«Livet e itj ferr amatøra!»
Den uttalelsen kommer fra en ansatt av meg. For som
arbeidsgiver og medborger og mor og nabo og generelt interessert i mennesker,
så ser jeg en trend: «Livet er visst tøft å leves!? Livet gir og livet
tar…»
Vi har fått mye psykisk uhelse.
Livet byr på utfordringer. Livet byr på
medgang og motgang. Livet er ikke en dans på roser. Mer en dans på
nevroser, kanskje...
Jeg anser meg selv som en veteran etter hvert. Som en
middelaldrende ungdom… Eller, ja, som ei gammelrøy. Rik på erfaringer, helt
uten begrensinger og noen ganger uten filter.
Jeg ser det faktisk som mitt ansvar og min livsoppgave
å si ifra.
Om hva jeg tror ungene og ungdommene våre kan trenge
for å mestre livet. Om hva som kan være bra å få med seg av ballast og
erfaringer – fra oss som er rundt dem, og inn i voksenlivet.
Om at «Livets Skole» faktisk handler om å bli utsatt
for en del motstand. Om å få grunnleggende og viktige erfaringer, utfordringer
og motgang. Som gir robusthet. Om å få kjenne på både sorg og
smerte og glede.
Det handler til og med om å tåle og bli krenka. Uten at
livet med det er over.
Det handler om å oppleve motgang og krenkelser, men å
velge å handtere det.
Og å velge «å gi litt faen» og gå videre!
Med all respekt for alle som virkelig har fått for mye
motgang og opplevd for mye smerte i livet. Med ydmykhet for alle som virkelig
strever. Men til oss alle andre: – Hva gir vi
egentlig videre til barna våre?
Hvilken oppdragelse er det vi gir våre håpefulle av
morgendagen? Hva er det unger og ungdommer trenger for håndtere
livet?
Akkurat det har jeg noen tanker og meninger om. Framtidas barn og ungdommer inn i voksenlivet trenger:
En barndom der de kan få være barn. I lek. I frileik! I
risikoleik. Uten voksenkontroll og inngripen…Uten press og målinger og
statistikk og kurver og i beredskap.
Tydelige voksne, som setter grenser og våger å være
upopulære voksne! Som tåler de. Som står i det, og holder ut, og som har tro på
at nettopp da blir du et gagns menneske.
Og de trenger forutsigbare voksne, som bare er der. Som
holder ut. Som er voksne! Med all sin autoritet. Og sin altomfavnende
kjærlighet. Og sine rutiner, og sin tilstedeværelse uansett hva. Voksne
som aldri svikter.
Ikke minst trenger de en voksenperson som ser deg. Ei
nabokjærring som bryr seg. Som blander seg inn.
Barn trenger motstand! Utfordringer. Opplevelser og
erfaringer som ikke gir seg selv. Som krever mot, utholdenhet,
fandenivoldskhet, sårbarhet, kamp og smerte! Som gir robusthet.
De har behov for å få utforske, og å få problematisere
også uten voksnes inngrep og irettesettelse, og utøve sin naturlige og medfødte
nysgjerrighet. Fri flyt og kreativitet, og å kunne fri seg fra oppskrifta. Bort
fra tilrettelagte oppgaver. Bort fra fasitsvar. Å få prøve og feile! Å finne
sin egen løsning. Sin veg.
De trenger å lære seg å ha fokus utover, og å ta hensyn
til andres behov også, framfor sine egne. Og å være en som hjelper til, er
raus og romslig framfor selvsentrert og kravstor.
Latter. Sorg. Glede. Frustrasjon. Humor. Galskap. Ro.
Sjølironi. Læring.
Fysisk fostring! Fysiske utfordringer. Å få bruke hele
seg!
Rekreasjon og avspenning som gir god mental helse,
styrke og utholdenhet.
De trenger mobilfri tid. Mobilfrie arenaer der de kan
være offline. Mobilfrie glimt både sammen med familien og friminutt i løpet av
dagen – også i fritida.
En skole der læreren er lærer. Som får lov å være lærer. Den
autoritative. Den strenge, men omsorgsfulle. Den som setter grenser og lærer
bort og stiller krav, med kjærlighet og omsorg. Med kunnskap, styrke og
klokskap. Som får respekt.
De har behov for et liv som krever at de bruker sin
intelligens og kreative sans, og som utfordrer de de estetiske og kreative
sansene. Ikke kunstige stimuli.
De trenger å vite at de er mer enn gode nok, og at det
er helt greit å bare være til.
En vei og en framtid som gir mening, og en mulighet til
forståelse og mestring – som gir livskvalitet og livsglede.
Og de trenger å sovne om kvelden med litt angst og uro
for morgendagen, uten å bli fortalt at det er en sykdom å ha litt angst. De
trenger å kunne våkne om morgenen med en uro for det uforutsette og ukjente som
dagen måtte bringe, å kunne gå inn i dagen med uvitenhet og kanskje til og med
engstelse for ubehageligheter og motstand som de kommer til å møte, med både
kroppslig uro, trykk i brystet, klump i magen og tristhet i hjertet – uten at det må diagnostiseres!
Uten at det skal defineres som unormalt. Det må erfares, og det må mestres.
Det er jo det som er selve livet.
*) Dette innlegget har tidligere vært publisert på barnehage.no
