Ill.foto: Paal Svendsen
Alle barn fortjener å føle tilhørighet
Debatt: – Hvem har ansvaret for at barnet får venner?
Du har kanskje ikke tenkt over selvfølgeligheten i at barnet
ditt har venner rundt seg, som blir med hjem og som inviterer med hjem. Venner
som går sammen til skolen, til fotballen, håndballen eller annen trening,
venner som venter på skolen, som blir glad for å se hverandre og som er sammen
i friminuttene og på andre arenaer.
For de aller fleste er dette en selvfølgelighet. Når barn
når en viss alder, er dette også noe de i større grad fikser selv. De går
sammen hjem fra skolen og går til den ene eller den andre for å være sammen
også etter skolen. De avtaler å treffes senere, de spør om å finne på noe, de
sover hos hverandre og er mye sammen. Fint, ikke sant? Barnet ditt blir kanskje
ofte invitert eller inviterer selv, og oppsøker venner på egen hånd.
Men har du tenkt på det barnet som ikke i like stor grad
mestrer dette? Det barnet som så gjerne vil, men ikke helt får til. Hen som
stadig vekk spør om å finne på noe, men som aldri få en invitasjon tilbake. Hen
som stadig vekk føler på utenforskap og følelsen av å ikke ha venner. Som ser
andre ha gode, solide vennskap, og ikke forstår hvorfor ikke hen får være med.
Har du tenkt på hvordan dette oppleves for dette barnet?
Hvordan det er for foreldrene? For det er foreldrene til dette barnet som må
sende den tekstmeldingen, for n-te gang, og spørre. Som må vente på, nok en
gang, svaret om at det ikke passer. Eller så kanskje det passer, men helst at barnet
kommer til dere. Det er foreldrene til dette barnet som prøver, så godt de kan,
å invitere med andre barn på kino, hoppepark, bowling osv, for at barnet deres
skal føle på vennskap. Føle på inkludering, mestring.
Skal jeg fortelle deg en
ting til? Det er innimellom ganske trist og slitsomt. Ikke minst er det vondt å
se skuffelsen til barnet når det får avslag – igjen. Å se barnet bli skuffet og
lei seg, trøste så godt man kan når barnet gråter og uttrykker: «det er ingen
som liker meg, jeg er en dårlig venn»
For oss, så er det ikke selvfølgelig at vårt barn har noen å
leke med, gå sammen med, være sammen med, invitere med på ting, få invitasjoner
av. For vårt barn er det ingen selvfølgelighet at noen venter på hen, at noen
viser glede ved å se hen. At hen føler seg likt og godtatt. At hen føler på
innenforskap og vennskap.
Vårt barn er annerledes. Hen har et iboende strev. Et strev
som blant annet gjør at det å ferdes på egenhånd, slik andre på samme alder
gjør, er utrygt og vanskelig. Et strev som gjør at sosiale koder ikke alltid er
lett å lese. Et strev som gjør at hen kanskje blir oppfattet som slitsom og
intens. Både av barn og av foreldre. Men like fullt har hen et ønske om å være
godtatt, likt og å ha venner.
Bestevenner hen hadde i barnehagen, har for lengst funnet
andre kompiser å henge med. Noe som så klart er sårt. Og uforståelig. For de
var jo så glade i hverandre, en gang. Ja, både barn og voksne vokser fra hverandre
og velger forskjellige veier. Men alle vil kjenne på vennskap, ikke
utenforskap. Ingen ønsker å føle seg annerledes, alle vil høre til.
Hvem har ansvaret for å invitere? Vi snakker om viktigheten
av psykososialt miljø, vi snakker om å forebygge mobbing, vi snakker om
inkludering. Men vi glemmer hvem som har ansvaret.
Som mamma til et barn som er «annerledes» kjenner jeg ekstra
på dette. Det er så viktig hva vi lærer barna våre om hverandre. Skal man ikke
få være med fordi man er annerledes. Og hvem bestemmer hvem som er annerledes?
Må man være som alle andre?
Aksel Hennie sier det så fint i et intervju med Anne Lindmo:
«– Jeg elsker annerledeshet. Og jeg elsker å dyrke frem forskjellene i oss som
mennesker. Men jeg opplever at det ikke alltid er plass til det i samfunnet
vårt.
– Med en gang jeg hører at et barn har ADHD, blir jeg litt
mer glad i det barnet. Med en gang jeg hører at et barn har autistiske trekk,
blir jeg litt mer glad i det barnet. Fordi det barnet har et eller annet helt
unikt som folk ikke helt skjønner»
Tenk om alle kunne husket på dette. Tenk om alle kunne
husket på å oppfordre til å invitere med noen de ikke alltid har med hjem,
hjem. Tenk om vi kunne strukket ut hånda, og gitt litt ekstra, for at alle
skulle føle seg inkludert.
Vi ser mer og mer psykisk uhelse blant barna våre.
Selvmordstatistikken er høy. Hvem sitt ansvar er det? Det begynner allerede når
de er små, og noe av det viktigste for å forebygge er vennskap.
NRK har laget TV-serien «A-laget»! En serie jeg håper alle
foreldre ser på, gjerne sammen med barna sine. Det er et så viktig budskap i
denne serien. Og jeg anbefaler kanskje aller mest å se episoden med
Herman Flesvig. Der blir han spurt av Halvor, en av journalistene om følgende:
«Da jeg var liten og ringte på hos venner, følte jeg ofte at foreldrene tenkte:
Har ikke du noen andre å være med. Har det skjedd med deg på samme måte?» Dette
svarer Herman bekreftende på. Hvordan tror du dette føltes?
La oss alle sammen, sammen, sørge for at alle
føler seg inkludert. På ett vis. Den ene invitasjonen fra akkurat ditt barn kan bety så mye for noen andre. Husk på det. La oss sammen forebygge psykisk
uhelse!
