– Det er naturlig og forståelig at spørsmålene om hvem som skal ha ansvar for skoler og barnehager kommer opp nå som kommuneøkonomien er så pressa, og KS rasler med sablene når det gjelder lærernormen og bemanningsnormene, sier nestleder i Utdanningsforbundet, Thom Jambak.
Annonse
– Og jeg synes det er bra at våre medlemmer engasjerer seg og leter etter løsninger, legger han til.
Men. Det er et men:
– Økonomien i fylkeskommunene er heller ikke god. Det kuttes der også. Om det løser noe å overføre ansvaret for skoler og barnehager dit, det er jeg usikker på.
Han mener fylkeskommunene bør overta ansvaret for skoler og barnehager.
Fjellestads begrunnelse er dårlig økonomi i kommunene. En stadig eldre befolkning vil kreve at mer penger går til helse. Dermed blir tilbudet til barn og unge blir dårligere og veldig forskjellig fra kommune til kommune, sier Fjellestad.
Han peker også på størrelsen på byråkratiet. I Norge har vi 357 kommuner - og minst 357 skolebyråkrater. Fjellestad mener flere av oppgavene heller kunne vært løst sentralt, i fylkeskommunen.
– Etter hvert må vi spørre oss, skal vi betale for denne byråkratiske strukturen eller skal vi bruke mer av arbeidskraften og pengene som er og kommer til å være tilgjengelig direkte i skolene og klasserommene? spør han.
I intervjuet retter han også kritikk mot sin egen fagforening, Utdanningsforbundet.
– Minstenormene sikrer mer likehet
– Utdanningsforbundet står uten en konkret politikk for å møte den omstillingen vi står overfor. Vi blir færre arbeidsføre og flere eldre i tiden som kommer. Kommunene har ikke penger nok, de prioritere ned barn og unge, legger ned tilbud og til og med skoler. Som fagforening burde vi hatt et forslag til løsning, sier Fjellestad.
Nestleder i Utdanningsforbundet, Thom Jambak, er på sin side mer opptatt at at deres oppgave er å fortsette å presse på for at staten skal sette kommunene i stand til å utføre det oppdraget de har gitt dem.
Eller med andre ord: Presse på for mer penger.
– Det er et paradoks at en rik stat holder seg med fattige kommuner, sier Jambak.
– Vi jobber for at politikerne sentralt skal forstå at de må gjøre det mulig for kommunene å oppfylle det regelverket og de lovene de lager. Skal man oppfylle minstenormen for lærertetthet, koster det penger. Men samtidig er det viktig å beholde disse normene. Det er slike normer som sikrer en faglig og pedagogisk god skole og bidrar til større likhet i hva slags tilbud barn og unge får i kommunene, sier han.
– Fjellestad vil også beholde minstenormene. Hans poeng er at dersom fylkeskommunen overtar skoler og barnehager, vil vi trenge færre byråkrater som tar seg av rapportering og overordna planer. Hva tenker du om størrelsen på skolebyråkratiet?
– Vi har ingen politikk på det i Utdanningsforbundet.
– Bør dere ha det?
– Det viktigste for oss er at pengene går til undervisning, til barn og barnehager, og at vi sikrer barn og unge det tilbudet de har rett på. Det er ingenting som tyder på at sentralisering gir mindre byråkrati. Og dessuten blir det da en fare for at makten flyttes lenger fra skolen, lærerne, lederne og elevene.
– Har vi et likeverdig skoletilbud i Norge i dag?
– Undersøkelser viser at det er store forskjeller. Derfor trenger vi slike normer som minstenormen for lærertetthet, som sikrer likhet.
Hos KS derimot er de ikke så begeistra for disse normene.
– Utdanningsforbundet og KS har ulike primærsyn på om bemanningsnormer, blant annet i skolen, er hensiktsmessig. Men i en tid da vi mangler både penger og folk, bør vi kunne ha en dialog om mer fleksibilitet i bruk av lærere og andre yrkesgrupper faktisk kan gi bedre tjenester, skriver hun.
Men ansvaret for skoler og barnehager, det bør ligge i kommunene, sier KS.
Annonse
– Makten flyttes lengre bort
– Det er bred politisk enighet i Norge om at folkevalgte som er tettest på sine lokalsamfunn skal ha makt og ansvar for viktige velferdstjenester, blant annet skolen, skriver Helge Eide i en epost til Utdanningsnytt.
Eide er områdedirektør for samfunn, velferd og demokrati i KS.
– Forskjeller, også i skolene, kan være godt begrunnet i ulike lokale behov, for eksempel fordi behovene hos barn og elevgrupper er ulike. Det kan også være en konsekvens av at flertallet i et lokaldemokrati ønsker en spesiell satsing på skolen. Det er samtidig klare nasjonale rammer for skolens innhold gjennom opplæringsloven, læreplaner og andre krav til skolene som skal sikre at alle elever får god opplæring.
Eide er ikke begeistra for Fjellestads idé om å flytte ansvaret til fylkeskommunene.
– Dersom ansvaret for skolene sentraliseres hos statlige myndigheter, flyttes makt og ansvar lengre bort fra elever, familier og lokalsamfunn. Det er neppe noen god oppskrift for et bedre tilbud. Vi har heller ikke tro på at lik behandling av alle elever nødvendigvis gir likeverdig behandling eller rettferdighet. Det å flytte ansvaret for grunnskolen til fylkeskommunene er ikke en aktuell problemstilling, sier Eide.
– Bør skole og barnehage finansieres annerledes, med statlige overføringer etter faste fordelingsnøkler for eksempel?
– Store deler av kommunenes inntekter fordeles allerede i dag etter faste fordelingsnøkler, for eksempel antall barn i skole og barnehage. Å skulle øremerke alle deler av inntektene i tillegg er en sikker oppskrift på mer administrasjon og rapportering, og mindre midler til direkte velferdstjenester.