Sliding Doors – kommunebudsjettkutt-versjonen

«Sliding Doors» – filmen der to historier utspiller seg parallelt, den ene der hun akkurat rekker toget og det setter i gang en serie positive hendelser, og den andre historien der hun akkurat mister det samme toget og rekken av uønskede hendelser utspiller seg.

Jeg opplever at det tegner seg et bilde av Sliding Doors også i Bærum nå. Riktignok med en vesentlig forskjell, for her er det ikke tilfeldigheter, men kommunen selv som skaper parallellhistoriene.

Vi har alle på ulikt vis kjent eller selv vært barnet som har strevd, og som har blitt sett, tatt vare på og etter hvert landet på beina, kanskje på tross av heller enn på grunn av bagasjen og forutsetningene man har med seg.

Jeg var selv et sånt barn da jeg vokste opp i trygge Lommedalen som elev på Lommedalen skole. Som strevde etter at en krise rammet familien, som i dag ville hatt «ufrivillig skolefravær» i margen i perioder, men jeg fikk støtten jeg trengte, og står nå i livet med rak rygg, og med snart 20 år bak meg med forebyggende arbeid rettet mot barn og unge.

Se for deg dette samme barnet, etter gjennomførte kutt. Som opplever å ikke mestre skolen, som kjenner på en voksende ensomhet, og der de viktige personene i den første historien ikke lenger er tilgjengelige.

Hvordan uroen vokser, utfordringene får manifestere seg, det blir stadig vanskeligere å komme seg på skolen, kodet som nettopp «bekymringsfullt skolefravær» av læreren, en av de lidenskapelige som nekter å gi opp tross stadig færre kolleger å spille på.

Ungdomstiden kommer og kompleksiteten i utfordringene øker, fortsatt uten ressursene rundt til å fange det opp. Og snart er ungdommen enda et tall i den voksende utenforskapsstatistikken.

Jeg anerkjenner at politikerne i kommunen er gitt en krevende utfordring. Manusutkastet er ikke forfattet av politikerne selv men av kommunens administrasjon, men det er de folkevalgte som tar manuset videre, og som sitter på makten til å definere hvilke parallellhistorier som skal få spille seg ut i Bærum i årene fremover.

Og forventningen er absolutt til at det evnes å se på tvers av alle sektorer i kommunen og gjøre et dypdykk i hva og hvor det kan kuttes.

For det er vel trolig mye mellom «need to have» og «nice to have» i den nylig gjennomførte rammeavtalen på anleggsgartnertjenester til 220 millioner kroner.

Og selv om jeg elsker kunst: Er det virkelig nå vi kjøper kunst for kommunale midler for nærmere 15 millioner kroner for å utsmykke nybygg på Fornebu, eller kan heller elevene på Bærum kulturskoles «Visuell kunst» få lov å utsmykke bygget med kyndig veiledning på Henie Onstad.

La lokalmiljøene få fortsette å blomstre naturlig, heller enn gjennom «rammeavtale for friske sommerblomster og høstplanter» til 4,5 millioner kroner. For tro meg; de blomstene klarer vi oss utmerket godt uten!

Rulleteksten vil komme etter hvert også her, så kjære lokalpolitiker: Tenk nøye over hvilken av parallellhistoriene du vil ha navnet ditt bak.





Dette innlegget var først publisert på budstikka.no. Red.