Utdanning som samfunnslim

Læreres arbeid handler om å bygge kompetanse og bidra til menneskers danning. Barnehagebarn, elever og studenter skal tilegne seg kunnskap og kompetanse, og de skal oppleve og bidra til gode fellesskap – det er skolens mandat. Vi diskuterer, måler og kontrollerer den første delen av mandatet. 

Men har vi et godt språk for det fellesskapsbyggende arbeidet?

En klasse blir til

Hvordan blir 20 små mennesker til en skoleklasse – til 1a? Dette skriver Bjørn Erstad om i boka 1. klasse – det året vi lærte bokstavene. Et fellesskap oppstår ikke bare fordi folk kommer sammen, og boka viser at det trengs en flink lærer for å lage en klasse. 

En lærer som tåler at barn er forskjellige, ja til og med ganske sære. En lærer som hele tiden henvender seg til alle elevene som viktige personer i fellesskapet, uavhengig av hvor mye de kan, eller hvor de kommer fra. Også jenta som i starten ikke klarer å bevege seg bort fra pulten sin og inn i samlingskroken, er et viktig medlem i samlingen. Hun deltar fra den plassen hun føler seg trygg.

Erstads fortelling handler om 20 elever, de fleste klasser er større. Det er uansett en stor oppgave for læreren å inkludere alle elevene i et fellesskap. Det kreves klokskap og tilstedeværelse fra læreren som vil lede klassen på en måte som viser at hvert eneste av disse barna er viktig. Og ikke minst - at de viktige for hverandre.

Individ og fellesskap

Mitt lokallag, Utdanningsforbundet Trondheim, skrev en viktig uttalelse etter sitt årsmøte i 2023. Den het «Fellesskapet på individets alter» Fellesskapet på individets alter (utdanningsnytt.no), og er en advarsel om at både barnehage og skole er blitt for individorientert. Her er det konkrete eksempler på at både barn, unge og foreldre er mer opptatt av sine egne rettigheter, enn av felles saker som skolemiljø. Dette betyr også at lærernes oppgaver i stadig større grad blir dreid mot enkeltindividet.

Men læreres mandat er også å innføre barn og unge i et demokrati, og å lære dem at det å være sammen medfører plikter og interesse for andre enn seg selv. 

Vi har snakket mindre om denne siden ved lærerens arbeid de siste to tiårene. Grunnen til det er antakelig at kontroll og styring i stor grad retter seg mot elevresultater, konkurranse og rangering av elever. Oppmerksomheten vår er rettet mot at hver og en skal oppnå læreplanens kompetansemål. Og disse målene er etter hvert blitt den standarden vi kan måle undervisningen opp mot.

Elevenes oppnådde resultater etter endt grunnskole har også fått stadig større betydning for hvilke valg elevene kan ta etterpå. Karakterbasert opptak i videregående skole er en ordning som støtter opp under konkurransen, på bekostning av fellesskapet. 

Mange partier mener at det er de flinke elevenes rett å gå i klasser hvor også alle de andre presterer høyt. Det er selvsagt ikke rart at foreldre, barn og unge blir opptatt av seg selv, når vi lager systemer som oppfordrer elevene til akkurat det.

30 år – 30 lærerhistorier

• Verdens lærerdag er en FN-dag som markeres den 5. oktober hvert år. 
• I år fyller dagen 30 år! I den anledning har vi møtt 30 lærere, verden over. 
• Mange står i store utfordringer: lav lønn, fattigdom, sensur og ressursmangel. Men deres historier handler også om læreglede, engasjement og håp.
• God lesing! 
  Les sakene her

Samfunnslimet

Tittelen på min kronikk er kanskje litt «retro»! Utdanning som samfunnslim var et begrep som ble brukt mer på 80- og 90-tallet. Tanken var at skolens verdier skulle gjenspeile samfunnets verdier og det vi holder høyt i samfunnet – som likhet, likeverdighet og samarbeid. Tanken var at skolen gjennom sin verdiformidling i det daglige, kunne bidra til å opprettholde nettopp disse felles verdiene i samfunnet.

Hvorfor er utdanning som samfunnslim viktig i 2024? 

Det opplagte svaret på dette er vel at akkurat i vår tid er polarisering og splittelse den aller største trusselen mot demokratiet. Og i en slik situasjon må vi tenke gjennom hvordan barn og unges fellesarenaer fungerer? Hva slags verdier er det de får med seg fra barnehage og skole.

Å lære medborgerskap

Professor i pedagogikk, Jannicke Heldal Stray peker i Bedre skole 3/2018 på at skolens mandat tegner både et individuelt prosjekt og et samfunnsprosjekt: Felles for begge er at skolen skal danne og utdanne personer som støtter opp om og viderefører samfunnet som politisk prosjekt – med andre ord demokratiet.

Heldal Stray peker på at idealet for den norske medborgeren har hvilt på den sosiale garantien som velferdsstaten gir. Vi er alle like i møte med velferdsstaten, og dette er en medborgerkontrakt som ikke er en selvfølge i alle land, for eksempel USA eller Storbritannia. 

Samtidig har vi i de siste tiårene bygget kunnskapspolitikk på en nyliberal samfunnsideologi som i stor grad er hentet fra disse landene. Den hviler i større grad på konkurranse og aksept for privilegier til de som gjør seg fortjent til dem:

Den nyliberale kunnskapspolitikken bygger på en retorikk og logikk som fremhever konkurranse, prestasjoner, kompetansetilegnelse og ansvarlighet. Ettersom skolen er en sentral demokratibyggende institusjon, er det holdepunkter for å hevde at dette påvirker medborgeridealet og med det også det fremtidige demokratiet.

Er vi på vei mot andre verdier?

Det er ingen tvil om at Norge er annerledes enn land som USA og Storbritannia. Disse landene har i større grad enn Norge en befolkning med større toleranse for ulikhet, både når det gjelder økonomi, sosial mobilitet og utdanningsvalg. De har også svakere velferdssystemer enn det norske, med utbredt bruk av private skoler, skreddersydd for brukernes behov. De som kan betale mest får det beste tilbudet. Og dette skaper ikke opprør, men anerkjennes av svært mange mennesker som rettferdig. Er det dit vi vil?

Jeg ønsker ikke et demokrati med en økende toleranse for ulikhet. 

Jeg ønsker ikke et demokrati med en økende toleranse for ulikhet. Jeg ønsker heller ikke barnehager og skoler som fremmer konkurranse og prestasjonspremiering. 

Vi trenger en ny debatt om utdanningens rolle som samfunnslim, og hvilke fellesskapsverdier som er så viktige at de bør være en rettesnor for hvordan vi rigger barnehage og skole.