Thom Jambak, nestleder i Utdanningsforbundet.
Foto: Marianne Ruud
Det er på høy tid at skolepolitikken utformes nedenfra, på skolens premisser
Debatt: Står vi overfor et paradigmeskifte i skolepolitikken?
Skolepolitikken har alltid vært sterkt påvirket av trender.
Ulike og til dels motstridende utdanningspolitiske paradigmer har avløst
hverandre med ujevne mellomrom. Det siste store skiftet fant sted for om lag 20
år siden. Den gang ble det innført dyptgående reformer inspirert av
anglo-amerikansk skoletradisjon, med OECD som sentral premissleverandør.
Litt forenklet kan vi si at endringene som ble innført den
gangen, hvilte på tre sentrale grep:
- For det første ble det innført nye læreplaner
som ikke lenger anga innholdet i skolen, men i stedet beskrev den overordna
kompetansen elevene skulle sitte igjen med.
- For det andre kom det inn en tro på at skolen kunne styres etter
testresultater, og det ble tatt i bruk nye, standardiserte tester til dette
formålet.
- Det tredje og siste grepet var sterk vektlegging
av digital kompetanse som tidvis bikket over i en tro på at digitalisering
automatisk ville føre med seg mer og bedre læring.
Alle som har fulgt med i skoledebatten siden den gang, vet
at det har vært høy temperatur og stort engasjement. Jeg vil likevel påstå at
det har vært bred politisk oppslutning om de tre hovedgrepene.
Kunnskapsministre fra fire ulike partier, fra SV til Høyre, har gjort sine
justeringer, men den overordnede retningen har stort sett ligget fast. Dette
kan imidlertid være i ferd med å endre seg. Verken testregimet,
digitaliseringspolitikken eller de kompetansebaserte læreplanene står like
sterkt som før.
Kvalitetsvurderingssystemet fungerer ikke som det skal
Mot slutten av 2023 ble hovedutredningen fra Utvalget for
kvalitetsutvikling (Prøitz-utvalget) lansert. Utvalgets oppgave var å undersøke
hvordan skolens nasjonale kvalitetsvurderingssystem, som blant annet består av
nasjonale prøver, kartleggingsprøver og elevundersøkelsen, har bidratt til
utviklingen av norsk skole siden det ble lansert for omtrent to tiår siden.
Konklusjonen fra utvalget var tydelig. Systemet fungerer ikke etter hensikten.
Lærerne har bare begrenset nytte av resultatene. Systemet har flere uheldige
bivirkninger, og det er heller ingenting som tyder på at norske elever har
blitt bedre til å lese og regne i løpet av 20 år, til tross for at det har vært
en høyt prioritert satsing.
Som en følge av disse funnene foreslo Prøitz-utvalget blant
annet å avskaffe dagens nasjonale prøver og erstatte dem med nye
læringsstøttende prøver som ikke skal innrettes mot sammenlikning og rangering,
men mot å støtte lærerne i klasserommet. Dette forslaget blir fulgt opp av
regjeringen i den nye stortingsmeldingen om en mer praktisk skole. Dermed kan
det se ut som om de nasjonale prøvene er på vei mot historiens skraphaug etter
å ha spilt en sentral rolle i norsk utdanning i mer enn to tiår.
Skepsis til digitaliseringen
Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun har vært i stillingen
under ett år, men har allerede markert seg med flere tiltak som for noen få år
siden hadde blitt ansett som radikale. Nordtun er trolig den første sentrale
skolepolitikeren som målbærer en grunnleggende skepsis til måten skolen har
blitt digitalisert. På et snaut år har hun kommet med en nasjonal anbefaling om
mobilforbud og tatt grep for å gjeninnføre papirboka i norske klasserom.
Skal vi dømme etter omkvedet fra flere debatter i
Arendalsuka om dette temaet, har Nordtuns eksempel utløst betydelig grad av
selverkjennelse blant norske politikere og utdanningsbyråkrater. Mange ser nå
ut til å være enige med statsråden i at digitaliseringen har vært for rask og
for lite gjennomtenkt, og at det framover er nødvendig med en helt annen
balanse mellom digitale og papirbaserte læremidler.
Norge har hatt kompetansebaserte læreplaner som knapt angir
innhold i fagene i snart 20 år. For bare fire år siden ble disse læreplanene fornyet.
De nye læreplanene bærer ironisk nok stadig navnet Kunnskapsløftet, men er
trolig de mest rendyrkede kompebaserte læreplanene vi noen gang har hatt.
Kunnskapsinnholdet i fagene er henvist til en marginal rolle. Hele
læreplanverket har fått en ny og kompleks struktur og er breddfullt av gode
intensjoner om danning og verdiløft.
Det er gode argumenter for at læreplanene må få virke mer
enn fire år før vi kan gjøre opp status, men allerede nå uttrykker enkelte
fagmiljøer bekymring for at fagenes innhold blir uklart og at vurdering blir
vanskelig med så generelle og strengt kompetansebaserte læreplaner. I tillegg
kommer spørsmålet om læreplanene i skolen bør bidra til å sikre at elever har
lest de samme tekstene og har felles referansepunkter.
For bare noen få år siden ble de av oss som antydet noe
slikt, sett på som om vi hadde ramlet gjennom en tidsportal fra 1994, med
vadmelsnikkers, OL-pins og Hernes’ læreplaner på innerlomma. Men standpunktet
er ikke like utdatert lenger. Flere ser behovet for felles referanserammer i en
stadig mer fragmentert digital hverdag. Evalueringen av fagfornyelsen i 2025
blir et viktig omdreiningspunkt for den videre debatten.
Noe må gjøres
Det mest spennende med norsk skoledebatt anno 2024 er at vi
er i en situasjon der det virker klart at vi ikke kan fortsette som før,
samtidig som det ikke finnes åpenbare og ferdigtygde alternativer til det vi
har.
I motsetning til de to siste store reformene i norsk skole
står verken overambisiøse kunnskapsministere, internasjonale eksperter eller
det norske utdanningsbyråkrati klare med fasiten som resten bare kan slenge seg
på. Det kan virke som en ulempe, men kan vise seg å være en styrke.
Kanskje ligger forholdene bedre til rette enn noen gang for
å realisere en ambisjon som er gjentatt til det kjedsommelige, men som sjelden
har blitt noe mer enn fine ord på papiret: nemlig å utforme en skolepolitikk
nedenfra på skolens premisser. Det vil i så fall være et viktig og nødvendig
paradigmeskifte i norsk utdanningspolitikk.
*) En kortere versjon av denne teksten ble publisert i Klassekampen 1. oktober.