Strenge språkkrav og manglende gratisprinsipp

Vi har som godt kjent og kartlagt en rekrutterings- og bemanningskrise i helse- og skolevesenet. Noe av krisen i helsevesenet kan vi dekke inn ved å dyktiggjøre innvandrere med helsefaglig bakgrunn fra hjemlandet. Når jeg har undervist voksne innvandrere i norsk, har jeg fått litt innsikt i hva slags krav de må dekke for å få godkjenning til å arbeide i helsevesenet. Disse kravene arbeider de med ofte i tillegg til full jobb, noe som i seg selv er ganske imponerende.

Ett av kravene er språkkompetanse, og det sier jo seg selv at man må beherske norsk på et visst nivå, både skriftlig og muntlig, for å arbeide på en norsk arbeidsplass og samhandle med nordmenn i alle aldre og med alle mulige rare dialekter.

Det er mange ulike alternativer for å styrke kompetansen, de kan for eksempel gjennomføre en norskprøve på Kompetanse Norge for å dokumentere B2-nivå, som er et ganske høyt nivå på områder som leseforståelse, taleforståelse og skriftlig kompetanse innenfor det som blir kalt «Det europeiske rammeverket for språk».

Et alternativ er å fullføre norskopplæring på videregående nivå frem til standpunktkarakter i muntlig og skriftlig norsk, skriftlig eksamen og eventuelt muntlig eksamen. Da må en oppnå karakteren 4 eller bedre.

Urimelig forskjellsbehandling 

Det er jo en god garanti for språklig og litterær kompetanse, men det fremstår som urimelig når en norskfødt person kan komme inn på for eksempel sykepleiestudiet med karakter 3 i norsk. En med utenlandsk bakgrunn som gjerne har en medisinskfaglig utdannelse, må altså gjøre det bedre i norskfaget enn en norskfødt. Dette virker ikke helt rimelig, med mindre jeg har misforstått noe. Kravene burde jo være tilsvarende, om ikke så er det jo en forskjellsbehandling på systemnivå der utlendinger blir diskriminert. 

Vi må faktisk gå ut fra at en innvandrer med karakteren 3 i norsk er like norskfaglig kompetent som en norskfødt med samme karakter. Kan noen forklare logikken i dette?

I tillegg til språklige krav er det krav om eksamen i noe som blir kalt «Nasjonale fag». Dette er en todelt opplæringsenhet, der en av modulene går på kunnskap om organiseringen av det norske helsesystemet, mens den andre dreier seg om medikamenthåndtering og medikamentregning. Den andre må farmasøyter, leger, sykepleiere og tannleger gjennomføre. Begge modulene virker jo veldig fornuftige og logiske som kunnskapskrav til innvandrere med medisinsk utdannelse fra et land utenfor EØS. Det skulle bare mangle.

Brudd med gratisprinsippet

Det som imidlertid er litt sjokkerende, er at opplæringen ikke er lagt inn i det offentlige utdanningssystemet, men blir gjennomført av Folkeuniversitetet, mot en ganske høy individuell prislapp. Tar du begge modulene, vil det koste 26 000 kroner. Kurset vil legge beslag på ti ukedager og kreve oppfølging mellom samlinger i form av nettstudier og eget arbeid. Man må derfor legge til tapt arbeidsfortjeneste for disse dagene. For mange som er i arbeid vil det da kanskje koste 1,5 til 2 netto månedslønner å få tatt denne opplæringen, som er på videregående nivå. Det er en brutal kostnad for personer som da gjerne jobber uautorisert i helsevesenet allerede.

Dette kurset fremstår som både viktig og riktig, og det bryter jo med gratisprinsippet at fag på videregående nivå kun kan gjennomføres mot betaling, av en aktør utenfor det offentlige utdanningssystemet. Landets fylkeskommuner er sikkert fornøyd med alt ansvaret de allerede har, men det burde være en prinsipiell kampsak for dem å få lagt inn dette i sitt domene.

Ta bemanningskrisen på alvor

Vi har ikke råd til å lage sånne nåløyer for kompetanse som vi trenger så inderlig. Innvandrere med medisinskfaglig bakgrunn og erfaring bør ikke ha strengere språkkrav enn en norsk ungdom som vil jobbe i helsevesenet, og kostnaden for tilleggskrav bør tas av det offentlige, ikke av de allerede hardtarbeidende innvandrerne som står på for å gjøre hverdagen levelig for gamle og syke. De fortjener en lettere vei frem til autorisasjon, anerkjennelse og fullverdig deltagelse i arbeidslivet enn det de har i dag.

Her håper jeg både politikere, direktorat og fylkeskommuner kan være litt på ballen fremover, men det forutsetter jo at vi mener noe med ordet «integrering», tar bemanningskrisen alvorlig og at vi ikke kan være bekjent av diskriminering i skole og arbeidsliv.

Jeg håper at det jeg skriver vil bli kommentert av noen i Helsedirektoratet som arbeider med de områdene jeg nevner. Om jeg har rett, har vi en praksis som vi egentlig ikke har råd til.

DEBATT Språkkrav

Språkkrav skaper en ny underklasse i Norge