– Våre uvaner kan gjøre at vi lukker døren til ungdom som vil åpne seg

Hvordan få «pinnsvinet» til å trekke inn piggene, «kameleonen» til å skifte farge, «skilpadden» til å stikke hodet ut av skallet eller «sangfuglen» til å slutte å kvitre? 

Det er ikke alltid lett å nå inn til barn og unge som sliter med noe personlig eller faglig på skolen. Barne- og ungdomspsykolog Kirsten Resaland gir sine svar og tips i boka «Snakk til meg. Gode grep for ærlige samtaler med ungdom». 

I boka henvender hun seg ikke bare til foreldre, men også til lærere, fastleger og andre voksenpersoner.

– Jeg har samarbeidet med, og holdt foredrag for, lærere i årevis. Etter at jeg ga ut boka har jeg fått mange tilbakemeldinger som sier at de kjenner seg igjen i samtalene jeg gjengir og at de har nytte av mine råd. Det setter jeg veldig stor pris på, sier Resaland.

I boka bruker hun mye humor for å synliggjøre hva som kan skje i samtalens løp. I siste kapittel av boka redegjør hun for hva forskningen sier om temaene hun har skrevet om. Både i boka og når hun holder foredrag, skiller hun mellom forskningsbaserte og erfaringsbaserte råd.

– Befinner jeg meg foran en forsamling vil jeg at de alltid skal vite om det jeg sier er forskningsbasert eller om det er min personlige mening som erfaren fagperson, sier hun.

For å slippe å si fra hvor i landskapet hun befinner seg, tar hun av og på seg et sjal, en solhatt eller noe annet. Det har blitt et slags varemerke for henne å markere etterrettelighet på den måten. Hun brukte det også da hun ble bokbadet av skuespiller Henriette Steenstrup under boklanseringen.

Lett å legge opp til hva barn vil si

Resaland har i mange år jobbet i barne- og ungdomsspsykatrien, til dels med alvorlige temaer. Nå har hun hoppet av for en periode, jobber som foredragsholder og tar oppdrag på mer selvstendig basis. I ett år skal hun blant annet følge lærere og elever i videregående skole. 

For å illustrere ulike forsvarsteknikker ungdom kan bruke, har Resaland delt ungdommene inn i «pinnsvinet», «sangfuglen», «kameleonen» og «skilpadden». Hver teknikk illustreres med gjenkjennelige og hverdagslige eksempler på kommunikasjonen mellom ungdom og voksne.

– Det er lett å bli usikker hvis «pinnsvinet» ber deg holde kjeft eller hvis «skilpadden» svarer «vet ikke» eller «ingenting» på dine spørsmål om hva som er galt. Dessuten er vi voksne bare mennesker, og vi kan ta avvisningen personlig. Da kan balansen mellom fornuft og følelser bli vanskelig å håndtere, sier hun.

I boka skriver Resaland at selv om både foreldre, lærere, leger og andre voksenpersoner ønsker at ungdommen skal åpne seg, kan uvaner og vår egen unnvikelse gjøre at vi lukker døren uten å ville det. 

Da kan ungdommens prøvende fortelling om mørke tanker bli møtt med «kvitrende oppmuntring» eller forsikringer om at «dette er helt normalt».

– Det fascinerer meg hvor lett det er for oss voksne å legge opp til hva et barn eller en ungdom skal svare. Dette gjelder meg også. Jeg tar meg selv i det stadig vekk. «Det virker som det går bra sosialt?» i stedet for «hvordan går det sosialt?» En gang sa jeg «Du hadde det sikkert gøy på den ferien?» til en ungdom, som nikket lydig. Så kom jeg på at det slett ikke var sikkert, så jeg spurte «Hvordan var ferien?». Det viste seg at den hadde vært et mareritt.

Alderforskjell

– Har aldersforskjell betydning, hvis vi skal få barn til å åpne seg?

– Absolutt. En syvåring kan rekke opp hånda i timen og fortelle alt. «Vet du hva som skjedde i helgen eller? Jeg fikk jeg en kanin, og så sa mamma at...» Men når barn begynner å gli inn i puberteten, blir de mer tilbakeholdne. Det er naturlig. Vi kan ikke forvente at en femtenåring utleverer alt de tenker på til oss voksne, sier Resaland.

I boka anbefaler hun at den voksne har et bevisst forhold til hvorfor vi prøver å hale ut av den unge hva de tenker på. Hun bruker eksempelet med Henrik på seksten år som ser tankefullt ut av vinduet. Mamma maser og maser om hva han tenker på, og til slutt roper han frustrert: «Okay, jeg fantaserte om å pule hun nye jenta i klassen. Fornøyd?»

Få elevens stemme fram

I august 2024 ble det fastsatt i opplæringsloven at elevene har rett til medvirkning i alt som gjelder dem selv, og rett til å ytre meningene sine fritt. Elevene skal bli hørt, og det skal legges vekt på meningene deres etter alder og modning.

– Har retten til elevmedvirkning gjort læreryrket mer krevende?

– Dette er ikke mitt fagfelt, så jeg skal ikke uttale meg bastant om det. Men en del av utfordringen med at elevens stemme skal ha mer å si, kan jo være å få nettopp den stemmen fram. Da håper jeg boken kan hjelpe, og at konkrete grep derfra kan gjøre at lærere mer effektivt finner ut hva eleven faktisk mener om egen situasjon, sier Resaland.

Los til andre instanser

– En elev kan slite med tøffe hjemmeforhold, spiseforstyrrelser, rusproblemer, kjærlighetssorg eller venneproblemer. Du tar opp flere slike temaer i boken din. Hvordan skal lærere forholde seg til slik informasjon?

– Lærere tilbringer mange timer med barn og unge hver dag. Så ofte er det lærerne som ser at noe ikke er bra. Det kan også være at barnet ikke har sagt fra til foreldrene. Ta det som et kompliment hvis eleven har lyst til å innvie deg som lærer i noe som egentlig ikke er skolefaglig, men som er vanskelig å ta videre. Det er jo en tillitserklæring, sier Resaland.

Samtidig understreker hun at lærere ikke skal gå dypt inn i alt. Lærere skal ikke være terapeuter.

– Læreren gjør mer enn nok ved å ta imot elevens betroelse på en klok måte for så å lose eleven videre til riktig instans, som helsesykepleier, rådgiver eller pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT). Eller å koble på foreldrene, selvfølgelig.

Måter å ta imot betroelser på

– Som psykolog snakker du gjerne med barn og unge under fire øyne. Hvordan skal en lærer takle situasjonen dersom en elev åpner seg om noe personlig i klasserommet?

– Hvis du tror eleven utleverer seg på en måte hen senere kan angre på, anbefaler jeg å stoppe det på en så smidig som mulig måte, for eksempel avbryte og si «Godt eksempel, mange opplever jo at…» og gjøre det generelt. Så tar du tak i eleven etterpå eller gir hen subtilt en liten lapp der det står «jeg vil gjerne høre mer, kan du bli igjen inne i friminuttet?»

– Både lærere, elever og politikere er opptatt av å styrke laget rundt eleven. Men med budsjettkutt landet rundt, ser det litt mørkt ut for dem som ønsker seg andre faggrupper inn i skolen. Er det for lite tid til å ta den vanskelige samtalen?

– Ja, det er det. I boken gir jeg en oppskrift på hvordan en voksen kan ta imot betroelser fra en ungdom, og der har jeg, på oppfordring fra lærere underveis i skrivingen, lagt inn en egen versjon som heter «Hva du rekker på et friminutt», humrer Resaland.

Kanskje eleven ikke tør å si fra

Den vanskelige samtalen behøver ikke alltid å handle om noe alvorlig som må følges opp av lege eller psykolog. Det kan også handle om at eleven sliter med noe faglig, noe som de synes er vanskelig å ta opp med lærerne, sier Resaland. 

– Hva kan det være?

– Barn og unge kan synes det er vanskelig å si fra om at bokstavene hopper, eller at matten er vanskelig. Eller de er redde for å fornærme den voksne. Jeg husker at jeg som ungdom aldri sa fra om at en lærer snakket for lavt til at jeg kunne høre henne. I stedet begynte jeg å «gå på do» i timene, og alt hun gjorde, var å si «du må slutte å gå så mye på do i timene.»

Og så er det en myte Resaland gjerne vil til livs:

– Jeg synes, sier hun og slenger Iron Maiden-skjerfet over nakken for å vise at dette er hennes personlige vurdering, 

– At vi i samfunnet har spredt en slags mantra om at bare en ungdom åpner seg om problemet sitt, så ordner det seg. Men hvis en ungdom sliter med spiseforstyrrelser, rusproblemer eller ufrivillig skolefravær, så er det ikke sånn at ting løser seg, bare fordi de har sagt ifra. «Nå har du fått sagt fra til helsesykepleier, så da går det vel bra?» signaliserer at de voksne forventer en endring basert på bare å ha sagt noe høyt. Det er urealistisk og kan gi ungdommene skyldfølelse for ikke å føle seg bedre fort nok.

Gir seg selv diagnoser

– Dagens unge har en omdiskutert tendens til å gi seg selv diagnoser. Hva tenker du om det?

– Jeg skjønner at vi må passe på at ekte diagnoser ikke vannes ut, og at de unge ikke skal tro at diagnoser er noe man kan sette på seg selv. Mitt innspill er likevel å ta imot «diagnosespråk» med nysgjerrighet og varme. Hvis ungdommen sier at de har ADHD, kan vi spørre «Hva er det som gjør at du tenker det?» Selv om det viser seg at det ikke er ADHD, kan ungdommen få satt litt mer ord på hvor skoen trykker for dem, for eksempel «jeg synes det er vanskelig å følge med i timene». Vips, har vi kommet ett hakk videre i kommunikasjonen.

Boka har også en liste med råd fra ungdom til voksne om hvordan de kan gjøre det lettere å åpne seg. Svarene fikk Resaland fra ungdom over hele landet i forbindelse med at hun spilte inn en video på Verdensdagen for psykisk helse i 2023, på oppdrag fra ungdomsorganisasjonen Juvente.

– Hva gjorde mest inntrykk på deg av svarene ungdommene ga på de ulike scenariene du hadde tegnet opp til dem?

– Jeg ble beveget av hvor dype og reflekterte svar jeg fikk, og hvor like svarene var fra ulike steder i landet. Det var sterkt hvordan ungdommene ønsket seg voksne som lytter uten å dømme, og som kan ta dem imot med forståelse også hvis de innrømmer å ha gjort noe galt.