Mener fylkeskommunene bør overta ansvaret for grunnskoler og barnehager

Fjellestad er lærer og tillitsvalgt i Utdanningsforbundet i Lillestrøm. I dag har han fri, men han greier ikke helt å legge fra seg jobben likevel. 

– Vi er nødt til å se på muligheten for at andre overtar det ansvaret, sier Fjellestad. 

Med "andre", mener han fylkeskommunen. Hvorfor han er så kritisk til kommunene, og KS, skal vi komme tilbake til. Men først, et lite stikk fra Fjellestad til eget forbund også, Utdanningsforbundet. 

– Ingen politikk for å møte omstillingen

Det er ikke nemlig ikke første gang Lillestrøm-læreren tar til orde for å dumpe kommunene som skoleeiere.  

Han har skrevet leserinnlegg på Utdanningsnytt og i Kommunal rapport. I fjor la han også frem en sak på fylkesårsmøtet i Akershus, som nestleder i fylket, Lars Elvethun Torskenes, senere tok til landsmøtet: 

«Utdanningsforbundet skal initiere et arbeid overfor myndighetene der vi ber om en evaluering av dagens organisering og inndeling av utdanningssystemet, samt at det vurderes nye modeller for ansvar og organisering av utdanningsløpet for å sikre et likeverdig tilbud i hele Norge», var forslaget. 

Fjellestad mener saken drukna i mengden. 

Nå tar han den frem på nytt. Dårlig kommuneøkonomi, skolenedleggelser, kutt og uttalelser fra KS-sjefen om at man bør skrote lærernormen, har gitt den ny aktualitet.  

– På det samme landsmøtet ble jeg valgt inn i representantskapet for Utdanningsforbundet. Jeg tar opp saken på hvert møte der, sier Fjellestad. 

Nå har det gått sport i det. Han avslutter hvert innlegg fra talerstolen med: Og for øvrig mener jeg at kommunene ikke lenger kan ha ansvar for skolene og barnehagene. 

– Realiteten er at Utdanningsforbundet står uten en konkret politikk for å møte den omstillingen vi står overfor. Vi blir færre arbeidsføre og flere eldre i tiden som kommer. Kommunene har ikke penger nok, de prioritere ned barn og unge, legger ned tilbud og til og med skoler. Som fagforening burde vi hatt et forslag til løsning, sier Fjellestad. 

Og han har altså det: 

– Fylkeskommunen bør overta ansvaret for hele utdanningssektoren, fra barnehage til videregående skole. 

Les også:  Skoleledere roper varsku: Har ikke penger til spesialundervisning

– Er blitt et lokalt prosjekt

Fjellestads argumenter kan oppsummeres i fire nøkkelord: 

Likeverdighet, økonomi, fleksibilitet og spesialisering. 

Vi tar det første først: Likeverdighet. 

Barn i Norge har rett til likeverdig utdanningstilbud, uansett hvor de bor. Men slik er det ikke, sier Alexander Fjellestad og viser blant til at Norge har fått kritikk av FNs barnekomité for forskjeller i de kommunale tjenestene rettet mot barn og unge basert på hvor man bor. 

– Skolen er ikke lenger et nasjonalt fellesprosjekt, det er blitt et lokalt prosjekt der barn får svært ulike tilbud avhengig av hvilken kommune de bor i, sier han og trekker frem et par tall: 

Bykle kommune brukte mest på skole i 2013 med 387.154 kroner per elev. Minst brukte Sula kommune med 126.503 kroner. Det er et skille på 260.651 kroner per elev.

– Dersom du flytter fra en kommune til en annen, så kan du risikere å få et helt annet skoletilbud. Det kan være forskjeller i klassestørrelser og antallet utdannede lærere, tilgang til bøker, digitale verktøy og utstyr i sløydsalen, sier Fjellestad. 

– Et barn med en diagnose og vedtak om spesialundervisning kan miste det om familien flytter til nabokommunen. Tenk om det var sånn i helsevesenet? At du ble operert for akutt blindtarmbetennelse i en kommune, mens du får smertestillende og et "lykke til" i en annen? 

– Dragkamp

Tidligere denne uka fortalte Utdanningsnytt om ståa i Fredrikstad. I kommunedirektørens budsjettnotat står det rett ut at de har ingen friske midler til barn som flytter til kommunen med særskilte behov. 

Men trass i at de knapt nok har råd til de lovpålagte tjenestene mener kommunedirektør i Fredrikstad, Inger Hegna, at kommunene fortsatt bør ha ansvar for skoler og barnehager. 

– Oppveksten til et barn er sammensatt og helhetlig. Det betyr at mange tjenester, som helsestasjon, helsetjenester, barnehage, skole, barnevern, fritid – må sees i sammenheng i barns oppvekst. For å sikre en helhet og sammenheng i oppveksttjenestene bør dette ligge til kommunen, sier hun. 

Tanken med at kommunene eier skoler og barnehager er nettopp den at de er best rusta til å forstå og tilpasse barnehage- og skolesystemet til lokale behov og utfordringer. 

Også Fjellestad mener tanken er god. 

– Men kommunene har også fått ansvaret for primærhelsetjenesten. Med stadig flere eldre og færre yngre innbyggere er dragkampen et faktum og de yngre taper om ikke vi snart gjør noe. 

Han liker dårlig de siste utspillene fra KS også, særlig det om å skrote lærernormen. 

– Når KS skyver lokalt selvstyre og frihet for kommunene foran seg som argument for mindre statlige reguleringer av utdanningssektoren, mindre øremerking av midler og færre krav som løsning på økonomiske utfordringer, ber de i praksis om enda mer ulikhet mellom kommuner enn i dag. Og selv når kommunene får mer penger, brukes de ikke på skole og barnehage. De har så mange andre lovpålagte og selvpålagte tjenester.

Dermed er vi inne på det neste nøkkelordet i argumentasjonsrekka til Fjellestad: økonomi. 

Han peker på at å beholde kommunene som skole- og barnehageeier er dyrt: I hver eneste kommune, store som små, har man ansatt folk for å gjøre de samme administrative oppgavene. 

– For mange byråkrater

– Fra rådhuset i Lillestrøm kan man nesten kaste stein til Rælingen på andre siden av elva. Når noen skriver en ny lese- eller regneplan på huset hos oss, sitter det en annen og gjør akkurat den samme jobben rett over elva. Hvorfor i alle dager kunne ikke den planen vært laget av en person i fylkeskommunen i stedet, for alle skolene i hele Akershus? spør han. 

– Vi har 357 kommuner og 2712 grunnskoler, det er rundt 7 skoler per skoleadministrasjon eller «skoleeier». Etter hvert må vi spørre oss, skal vi betale for denne byråkratiske strukturen eller skal vi bruke mer av arbeidskraften og pengene som er og kommer til å være tilgjengelig direkte i skolene og klasserommene?

Alexander sammenligner med hvordan utdanningssektoren er organisert i England. De har 56 millioner innbyggere og 150 lokale skolemyndigheter. 

– Det er altså potensielt over dobbelt så mange skole-, utdannings- og oppvekstdirektører og skole- og barnehagesjefer i Norge som i England, om vi skal sette det på spissen.

Mer fleksibilitet

– Du peker på at kommunen står i en dragkamp mellom helse og oppvekst. Fylkeskommunene har ansvaret for både samferdsel og videregående skole. Vil ikke dragkampen bli den samme der? 

– Fylkeskommunen har mistet oppgaver de siste årene, blant annet innen helse. Så har de fått samferdsel, men det er ikke en velferdsoppgave på samme måte som helse og utdanning er. 

– Men skoler blir jo lagt ned i fylkene også? Det som har skjedd i Innlandet og skjer i Østfold fylke er to eksempler? 

– Jeg mener noen av nedleggelsene kunne vært unngått med den strukturen jeg foreslår. I dag har en bygd kanskje både barne- og ungdomsskole og en videregående skole. Men de ligger i ulike bygg, fordi de har forskjellige eiere (kommunen og fylkeskommunen). Med en eier, fylkeskommunen, kunne ungdomsskoler og videregående skoler holdt til i samme bygg, de kunne brukt samme arbeidskraft, lærerkompetanse og til og med hatt fordelen av samme verksteder og utstyr. 

– Den ene eieren kan ikke være kommunen da, slik for eksempel Bærum Høyre har ønsket seg? 

– Svært få kommuner er så store at det hadde fungert. Jeg mener egentlig at det bare er Oslo som er stor nok. Og husk at uten skoleeieransvaret kan kommunene konsentrere seg om en tung velferdsoppgave: Helsetilbudet til sine innbyggere, i tillegg til de andre pålagte og selvpålagte oppgavene kommunene har. Vi har også vært gjennom kommune- og fylkessammenslåinger og jeg tror det vil ta lang tid før stortinget vil røre dagens struktur igjen.

Les også:  Kommunemilliardene: Skolene er fortsatt ikke fredet

Det er dette han oppsummerer med de to siste nøkkelordene på lista: Fleksibilitet og spesialisering: 

Om man ser hele utdanningsløpet i sammenheng og har samme eier, vil man få større fleksibilitet. 

Og ved at kommunen kan konsentrere seg om færre oppgaver, vil de bli spesialister. 

Men vi har noen flere spørsmål på lager: 

– Hvorfor kan ikke staten overta skolene? 

– De kan, men det er en mye vanskeligere vei å gå. Kommunene og fylkeskommunen er allerede underlagt samme lover og avtaleverk. Det ville gjort overgangen mye enklere. Fylkeskommunene har også den demokratiske styringen som kreves, og en av deres hovedoppgave er utdanning. Det ville vært rart om Stortinget skulle bestemme alt, til og med hvor en liten grendeskole på Vestlandet skal ligge. Dette vil kreve at vi bygger en helt ny statlig organisering og struktur med nye demokratiske institusjoner, og da tror jeg vinningen fort vil gå opp i spinningen.

– Men staten er jo rik. Regjeringa bevilget fem milliarder mer i år og har lovet tilsvarende beløp neste år? 

– Vi kan ikke belage oss på at det kanskje skal komme noe ekstra. Vi må ta inn over oss at vi blir flere eldre og færre til å betale regningene. Da må vi ta et oppgjør med hva vi skal bruke pengene på: 357 skole- og barnehagesjefer, jurister og skole- og barnehagefaglige rådgiver på 357 skole- og barnehagekontor, eller lærere ute i klasserommene og økt bemanning i barnehagen? Det bør ikke være vanskelig å svare på. 

– I stedet for et eierskifte, kan man ikke heller øremerke midler til skole, når staten bevilger penger til kommunene? 

– Da forsvinner fleksibiliteten igjen og det vil strengt tatt kun være en annen form for detaljstyring. Vi har også sett mange eksempler på at øremerka midler uansett ikke brukes til det formålet som sto på merkelappen.