Ikke noe grunnlag for å hevde at voldsøkningen i skolen skyldes skjerm
Debatt: I stedet for å lete etter enkle forklaringer bør vi gjøre noe med det vi vet kan føre til vold i skolen.
Publisert
Sist oppdatert
I et debattinnlegg hevder psykologspesialistene Kjersti Kjerschow Lohne og Einar Aasen Tryti at tidlig skjermbruk kan ha bidratt til voldsøkningen i skolen. Denne påstanden faller inn i rekken av alle utfordringene som skjermen får skylden for. Ifølge de to psykologspesialistene viser forskning en klar sammenheng; mer skjerm, større vansker med følelsesregulering. Vitenskapen de baserer dette på, er én enkelt studie fra 2023. Men hva sier egentlig denne studien?
Utvalget i den amerikanske studien var 422 foreldre og 422 barn i alderen 3 til 5 år. Målet med studien var å finne ut om bruk av mobile enheter for å roe små barns følelser og atferd er forbundet med langsiktige utfordringer i form av det som omtales som eksekutive funksjoner og emosjonell reaktivitet. Det vil si kognitive funksjoner som vi for eksempel bruker for å utføre oppgaver, og blant annet hvordan vi reagerer følelsesmessig på ulike hendelser.
Datainnsamlingen foregikk gjennom et
spørreskjema med ulike påstander foreldrene skulle rangere. For å måle hvorvidt
mobile enheter ble brukt for å roe ned barnet stilte forskerne følgende
spørsmål: «Når barnet ditt er opprørt og trenger å roe seg ned, hvor sannsynlig
er det at du gir ham/henne en mobilenhet å bruke, som en smarttelefon eller
nettbrett?» Foreldrene skulle svare på en Likert-skala fra 0 til 4, der 0 er «ikke sannsynlig i det hele tatt» og 5 er «veldig sannsynlig». Forskerne bak
studien trekker selv frem at det var en svakhet ved studien at de kun brukte
ett spørsmål for å måle hvorvidt mobil ble brukt for å roe ned barnet.
Vi trenger bedre undersøkelser
Ifølge forskerne selv er heller ikke
spørsmålet de stilte validert mot objektive mål, og at det derfor er behov for
å utvikle bedre undersøkelser. Og nettopp det er en av flere åpenbare svakheter
med slik selvrapportering. Det er store sjanser for at foreldrene i utvalget
legger forskjellige definisjoner og vurderinger i hva det vil si å roe barnet
med skjerm. Å svare på hvor sannsynlig noe er, gir heller ikke et konkret og
objektivt bilde av hvor stort omfanget faktisk er.
At barn trenger hjelp til å regulere følelser
er nok ingen uenige om. Her slår Kjerschow Lohne og Aasen Tryti inn åpne dører.
De to skriver riktignok videre at mistrivsel og atferdsvansker i skolen ikke
har én forklaring. Det er likevel å strekke det vel langt å hevde at tidlig og
omfattende mobilbruk har bidratt til voldsøkningen i skolen. Denne studien
viser i hvert fall ingen klar evidens for det.
Feilen Kjerschow Lohne og Aasen Tryti gjør, er
å omtale korrelasjoner som årsakssammenheng. Altså at voldsøkningen kan være en
direkte årsak av skjermbruk. Dette understreker de ved at de forklarer
sammenhengen med at «...voldsøkningen i skolen har skjedd i samme periode som
håndholdte skjermer har blitt allemannseie». Selv forskerne bak studien hevder
at bruken av skjerm for å roe ned barnet kan skyldes at barnet i utgangspunktet
var urolig.
Det kan godt være at senere undersøkelser vil
gi oss mer og tydeligere svar, men denne studien gir altså ikke noe grunnlag
for å hevde at voldsøkningen i skolen skyldes skjerm. Vi bør heller gjøre noe
med det vi vet kan føre til vold i skolen i stedet for å lete etter enkle
forklaringer. Bare 45 prosent av lærerne svarer at de har tilgang til et faglig støtteapparat for oppfølging av voldelige og
utagerende elever på skolen der en jobber. Sørg derfor heller for
mer ressurser og bedre tjenester for å kunne følge opp elevene det gjelder
fremfor å legge skylden på skjermbruken.
