– Lærernes særskilte vern i straffeloven er en godt bevart hemmelighet
Debatt: At undervisningspersonale i grunnskole og videregående skole var omfattet av et særskilt vern, har tilsynelatende vært en godt bevart hemmelighet og praktisert tilfeldig.
Publisert
Sist oppdatert
I Høyesteretts dom, Rt-2002-1020, som ble avsagt under arbeidet med ny straffelov som kom i 2005, avgjorde Høyesterett at en lærer som drev undervisning i videregående skole, var omfattet av det særskilte vernet for «offentlige tjenestemenn» i daværende straffelovs paragraf 127 og paragraf 326.
I etterkant av arbeidet med straffeloven fra 2005, fikk vi i 2009 nye regler om særskilt vern for enkelte yrkesgrupper. Dette kom etter at det over tid var høstet erfaringer med at det klassiske særskilte vernet på grunn av hvordan begrepet «offentlig tjenestemann» ble definert, ikke traff spesielt godt. Det fantes mange både privat og offentlig ansatte, som faktisk utøvde offentlige tjenesteoppgaver, men som ikke var omfattet av noe særskilt vern, samtidig som mange offentlige tjenestemenn, som ikke egentlig utførte offentlig myndighet i kraft av sin stilling, likevel fremsto vernet. Lovgiverne løste situasjonen ved å snevre inn den krets av personer som var omfattet av den generelle bestemmelsen som ble videreført i den nåværende straffeloven paragraf 155. Samtidig ble det i egen bestemmelse særskilt konkretisert et vern knyttet til enkelte yrkesgrupper som utøvde den typen offentlig virksomhet som ble vurdert å ha behov for et slikt særskilt vern. Derav fikk vi dagens straffelov paragraf 265, som gir særskilt vern mot trusler, og paragraf 286 som gir særskilt vern mot vold.
At undervisningspersonale i grunnskole og videregående skole var omfattet som en av disse yrkesgruppene, har tilsynelatende vært en godt bevart hemmelighet. Det forhold at det så sent som i 2002 måtte avgjøres i Høyesterett hvorvidt lærere kunne anses å være «offentlige tjenestemenn», taler sitt klare språk om at dette i alle fall ikke på den tiden var allmenn kjent. Mye taler for at både Høyesteretts-avgjørelsen fra 2002 og det uttrykkelig lovfastsatte vern som kom i 2009, har gått under radaren.
Dette kan gjerne ha sammenheng med at skolene etter opplæringsloven er pålagt å ha eget ordensreglement, og at det derfor er mindre grunnlag og behov for at straffeloven dras frem i en skolesituasjon. Normalsituasjonen er jo at disiplinære forhold i skolen håndteres internt gjennom det ordensreglement som skolene selv har utarbeidet. At det i en opplæringssituasjon vil kunne være gode grunner til at ikke enhver disiplinærsituasjon skal håndteres strafferettslig, kan selvsagt også ha gode grunner for seg.
En annen og også plausibel forklaring på hvorfor det særskilte vernet er lite omtalt, er trolig det sterke søkelyset på elevenes psykososiale skolemiljø, som jo resulterte i at opplæringsloven kapittel 9A ble vedtatt i 2002 og trådte i kraft i januar 2003.
Det var selvsagt helt betimelig å sette elevenes skolemiljø i fokus og en styrking og klargjøring av elevenes vern. Dette skjedde gjennom omfattende regler om blant annet undersøkelsesplikt, aktivitetsplikt og tiltaksplikt. Et sentralt element var også at reglene omfattet en ekstern tilsynsplikt fra Fylkesmennene, nå Statsforvalteren. Det omfattende antall endringer i kapittel 9A som har kommet siden vedtagelsen, vitner imidlertid om at den ønskede effekten uteble. Regelverket fremsto vanskelig å praktisere, noe som kanskje kan tillegges utfordringer med å implementere juristenes regler i en praktisk og hektisk skolehverdag.
Etter at Djupedal-utvalget i 2015 (NOU 2015:2) blant annet satte søkelys på at mobbing i skolen fortsatt var et alvorlig samfunnsproblem og krenkelser fortsatt var en del av hverdagen, fikk vi i 2017 en fullrevisjon og innføring av et nytt kapittel 9A med strengere krav og klarere plikter. Man skulle nå komme krenkelsene til livs en gang for alle. Det kan imidlertid ikke stikkes under en stol at reglene, i alle fall i starten, nærmest markerte et paradigmeskifte i skolen og ga grunnlag for en hel rekke utfordringer både for skoleeierne og lærerne.
Dette ble dessverre i mange tilfeller feiloppfattet som at denne subjektive oppfatningen var fakta i saken.
En kjerneutfordring var lovgivers intensjon om at elevens subjektive oppfatning skulle være førende for om undersøkelses- og aktivitetsplikt inntrådte. Dette ble dessverre i mange tilfeller feiloppfattet som at denne subjektive oppfatningen var fakta i saken. Videre ble det også avdekket svært ulik praktisering fra skole til skole, og heller ikke fylkesmennene greide å føre noen ensrettet praksis for sin kompetanse som tilsynsmyndighet og senere også klageinstans for skolemiljøsaker. Samtidig var det i samfunnet generelt en betydelig oppmerksomhet rettet mot krenkelser, og som sikkert også bidro til å forsterke den utilsiktede praktiseringen av regelverket.
Fra lærernes ståsted hadde praktiseringen av regelverket utfordringer på flere plan. Den utilsiktede praktiseringen hadde også evne til å endre maktstrukturen i skolen. I ytterste konsekvens opplevde noen lærere at de nærmest handlingslammet, og i frykt for å bli beskyldt for å krenke, måtte la skolehverdagen dikteres av elevene. Var man som lærer først blitt beskyldt for å krenke, kunne en enkeltsituasjon videre bli relativt absurd. Regler om personvern og parts-status innebar i noen enkelttilfeller at en lærer kunne få iverksatt oppfølgingstiltak mot seg både av skolen og av Fylkesmannen, men uten å ha fått kunnskap om hvem som opplevde seg krenket eller hvorfor. At noen lærere skulle oppleve sin egen rettssikkerhet svekket som følge av innføringen av skolemiljøreglene, må åpenbart være å betrakte som en uheldig og utilsiktet følge.
Lærerflukt og lærermangelen i samfunnet, sammenholdt med iherdig trykk fra fagforeninger og påfølgende streiker under lønnsoppgjøret, har bidratt til at mediebildets oppmerksomhet de siste årene har blitt rettet mer mot lærernes situasjon. Det er i denne settingen det nå, og særlig det siste året, også rettes søkelys mot det omfang av vold og trusler som lærerne som yrkesgruppe faktisk blir utsatt for.
En gjennomgang av tingrettspraksis de siste fem år og som omhandler straffesaker hvor lærere har vært utsatt fra vold eller trusler fra elever, viser dessverre en svært mørk side av norsk skolehverdag. Når det gjelder spørsmål om særskilt vern som utsatt gruppe, fremkommer videre at praksisen er sprikende, idet det kan fremstå nokså tilfeldig om spesialbestemmelsene benyttes, men også om de leder til faktisk domfellelse i en konkret sak.
Det er for eksempel et stort paradoks at (...) miljøarbeidere, faller utenfor det særskilte vernet fordi de ikke har formelt ansvar for undervisningen.
Det er for eksempel et stort paradoks at det i en avsagt dom kommer frem at miljøarbeidere, som har som en av sine kjerneoppgaver å håndtere vanskeligstilte elever, faller utenfor det særskilte vernet fordi de ikke har formelt ansvar for undervisningen. Uavhengig av om denne avgjørelsen rettslig sett er korrekt, kan det vel vanskelig anses å være en ønskelig situasjon at de som kanskje utvilsomt har størst behov for et særskilt vern, faktisk ikke har noe særskilt vern.
Skal man vurdere situasjonen ut ifra ulike mediers rapportering av avviksmeldinger som meldes inn om vold og trusler i skolen, får man et klart inntrykk av at omfanget øker. Det er åpenbart et viktig aspekt og svært viktig at elevene i den norske skolen har et godt skolemiljø, og at de ikke blir utsatt for mobbing eller krenkelser.
Dersom arbeidet med å oppfylle visjonen om null mobbing i skolen derimot har medført at lærere opplever at de er fratatt definisjonsmakten over skolehverdagen, og at de selv har blitt skyteskive, har vi kanskje fortsatt lang vei å gå før vi har den skolen vi ønsker å ha. Det er jo lærerne som er de som i første rekke skal være garantistene for et forsvarlig skolemiljø for elevene, og det er en jobb de vanskelig kan lykkes med hvis de selv opplever sin arbeidssituasjon utrygg.
