– Jeg hadde behov for å vite at jeg ikke møtte på henne når jeg rundet et hjørne. Hun var fortsatt elev ved skolen og det var greit for meg. Men jeg gikk med en stadig uro for å støte på henne og ville at det skulle settes i gang tiltak sånn at jeg slapp å tenke på det også, forteller Jens.
Jens er ikke lærerens virkelige navn. Han ønsker å være anonym av hensyn til den tidligere eleven. For seks år siden ble han slått ned på jobb på en videregående skole på Østlandet.
Saken er en av bare 18 saker om vold og trusler mot lærere som har vært ført for tingrettene de siste fem årene, der tiltalen viser til lærernes særskilte vern i straffeloven. I Jens sitt tilfelle la retten vekt på at den grove kroppsskaden ble påført ham da han var på jobb.
Selve hendelsen skjedde en dag Jens var på vei inn til et møte. Da så han en elev som bar med seg snø inn i skolebygningen.
– Jeg sa ifra at det ikke var greit, forteller Jens.
Ifølge dommen gikk eleven bare forbi ham. Da tok han tak i armen hennes. Eleven ble sint og ba ham slippe. Snøen falt i gulvet og Jens løsnet grepet. Da kom slaget.
– Slaget kom inn fra siden. Jeg fikk ingen forvarsler på at det kom. Hodet mitt sang, men jeg besvimte ikke. Det tok litt tid å skjønne at jeg var slått, det kom så overraskende. En kollega kjørte meg etter hvert ned til legevakten, forteller Jens.
I retten erkjente eleven at hun slo, men hun mente at læreren hadde vært for hardhendt. Under rettssaken fortalte hun at hun hadde fått blåmerker på armen. Men ingenting av dette hadde kommet frem i politiavhøret.
– Jeg mener at jeg ikke var for hardhendt. Jeg hadde PC-en under armen og var på vei til et møte. Jeg tok henne i armen da hun ikke hørte etter, men ikke hardt, sier Jens.
Retten støttet ham. I dommen står det at Jens grep inn i situasjonen "på en måte som det forventes at en lærer skal reagere".
Etter slaget ble ledelsen informert. Politiet ble ikke koblet inn og det tok noen dager før forholdet ble anmeldt.
– Bruddene jeg hadde fått i ansiktet var så kompliserte at jeg ble sendt hjem. Jeg ble operert en uke senere på Ullevål, forteller Jens.
«CT undersøkelsen av ansiktsskjelettet viste flere brudd i øyehulen (yttervegg samt øyegulvet), kjevebihulen samt kinnbeinet på venstre side», heter det i dommen.
– Helsehjelpen og oppfølgingen fra politiet har jeg ingenting å utsette på. Også bistandsadvokaten hadde orden på alt jeg trengte. Men oppfølgingen fra arbeidsgiver, altså fylkeskommunen, er det som er mest kritikkverdig, sier Jens.
Han ble sykemeldt en måned. Da han kom tilbake på jobb, ville han være sikker på at han ikke støtte på eleven.
– Jeg tok meg i å tenke på det hele tiden hvis jeg gikk i fellesarealet på skolen. Det var stressende og ubehagelig å vite at jeg kunne støte på henne. For meg var ikke det et trygt arbeidsmiljø, sier Jens.
Arbeidsgiver kom med ulike forslag som at Jens og klassen hans kunne flytte på seg eller at han kunne få lønnet permisjon. Det var ikke aktuelt for Jens.
– Hvorfor er det sånn at det er offeret som skal vike og ikke den som har begått overgrepet? Det var ikke aktuelt for meg at mine elever bytte klasserom, de hadde jo ikke gjort noe galt. Jeg takket også nei til permisjonen. Jeg opplevde empati fra rektor, men skoleeier var ikke villig til å gjøre noe som sikret at jeg ikke ville støte på eleven. De mente det ville være dobbel straff for eleven å ha restriksjoner og hadde bestemt seg for at det ikke fantes fare for gjentagelse.
Utdanningsnytt har sett brevet fra fylkeskommunens jurister. De skriver blant annet:
«Om fornærmede oppfatter at sanksjoneringen ikke står i forhold til regelbruddet og konsekvensene av det, er det ikke et argument av særlig stor vekt i sammenhengen. Det er i prinsippet den subjektive skyld som skal sanksjoneres. Det skal også svært mye til at et «fullt forsvarlig arbeidsmiljø» kan påvirke graden av sanksjoner.»
– Det er skuffende at min arbeidsgiver er mer opptatt av eleven enn av hvordan jeg har det på jobb. Jeg følte meg dårlig ivaretatt og var ikke trygg på jobb. Mitt ønske var at det ble satt inn en person som fotfulgte henne når hun ikke var inne i klassen, men det ønsket ble ikke etterkommet, sier Jens.
Han viser til et brev fra Kunnskapsdepartementet til Utdanningsdirektoratet i april 2018. Der beskriver de hvilke tiltak som etter loven kan settes inn for å beskytte elever fra medelever.
Der står det blant annet: «I en sak om skolemiljø kan tiltak som frimerke, fotfølging eller andre former for skjerming være aktuelle å vurdere. (…) tiltakene i en skolemiljøsak er ment brukt for å beskytte eller skjerme elever fra vanskelige situasjoner.» Det står også at «Skolen kan beslutte hvem som kan oppholde seg hvor i bygningene eller på uteområdet».
– Man skulle tro at slik tiltak også kunne settes inn om den som måtte beskyttes var en lærer som var blitt slått ned på jobb, sier Jens.
I retten ble eleven dømt til seks måneders fengsel og til å betale Jens 50 000 kroner i erstatning.
– Rettsprosessen var en positiv affære. Jeg hadde en god bistandsadvokat jeg kunne støtte meg på, forteller Jens.
– Det er viktig at slike saker kommer for retten.
Som en del av elevenes rehabiliteringsprogram gikk Jens senere med på å møte henne.
– Det gikk fint. Jeg håper hun får hjelp og oppfølging sånn at det går greit med henne, sier Jens.
– Jeg bærer ikke nag til henne, det er oppfølgingen fra arbeidsgiver jeg er kritisk til. Jeg følte meg så liten det halvåret, og sånn skal det ikke være. Det bør være klare handlingsregler for hvordan en ansatt blir fulgt opp når sånne ting skjer på arbeidsplassen, sier Jens.
Han har jobbet som lærer siden tidlig på 2000-tallet og hadde aldri opplevd en slik hendelse tidligere.
– Jeg vegrer meg mer for å gripe inn når ting skjer nå enn jeg gjorde før hendelsen. Når noe skjer som krever at jeg handler, så gjør jeg det, men nøler nok litt mer nå enn tidligere.
Områdedirektør for utdanning og kompetanse i Viken fylkeskommune er Brynjard Rønningen. Han sier at han lar seg uroe over stadig å høre om lærere som blir utsatt for vold og trusler på jobb.
– Som representant for arbeidsgiver kjenner jeg at jeg blir personlig berørt når jeg hører om hendelser som skjer på skoler vi har ansvaret for. Vi blir ofte i slike saker stilt ansvarlig overfor to lovverk. Interessemotsetningen kan være uforenelige, men den ansatte skal føle seg trygg på jobb, sier Rønningen.
Jens sin sak kjenner imidlertid ikke Rønningen til.
– Jeg jobbet ikke her da og har ikke kjennskap til hvilke vurderinger som den gang ble gjort. Når en snakker om ulike tiltak en kan sette inn, kan det høres lett ut. Ofte er det krevende når det kommer til den daglige gjennomføringen, så hva som er det riktige tiltaket varierer fra sak til sak.
Viken fylke har hatt et prosjekt ved utvalgte skoler der vernetjenesten, de tillitsvalgte og ledelsen ved noen skoler sammen har sett hvordan de skal takle vold og trusler i skolen.
– Vi aksepterer ikke at våre ansatte blir utsatt for vold og trusler på jobb, og det skal vi være tydelige på. Ofte er det elever med utfordringer som er voldelige. Det er selvfølgelig like vondt å bli slått av en elev med en diagnose som en annen elev, men det kreves kanskje ulik oppfølging i etterkant, sier Rønningen.
Han mener at det ikke alltid er hensiktsmessig å anmelde alle forhold til politiet. Dersom det er særskilte elevforhold som kommer i betraktning, må det gjøres vurderinger om anmeldelse er formålstjenlig. Det betyr ikke at den ansatte ikke skal ivaretas og sikres på en trygg og forsvarlig måte.
– Det skal alltid anmeldes hvis det er alvorlig hendelser. Men alle hendelser er det ikke alltid riktig å anmelde. Hvis det er snakk om en elev som har en utviklingshemming vil det sjelden være riktig å anmelde, men at hendelsen skal håndteres på en annen måte. Det er viktig at den ansatte føler seg best mulig ivaretatt når han blir utsatt for vold og trusler på jobb, sier Brynjar Rønningen.
