Det er på høy tid at skolepolitikken utformes nedenfra, på skolens premisser

Skolepolitikken har alltid vært sterkt påvirket av trender. Ulike og til dels motstridende utdanningspolitiske paradigmer har avløst hverandre med ujevne mellomrom. Det siste store skiftet fant sted for om lag 20 år siden. Den gang ble det innført dyptgående reformer inspirert av anglo-amerikansk skoletradisjon, med OECD som sentral premissleverandør.

Litt forenklet kan vi si at endringene som ble innført den gangen, hvilte på tre sentrale grep:

• For det første ble det innført nye læreplaner som ikke lenger anga innholdet i skolen, men i stedet beskrev den overordna kompetansen elevene skulle sitte igjen med.
• For det andre kom det inn en tro på at skolen kunne styres etter testresultater, og det ble tatt i bruk nye, standardiserte tester til dette formålet.
• Det tredje og siste grepet var sterk vektlegging av digital kompetanse som tidvis bikket over i en tro på at digitalisering automatisk ville føre med seg mer og bedre læring.

Alle som har fulgt med i skoledebatten siden den gang, vet at det har vært høy temperatur og stort engasjement. Jeg vil likevel påstå at det har vært bred politisk oppslutning om de tre hovedgrepene. Kunnskapsministre fra fire ulike partier, fra SV til Høyre, har gjort sine justeringer, men den overordnede retningen har stort sett ligget fast. Dette kan imidlertid være i ferd med å endre seg. Verken testregimet, digitaliseringspolitikken eller de kompetansebaserte læreplanene står like sterkt som før.

Kvalitetsvurderingssystemet fungerer ikke som det skal

Mot slutten av 2023 ble hovedutredningen fra Utvalget for kvalitetsutvikling (Prøitz-utvalget) lansert. Utvalgets oppgave var å undersøke hvordan skolens nasjonale kvalitetsvurderingssystem, som blant annet består av nasjonale prøver, kartleggingsprøver og elevundersøkelsen, har bidratt til utviklingen av norsk skole siden det ble lansert for omtrent to tiår siden. Konklusjonen fra utvalget var tydelig. Systemet fungerer ikke etter hensikten. Lærerne har bare begrenset nytte av resultatene. Systemet har flere uheldige bivirkninger, og det er heller ingenting som tyder på at norske elever har blitt bedre til å lese og regne i løpet av 20 år, til tross for at det har vært en høyt prioritert satsing.

Som en følge av disse funnene foreslo Prøitz-utvalget blant annet å avskaffe dagens nasjonale prøver og erstatte dem med nye læringsstøttende prøver som ikke skal innrettes mot sammenlikning og rangering, men mot å støtte lærerne i klasserommet. Dette forslaget blir fulgt opp av regjeringen i den nye stortingsmeldingen om en mer praktisk skole. Dermed kan det se ut som om de nasjonale prøvene er på vei mot historiens skraphaug etter å ha spilt en sentral rolle i norsk utdanning i mer enn to tiår.

Skepsis til digitaliseringen

Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun har vært i stillingen under ett år, men har allerede markert seg med flere tiltak som for noen få år siden hadde blitt ansett som radikale. Nordtun er trolig den første sentrale skolepolitikeren som målbærer en grunnleggende skepsis til måten skolen har blitt digitalisert. På et snaut år har hun kommet med en nasjonal anbefaling om mobilforbud og tatt grep for å gjeninnføre papirboka i norske klasserom.

Skal vi dømme etter omkvedet fra flere debatter i Arendalsuka om dette temaet, har Nordtuns eksempel utløst betydelig grad av selverkjennelse blant norske politikere og utdanningsbyråkrater. Mange ser nå ut til å være enige med statsråden i at digitaliseringen har vært for rask og for lite gjennomtenkt, og at det framover er nødvendig med en helt annen balanse mellom digitale og papirbaserte læremidler.

Norge har hatt kompetansebaserte læreplaner som knapt angir innhold i fagene i snart 20 år. For bare fire år siden ble disse læreplanene fornyet. De nye læreplanene bærer ironisk nok stadig navnet Kunnskapsløftet, men er trolig de mest rendyrkede kompebaserte læreplanene vi noen gang har hatt. Kunnskapsinnholdet i fagene er henvist til en marginal rolle. Hele læreplanverket har fått en ny og kompleks struktur og er breddfullt av gode intensjoner om danning og verdiløft.

Det er gode argumenter for at læreplanene må få virke mer enn fire år før vi kan gjøre opp status, men allerede nå uttrykker enkelte fagmiljøer bekymring for at fagenes innhold blir uklart og at vurdering blir vanskelig med så generelle og strengt kompetansebaserte læreplaner. I tillegg kommer spørsmålet om læreplanene i skolen bør bidra til å sikre at elever har lest de samme tekstene og har felles referansepunkter.

For bare noen få år siden ble de av oss som antydet noe slikt, sett på som om vi hadde ramlet gjennom en tidsportal fra 1994, med vadmelsnikkers, OL-pins og Hernes’ læreplaner på innerlomma. Men standpunktet er ikke like utdatert lenger. Flere ser behovet for felles referanserammer i en stadig mer fragmentert digital hverdag. Evalueringen av fagfornyelsen i 2025 blir et viktig omdreiningspunkt for den videre debatten.

Noe må gjøres

Det mest spennende med norsk skoledebatt anno 2024 er at vi er i en situasjon der det virker klart at vi ikke kan fortsette som før, samtidig som det ikke finnes åpenbare og ferdigtygde alternativer til det vi har.

I motsetning til de to siste store reformene i norsk skole står verken overambisiøse kunnskapsministere, internasjonale eksperter eller det norske utdanningsbyråkrati klare med fasiten som resten bare kan slenge seg på. Det kan virke som en ulempe, men kan vise seg å være en styrke.

Kanskje ligger forholdene bedre til rette enn noen gang for å realisere en ambisjon som er gjentatt til det kjedsommelige, men som sjelden har blitt noe mer enn fine ord på papiret: nemlig å utforme en skolepolitikk nedenfra på skolens premisser. Det vil i så fall være et viktig og nødvendig paradigmeskifte i norsk utdanningspolitikk.

*) En kortere versjon av denne teksten ble publisert i Klassekampen 1. oktober.

VERDENS LÆRERDAG 30 ÅR

Utdanning som samfunnslim

DEBATT Skolepolitikk

Tre nøtter for regjeringen