Myter om steinalderen i norske lærebøker

Det barn lærer om fortiden på skolen, bidrar til utvikling av selvforståelse og oppfatninger om verden. Jeg har forsket på hvordan lærebøker i grunnskolen fremstiller steinalderens jeger-sankere (Foldøy, 2023). Dette er en tematikk som i liten grad har blitt undersøkt tidligere. Materialet jeg undersøkte, besto av lærebøker publisert i forbindelse med læreplanene L97 og K06. Av disse var det 23 lærebøker som hadde beskrivelser og illustrasjoner av steinalderen. Fagfornyelsen brakte med seg nye lærebøker, men i NIFUs undersøkelser av læremidler i grunnskole og videregående skole (Vennerød-Diesen & Pedersen, 2023, s. 18) oppgir bare 19 prosent av skolelederne i grunnskolen at de har kjøpt inn nye læremidler i alle fag. Lærebøkene jeg har undersøkt, er derfor fortsatt i omløp.

Fremstillingene av steinaldermennesker er svært like i de forskjellige lærebøkene, og de er svært like over tid. En generell trend er at teksten blir noe endret eller nyansert mellom L97 og K06, mens illustrasjonene ikke blir det. Selv når det blir laget nye illustrasjoner, er motivene de samme. Når målgruppen er unge barn, blir visualisering i form av tegninger en viktig del av bøkene. Derfor legger jeg i det følgende spesiell vekt på hva illustrasjonene formidler.

Jeg har undersøkt fremstillinger av steinalderens jeger-sankere i Norge. I norsk kontekst er dette perioden for ca. 12 000 til 3 700 år siden. Mot slutten av steinalderen gikk flere gradvis over til jordbruk, men i store deler av perioden levde folk helt eller delvis i såkalte jeger-sanker-samfunn. Jeg vil i denne artikkelen gå gjennom noen av de vanligste feilaktige fremstillingene av jeger-sankere i lærebøkene og gi et innblikk i arkeologisk forskning og konkrete funn.

Menn som jakter, og kvinner som steller hjemme

I fremstillinger av steinalderen bruker lærebøkene i stor grad en arbeidsfordeling der det skilles mellom opp­gaver menn gjør, og oppgaver kvinner gjør. Dette er særlig fremtredende i illustrasjonene. For å tydeliggjøre trender i bøkene har jeg laget en oversikt over de vanligste motivene i lærebøkene (se figur 1). Oversikten viser de motivene som er brukt i illustrasjoner i mer enn 50 prosent av lære­bøkene. Som figur 1 viser, er de vanligste aktivitetene kvinner gjør, å passe barn, å lage mat, å skrape skinn og å bruke redskaper. De vanligste aktivitetene som menn gjør, er å bruke redskaper, å jakte, å bruke våpen, å partere kjøtt, å fiske og å lede i form av å ta beslutninger. I illustrasjoner er lederskap gjerne vist ved at menn går fremst og peker ut veien for flokken, eller at de styrer aktiviteter. Både menn og kvinner bruker redskaper, men ulike redskaper. Kvinner bruker redskaper til matlaging og bearbeiding av skinn, mens menn bruker redskaper til slakting av dyr eller til å lage nye redskaper.

Realiteten er at en slik tydelig kjønnsdelt arbeidsfordeling ikke kan leses ut fra det arkeologiske materialet. Steinalderen er vår eldste tidsperiode, og dermed også den vi har minst organisk materiale fra som har overlevd. Det er lite bevart skjelettmateriale fra perioden. Vi finner også bare et lite utvalg av eiendeler, da mange av gjenstandene laget av tre, horn, bein, gevir eller planter (som kurver, tau og nett) har råtnet bort. Det vi sitter igjen med, er hovedsakelig gjenstander av stein.

For å kunne si noe om hvem som har brukt de ulike gjenstandene, baserer vi tolkninger blant annet av gravgods eller analyser av skjelettmaterialet. Gravgods er gjenstander som er begravd sammen med et individ og kan si noe om hvilken status eller rolle personen har hatt. Skjeletter kan ha belastningskader eller brudd som viser hvilke aktiviteter personene gjorde mens de var i live. Analyser av tenner og bein kan også fortelle om dietten deres og om hvilke områder de kommer fra og har bevegd seg rundt i. Både diett og mobilitet er med på å gi et bilde av menneskers levevis i perioden.

Så hva kan vi si om arbeidsfordeling i steinalderen? I den tidlige arkeologiske forskningen og frem til 1970-tallet antok man at alle jeger-sanker-samfunn hadde en arbeidsfordeling hvor kvinner hadde ansvar for sanking og barnepass, mens menn hadde ansvar for jakt. Dette ble ansett som naturlig og universelt, og var basert på det man tenkte var iboende egenskaper hos menn og kvinner. Men etter at vi har fått tilgang på bedre naturvitenskapelig metoder for å anslå biologisk kjønn i skjeletter, må dette nyanseres. Skjelettmaterialet fra steinaldersamfunn i andre deler av verden viser at det er variasjoner fra samfunn til samfunn i hvordan arbeidsfordelingen har vært. Et eksempel som fikk mye medieoppmerksomhet, var en stor studie (Haas mfl., 2020) som undersøkte gravgods og kjønnsidentifiserte graver fra Nord- og Sør-Amerika. Studien inkluderte 429 individer fra 107 lokasjoner. Analysene viste at mellom 30 og 50 prosent av individene som var begravd med jaktutstyr, var kvinner. Det indikerer at storviltjakt i disse samfunnene var kjønnsnøytralt eller tilnærmet kjønnsnøytralt. Den amerikanske studien kan ikke brukes direkte for å si noe om rollefordeling i steinalderen i Norge. Men den viser at det ikke er en automatikk i at det kun er menn som jakter i forhistoriske samfunn.

Steinaldersamfunnene i Norge besto av grupper som kom tilflyttende fra ulike områder på ulike tidspunkt. Det var mange bølger av innvandring med mennesker fra ulike kulturer (Kashuba mfl., 2019). Dermed har trolig både arbeidsfordeling og kjønnsroller variert mellom de ulike gruppene. Personlig egenhet har nok vært viktig; de som var best på de ulike oppgavene, hadde oppgavene.

Et kosthold basert på storviltjakt

Jakt på storvilt har tradisjonelt sett vært oppfattet som hovedgrunnlaget for menneskers kosthold i steinalderen. Dette er også vektlagt i lærebøkene, jakt er hyppig beskrevet, og menn som jakter, er det motivet som er mest avbildet. Bøkene både beskriver og avbilder sanking, men i mye mindre grad. Sanking blir assosiert med kvinner, men er ikke tatt med i figur 1, fordi det er vist i mindre enn 50 prosent av lærebøkene.

Grunnet det begrensede skjelettmateriale er det gjort få studier av jeger-sanker-kosthold i norsk kontekst. Et av de mest komplette skjelettene fra perioden er den såkalte Vistegutten, et individ funnet i en hule utenfor Stavanger. Han er datert til å være ca. 8000 år gammel. Analyser av skjelettet viser at Vistegutten hadde et kosthold hvor ca. 70 % av proteinene han spiste, var fra marine ressurser, altså mat fra havet (Schulting, Budd & Denham, 2016). Dette korrelerer også med analyser av skjelettfragmenter fra Hummervikholmen utenfor Kristiansand. Levningene er datert til perioden fra 10 000 til 8500 år siden, og stammer fra minst to og opptil fem individer (Skar, Liden, Eriksson & Sellevold, 2016). Analysene indikerer et kosthold hvor minst 80 % av proteinene var fra marine ressurser. Marine ressurser er fisk og sjømat, men også arter som sel og hval.

Analyser av dyrebein, redskaper og våpen funnet på boplasser i nordøstre Skagerak viser lignende resultater (Mansrud & Persson, 2017). Fra perioden for 12 000−10 000 år siden finnes det ikke bevarte dyrebein, men våpen- og redskapsfunn indikerer at det ble jaktet og fisket et bredt spektrum av arter. Det finnes bevarte dyrebein fra perioden for 10 000−8500 år siden, og de viser en stor diversitet av arter fra både land og hav. Fisk, og særlig torsk, er sterkt representert i funnmaterialet. Dette korrelerer også med en studie av fiskebein og fiskeutstyr fra et utvalg boplasser langs Vestlandskysten (Bergsvik & Ritchie, 2020). Studien viser at fiske var sentralt i perioden for 10 000−3700 år siden, og at nettopp tilgang på fisk kan ha vært viktig for hvor folk valgte å bosette seg. Studien konkluderer med at fiske antageligvis representere det daglige sikre livsgrunnlaget for jeger-sanker-befolkninger som levde langs kysten.

Hvit hud i steinalderen

Alle illustrasjoner av mennesker fra steinalderen i Norge i lærebøkene viser jeger-sankere med utelukkende hvit hud. Dette gir et feilaktig inntrykk av perioden. Hvit hud kom som en gradvis tilpasning til et klima med lite sol hos mennesker som flyttet nordover og bosatte seg her. Lysere hud gjør det lettere å ta opp D-vitamin. I tidligere arkeologisk forskning ble det antatt at dette skjedde tidlig, allerede hos de første menneskene som flyttet til Europa. Men utviklingen av bedre naturvitenskapelige analyser har gitt nye resultater som viser at det tok lang tid før huden ble lysere. Europas befolkning i store deler av steinalderen hadde generelt mørkere hud enn dagens europeiske befolkning (Lotzof, 2018).

Dette er blant annet vist i analyser av en 5700 år gammel bjørkeharpiks fra Lolland i Danmark (Jensen mfl., 2019). Harpiksen hadde vært brukt som tyggegummi og var så godt bevart at det var mulig å kartlegge et komplett kromo­somsett og mikrobiom fra personen som tygget på den. Det var et kvinnelig individ som fikk kallenavnet Lola. Analysene viste at Lola hadde mørk hud, mørk brunt hår og blå øyne. Et annet eksempel er den såkalte Cheddar-mannen, et ca. 10 000 år gammelt mannlig individ fra Somerset i England (Lotzof, 2018). Natural History Museum i London forsker på levningene av ham og har hentet ut DNA fra skjelettet. DNA-et viser at Cheddar-mannen hadde hudfarge som samsvarer med dagens befolkning i Afrika sør for Sahara. Cheddar-mannen hadde i likhet med Lola antagelig mørk brun hud, mørk brunt hår og blå øyne.

I norsk kontekst gjør det begrensede skjelettmaterialet det vanskelig å gjøre tilsvarende analyser. For å kunne hente ut DNA må skjelettet være godt bevart. Som en konsekvens av ny forskning har museer begynt å vise frem rekonstruksjoner av europeiske steinaldermennesker med mørk eller mørkere hud. Det er også laget to rekonstruksjoner av Vistegutt-skjelettet. I 2011 ble det laget en rekonstruksjon som viser ham med lys hud. Det ble også laget en versjon i 2022 hvor han er vist med noe mørkere hud, basert på ny kunnskap fra andre skjeletter fra steinalderen.

Rekonstruksjonene av steinaldermennesker med mørk hud har blitt kritisert. Både i høyreekstreme forum og blant folk flest. På høyreekstreme nettsteder blir slike fremstillinger tolket som et angrep på deres idé om en europeisk fortid hvor alle var hvite. Det er en fiksering i høyre-ekstreme miljøer på å finne tidspunktet i fortiden da hvite europeere hadde en kultur som var separat fra ikke-hvite (Devega, 2018). Dette synspunktet kom også frem i Anders Behring Breiviks sluttale i tingretten etter massakren på Utøya i 2011. Breivik hevdet at han ville beskytte Norge mot innvandring og verne om det nordiske urfolket som han selv er etterkommer av (Johansen, 2012). Lærebøkene i skolen legger ikke opp til høyreekstremistiske holdninger. Men fremstillinger av steinaldermennesker som utelukkende hvite i lærebøkene er likevel med på å gi næring til ideen om at det finnes en hvit fortid.

Den primitive huleboeren

I lærebøkene er det mange beskrivelser av hva menneskene i steinalderen ikke hadde (mine uthevelser): «Folk som levde i steinalderen hadde ikke noe skriftspråk» (Røine mfl., 1999, s. 15). «De kjente ikke til metaller, og derfor brukte de stein, bein og tre til å lage redskaper» (Røine mfl., 1999, s. 11). «Barna gikk ikke på skole i steinalderen» (Haugen mfl., 2014, s. 115). «Saksa var ikke oppfunnet ennå» (Holm mfl., 2016, s. 31). «I steinalderen tegnet de ikke på papir, noe slikt fantes ikke» (Båsland mfl., 1997, s. 75). «De bygde ikke fine hus eller eide mange ting» (Haugen mfl., 2016, s. 132).

Dette er eksempler på sammenligninger med dagens vestlige samfunn som vektlegger hva jeger-sankere mangler, i stedet for å forstå dem ut fra deres egen kontekst. Slike fremstillinger samsvarer ikke med den kompleksiteten som er synlig i forskning på steinaldersamfunn. Jeger-sankere i Norge hadde samme hjernekapasitet som moderne mennesker og hadde en kompleks teknologi. Dette er blant annet tydelig i forskning på redskaps- og våpenproduksjon (Eigeland 2011). Ved å gjennomføre eksperimenter hvor nybegynnere slår flint, i nåtid, er det mulig å se hvordan redskaper ser ut når nybegynnere læres opp. Den moderne slåtte flinten med nybegynnerfeil ble sammenlignet med flint fra steinalder-lokaliteter. Lokalitetene viste at de områdene hvor det var god tilgang på flint i steinalderen, hadde mange flere nybegynnerfeil i flint-materialet enn områdene med dårlig tilgang. Opplæring i flintarbeid har vært organisert. Fordi mye flint går til spille i opplæring­en, var det nødvendig for mennesker i områder med lite tilgang på flint å reise til flintrike områder og få opplæring der. Denne praksisen reflekterer samfunn som hadde gode sosiale nettverk og strategier for opplæring.

Illustrasjonene i lærebøkene viser jeger-sankere som uintelligente og enkle. Det gjelder gjenstander som redskaper og våpen, men også menneskers utseende. I noen tilfeller er de vist med en fremoverlent lutende holdning og markante øyebrynsben. Dette er anatomiske trekk assosiert med tidligere menneskearter. Menneskene i perioden er også markert som primitive gjennom antrekk, de er ofte uflidde og halvnakne. De har på seg løstsittende pels over den ene skulderen eller er kun ikledd et lendeklede. Vi har ingen funn av klær fra steinalder i Norge. Men klimaet i perioden, og funn av redskaper brukt til klesproduksjon, gir informasjon om klespraksis. Menneskene kan selvfølgelig ha vært lettkledde om sommeren, men mesteparten av året har det vært nødvendig å beskytte seg mot vær og vind. Det er essensielt med formsydde klær for å beskytte mot kulde. Av redskaper finner vi blant annet nåler til å sy med. Vi finner skrapere − et redskap med en skarp egg til å skrape skinn med, og pren-redskaper for å lage små hull i skinn og pels, slik at plaggene kan sys sammen. Vi finner også gjenstander som viser personlig stell, som kammer og smykker i form av perler og anheng.

Oppsummerende tanker

Hva har disse resultatene å si for undervisning om steinalderen? Innledningsvis beskrev jeg hvordan fremstillinger av fortiden bidrar til å forme barns selvforståelse og virkelighetsoppfatning. Det er også tilfellet for fremstillinger av steinalderen. Fordi den er vår eldste forhistoriske periode, blir den av mange forstått som selve ur-tilstanden, et slags ideal eller en naturlig måte å leve på. Av den grunn blir det særlig viktig å nyansere feilaktige fremstillinger som viser en fortid der alle var hvite og levde i samfunn med konservative kjønnsnormer − eller at jeger-sankere var uintelligente og primitive sammenlignet med mennesker i det moderne vestlige samfunnet. Slike fremstillinger påvirker ikke bare hvordan vi tenker om mennesker som levde for tusenvis av år siden, men også måten vi tenker om oss selv på.

Liste over lærebøker

Bjørshol, S., Lie, S., Røine, W.H. & Vedum, T.V. (2006). Cumulus 2: Naturfag og samfunnsfag. Oslo: Aschehoug.

Bjørshol, S., Lie, S., Røine, W.H. & Vedum, T.V. (2007). Cumulus 3: Naturfag og samfunnsfag. Oslo: Aschehoug.

Bjørshol, S., Lie, S., Røine, W.H. & Vedum, T.V. (2008). Cumulus 4: Naturfag og samfunnsfag. Oslo: Aschehoug.

Båsland, H., Ertesvåg, G., Hovland, B. & Ullmann, L. (1997). Terrella: Samfunnsfag for 5. klasse. Oslo: Universitetsforlaget.

Buer, E., Johnsrud, M., Langholm, G., Røsholdt, O. & Christensen, A. (2007). Gaia 4: Naturfag og samfunnsfag på barnetrinnet. Oslo: Gyldendal.

Egge, L.A., Larsen, T. & Strømme, K.E. (1998). Regnbuen 3. Oslo: Cappelen Damm.

Egge, L.A., Libæk, I., Stenersen, Ø. & Strømme, K.E. (1999). Regnbuen 4: Samfunnsfag, natur- og miljøfag. Oslo: Cappelen Damm.

Egge, L.A., Larsen, T. & Strømme, K.E. (2006). Regnbuen 2: Naturfag og samfunnsfag. Oslo: Cappelen Damm.

Egge, L.A., Larsen, T. & Strømme, K.E. (2006). Regnbuen 3: Naturfag og samfunnsfag. Oslo: Cappelen Damm.

Egge, L.A., Larsen, T. & Strømme, K.E. (2007). Regnbuen 4: Naturfag og samfunnsfag. Oslo: Cappelen Damm.

Haugen, H.A., Hægeland, T., Reiten, K. & Sandberg, M.H. (2014). Mylder 2: Naturfag samfunnsfag. Oslo: Cappelen Damm.

Haugen, H.A., Hægeland, T., Reiten, K., Sandberg, M.H. & Steinset, A.S. (2015). Mylder 3: Naturfag og samfunnsfag. Oslo: Cappelen Damm.

Haugen, H.A., Hægeland, T., Sandberg, M.H. & Steinset, A.S. (2016). Mylder 4: Naturfag og samfunnsfag. Oslo: Cappelen Damm.

Hebæk, M., Retterstøl, A. & Tarjem, G. (1999). Terrella: Samfunnsfag og natur- og miljøfag for 4. klasse, Rakettboka. Oslo: Universitetsforlaget.

Heggem, T.G. & Løvland, V. (1997). Samfunnsfag 5: Noreg, oldtida, vi og dei andre. Oslo: Gyldendal.

Holm, D., Jensen, I.K., Johnsrud, M., Langholm, G., Spilde, I., Utklev, A.E. & Bungum, B. (2006). Gaia 3: Natur- og samfunnsfag for barnetrinnet. Oslo: Gyldendal.

Holm, D. & Utklev. A. (2006). Gaia 4: Naturfag og samfunnsfag på barnetrinnet. Oslo: Gyldendal.

Holm, D., Husan, A.G., Johnsrud, M., Langholm, G. & Spilde, I. (2016). Nye gaia 3: Naturfag og samfunnsfag grunnbok. Oslo: Gyldendal.

Holm, D., Husan, A.G., Johnsrud, M., Langholm, G. & Spilde, I. (2017). Nye gaia 4: Naturfag og samfunnsfag grunnbok. Oslo: Gyldendal.

Libæk, I. & Stenersen, Ø. (1997). Globus historie 5. Oslo: Cappelen.

Røine, W.H., Vedum, T.V. & Østby, B. (1999). Fritt fram!: Natur, miljø, samfunn: 4. Oslo: Aschehoug.

Aare, T., Flatby, B. Å., Høiby, E. & Såtvedt, O. (1997). Midgard: Samfunnsfag 5. Oslo: Aschehoug.

Aare, T., Flatby, B. Å., Høiby, E. & Såtvedt, O. (2006). Midgard 5: Samfunnsfag for barnetrinnet. Skien: Aschehoug.

Litteratur

Bergsvik, K.A. & Ritchie, K. (2020). Mesolithic fishing landscapes in western Norway. I: S. Almut (red.), Coastal landscapes of the Mesolithic: Human engagement with the coast from the Atlantic to the Baltic Sea (s. 229−263). London & New York: Taylor and Francis.

Devega, C. (2018, 12. februar). Cheddar Man is «black»! Another racial panic for white supremacists. Salon. Hentet fra https://www.salon.com/2018/02/12/cheddar-man-is-black-another-racial-panic-for-white-supremacists/

Eigeland, L. (2011). No Man Is an Island. Lithic technology, 36(2), s. 127−140. https://doi.org/10.1179/lit.2011.36.2.127

Foldøy, I. (2023). Fremstillinger av steinalderens jeger-sankere i lærebøker: Arkeologisk kunnskapsproduksjon i skolen. [Doktorgradsavhandling]. Universitetet i Stavanger. UiS Brage: Fremstillinger av steinalderens jeger-sankere i lærebøker: Arkeologisk kunnskapsproduksjon i skolen (unit.no)

Jensen, T., Niemann, J., Iversen, K. H., Fotakis, A., Gopalakrishnan, S., Vågene, Å., Sørensen, S. (2019). A 5700 year-old human genome and oral microbiome from chewed birch pitch. Nature Communications, 10(1), s. 1−10. https://doi.org/10.1038/s41467-019-13549-9

Johansen, P.A. (2012, 18. april). Professor avslører Breiviks DNA-blunder. Aftenposten. Hentet fra https://www.aftenposten.no/norge/i/naJbo/professor-avsloerer-breiviks-dna-blunder

Haas, R., Watson, J., Buonasera, T., Southon, J., Chen, J.C., Noe, S. & Parker, G. (2020). Female hunters of the early Americas. Science Advances, 6(45). https://doi.org/doi:10.1126/sciadv.abd0310

Kashuba, N., Kirdok, E., Damlien, H., Manninen, M.A., Nordqvist, B., Persson, P. & Gotherstrom, A. (2019). Ancient DNA from mastics solidifies connection between material culture and genetics of mesolithic hunter-gatherers in Scandinavia. Communications Biology, 2(1), s. 185−185. https://doi.org/10.1038/s42003-019-0399-1

Lotzof, K. (2018, 20. november). Cheddar Man: Mesolithic Britain’s blue-eyed boy. Hentet fra https://www.nhm.ac.uk/discover/cheddar-man-mesolithic-britain-blue-eyed-boy.html

Mansrud, A. & Persson, P. (2017). Waterworld: Environment, animal exploitation and fishhook technology in the north-eastern Skagerrak area during the Early and Middle Mesolithic (9500–6300 Cal BC). I: P. Persson, F. Riede, B. Skar, H.M. Breivik & L. Jonsson (red.), Ecology of early settlement in Northern Europe: Conditions for subsistence and survival. The Early Settlement of Northern Europe, (s. 129–166). Sheffield: Equinox Publishing.

Schulting, R.J., Budd, C. & Denham, C. (2016). Re-visiting the Viste skeleton, western Norway. Mesolithic Miscellany, 24(1), s. 22−27.

Skar, B., Liden, K., Eriksson, G. & Sellevold, B. (2016). A submerged Mesolithic grave site reveals remains of the first norwegian seal hunters. I: H.B. Bjerck, H.M. Breivik, S.E. Fretheim, E.L. Piana, B. Skar, A.M. Tivoli & A.F.J. Zangrando (Red.), Marine ventures: Archaeological perspectives on human-sea relations (s. 225−239). Sheffield: Equinox Publishing.

Vennerød-Diesen, F. & Pedersen, C. (2023). Læremidler i grunnskole og videregående skole: En analyse av tilgang på, balanse mellom og valg av trykte og digitale læremidler i grunnskole og videregående skole. (NIFU Rapport 2023-13). Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning. https://nifu.brage.unit.no/nifu-xmlui/handle/11250/3085987

Om forfatteren

Isabella Foldøy er doktor i arkeologi. Hun arbeider med utvikling av utstillinger ved Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger. Forskningen hennes handler om fremstillinger av steinalderens jeger-sankere i norske lærebøker, og hun er opptatt av fortidsfremstillinger i ulike forum. Hennes doktorgradsavhandling fra 2023 har tittelen Fremstillinger av steinalderens jeger-sankere i lærebøker: Arkeologisk kunnskapsproduksjon i skolen.