Lærer elever fagene bedre med nye og vanskelige faguttrykk?

Nye ord og begreper innføres stadig i undervisningsmateriell for elevene i grunnskolen. Her vil vi vise til noen eksempler fra ungdomsskolen. Det første er hentet fra norskfaget. På en prøve i starten av 8. klasse skulle elevene forklare og gi eksempler på lingvistiske termer som rotmorfem, bøyingsmorfem og avledningsmorfem. Det andre er fra «faget» forskning, der elevene ble presentert for termen hypotetisk-deduktiv metode i et forskningseksperiment.

Vi undrer oss over følgende:

• Hvorfor kommer slike ord og uttrykk inn i norsk grunnskole, i lærebøker og i beskrivelser av kompetansemål?
• Hvem bestemmer dette, og hvilken virkning kan en slik «forvanskning» av fagspråket ha for elevene i grunnskolen?

Å lære grammatiske termer er vanskelig. Selv om man kan et språk flytende, er det ikke alltid lett å beskrive hva man kan, men for å studere et språk, trenger man selvfølgelig en godt utviklet terminologi. 

Det er imidlertid en misforståelse å tro at man må kunne omfattende terminologi for å forstå sitt eget språk. Det er viktigere at termene som brukes, gir assosiasjoner til hva de viser til. Vi trodde at pugging av latinsk grammatisk terminologi, som i de siste hundre år har vært nærmest synonymt med grammatikkundervisning, ofte uten forklaring på de begrepene de betegner, var lagt bak oss.

Språkrådet og Utdanningsdirektoratet har utarbeidet en oversikt over grammatiske termer som skal brukes i skoleverket. Men disse termene gir selvsagt ingen endelig fasit på hvordan vi kan omtale språklige fenomener. Etter hvert som den generelle kompetansen om språk og språklig beskrivelse blir bedre utforsket, lager gjerne forskerne nye termer. Så ut fra hvilke termer som brukes, ser man ofte hvilken teoretisk vinkling språket er beskrevet ut fra.

Unødvendig forvansking

Selv om en del nye termer kommer inn i lærebøker for universitetenes fagstudier, betyr det ikke at elevene i grunnskolen må lære dem. Som bestemødre og leksehjelpere har vi erfart at vanskelige (og ofte teoribundne) grammatiske termer lanseres i undervisning og i undervisningsmateriell for grunnskolen, som for eksempel at ord består av rotmorfemer og bøyningsmorfemer. Slik terminologi er kanskje nyttig i høyere utdanning om språk, men det går utmerket an å si at ord kan bestå av orddeler som rot, avledning og bøyningsendelse, om man finner det nødvendig å forklare orddanning for grunnskoleelevene.

Nye læreplaner og fagfornyelser krever selvsagt nye lærebøker. Myndighetene definerer i læreplanen både hva alle elevene skal kunne, og når de skal kunne dette ut fra såkalte kompetansemål. Disse målene må lærebokforfattere og forlag ta hensyn til og tolke. Studier har vist at lærere ofte bruker termer og innhold i lærebøker og læringsressurser i undervisningen. Det er derfor viktig at lærebokforfattere er svært bevisst på den terminologien de velger.

I 2000 ble den statlige godkjenningsordningen av lærebøker opphevet. De fleste lærebokforfattere har høy faglig kompetanse, men når godkjenningsordningen nå er borte, er faren for at begrepsapparatet blir inkonsekvent eller overdrevent akademisk, lett til stede, og at ord som rotmorfem eller hypotetisk-deduktiv metode dukker opp i elevenes lærebøker undervisningen og prøver.

Er det nødvendig at slike ord blir direkte overført fra universitetsfagenes terminologier til grunnskolehverdagen? Når skolen bruker betegnelser som refererer til begreper som opprinnelig er ment for akademiske studier, kan det i verste fall føre til at fagtermene brukes feil og fører til forvirring, både hos elever og lærere. Forskning viser at dreiing mot akademiske og latiniserte ord gjør opplæringen unødvendig vanskelig for mange elever, (Fosse mfl. (2015); Frønes mfl (2013)).

Terminologien bør være tilpasset alle elever

Vårt råd er at man er varsom med å innføre vanskelig fagterminologi som bare noen få av elevene håndterer. Den norske grunnskolen skal som kjent være tilpasset alle elever — uansett evner og forutsetninger. Alle elever, både flerkulturelle og etnisk norske skal sikres godt faglig utbytte av all undervisning. Skolens undervisning skal ikke være tilpasset kun for de elevene som senere skal ta en teoretisk utdanning.

To overordnete mål i norskfaget er at elevene skal «kunne uttrykke seg skriftlig og muntlig» og «kunne bruke fagspråk og argumentere saklig». Hva blir da viktigst å vektlegge — at elevene bruker et komplisert fagspråk eller at de kan uttrykke seg tydelig skriftlig og muntlig? Vi mener at all fagopplæring i grunnskolen må bidra til at elevene kan gjøre seg forstått klart både skriftlig og muntlig – ikke hvor mange nye ord og uttrykk de har lært. Ved å innføre vanskelige- og i verste fall misforståtte- termer i grunnskolen mener vi tvert imot at undervisningen og skolen ikke ivaretar opplæringslovens grunnleggende verdi og etiske ansvar om å være til elevenes beste.

Referanser

• Fosse, Britt Oda, Kari Anne og Brevik, Lisbeth M. (2015). Betydniningen av å bruke fagbegreper. For elever, lærerstudenter og lærere. Bedre Skole (2) s. 72-77
• Frønes T.S., Narvhus E.K. og Aasebø M.C. (2013): Nordic Journal of Digital Literacy, Idunn.no