Profesjonsmeldinga som statsråd Oddmund Hoel presenterte på vegne av regjeringa sist fredag, kom i skyggen av framlegginga av planen for den kraftige oppskaleringa av landets militære forsvar. Men solide profesjonsutdanninger er også en viktig del av å gi samfunnet vårt styrke og motstandskraft. 

Landet vårt trenger lærere som bidrar til å utvikle selvstendige, trygge og skapende mennesker. Lærere som tilfører barn og unge både kunnskap og evnen til kritisk tenkning. Dette er kanskje et av de aller viktigste bolverkene for det demokratiske samfunnet som vi holder kjært, skal videreutvikle og om nødvendig også forsvare med alle midler.

Må friste flere ungdommer

Lærerutdanningene sliter tungt. Søkertallene har falt i stadig mer akselererende fart siden 2019. Det er ingen undersøkelser som viser hvorfor ungdom i større grad unngår lærerutdanningene. Men det er grunn til å tro at de heller trekkes mot yrker med tilsvarende lang utdannelse i privat sektor, der de lett kan tjene flere hundre tusen kroner mer i året. Og trolig dyttes mange bort av det de hører og leser om det som ikke er hele bildet, men dessverre likevel en del av hverdagen for altfor mange lærere: overarbeid, overstyring, vold og trusler.

 For 11. året på rad ligger lærerutdanningene på bånn i tilfredshet blant studiene som er med i den årlige undersøkelsen Studiebarometeret.

Det er særlig en side som studentene særlig framhever: Kvaliteten på praksisopplæringen varierer mye. Samarbeidet mellom utdanningsinstitusjonene og skolene der praksisen skjer, fungerer ikke godt nok.

Vil hente flere lærerutdannere fra klasserommene

Regjeringa prøver å bøte på dette ved å åpne for at flere ansatte i lærerutdanningene med bakgrunn fra undervisning i skolen, uten krav om forskerkompetanse. Tanken er at dette vil bidra til å styrke båndene mellom utdanningsinstitusjonene og skolene, og dermed forsterke den erfaringsbaserte kunnskapen i lærerutdanningene. I utgangspunktet virker det logisk. Men gevinsten med bedre forståelse for praksisfeltet kan bli spist opp blant anna ved at færre lærere med forskerkompetanse kan føre til at studentene får dårligere veiledning med masteroppgaven.

De som hadde håpt på en utvidelse av selve praksisperioden, ble skuffet. Regjeringa foreslår ikke å utvide denne, som i dag er på 115 dager fordelt på fem år. Og det legges heller ingen nye føringer på denne delen av studiet. Regjeringa legger vekt på at det er lærestedene og skolene som sammen må ta ansvaret for at studentene får en praksisperiode de har utbytte av.

Åpner for «hurtigspor»

Regjeringa holder fast ved at de fleste lærerutdanningene, med unntak av yrkesfaglærer og praktisk-estetiske fag, skal være på mastergradsnivå. Dette er noe både myndighetene og Utdanningsforbundet har vært opptatt av, og et av hovedargumentene er at det vil gjøre lærerne bedre i stand til å ta i bruk forskningsbasert kunnskap i måten de gjør jobben sin på.

 Det er likevel interessant at regjeringa vil ta noen grep for å gjøre utdanningsløpet raskere å gjennomføre. De som har en relevant bachelorgrad fra før, skal kunne ta en integrert mastergrad sammen med praktisk pedagogisk utdanning (PPU). Den vil dermed ta bare to år, mot dagens tre.

Fram til 2030 vil det dessuten bli et midlertidig unntak for kravet om mastergrad for å kunne begynne på praktisk-pedagogisk utdanning, slik at det i disse årene igjen vil bli mulig å ta PPU med bachelor (eller cand.mag., hvis det fortsatt er noen der ute som husker hva det var for noe), såfremt de har relevant arbeidserfaring fra skolen. Men noen varig gjenoppliving av muligheten til å bli adjunkt ser det ikke ut til å være tale om.
  

Kvalifisere ukvalifiserte

Intensjonen er å få flere av dem som i dag underviser i skolen, men mangler godkjent lærerutdanning, til å skaffe seg dette. I fjor foreslo regjeringa en lovendring som skjerper kravet om at man må ha lærerutdanning for å få fast ansettelse i skolen, ved å fjerne tillegget «eller annen relevant kompetanse». Regjeringa skal ha ros for å legge veien litt bedre til rette for at disse skal kunne ta den ekstra utdannelsen som kreves for å bli kvalifiserte lærere.

Å gå fra inntektsgivende arbeid til å bli student noen år er krevende, ikke minst økonomisk, for en som har lagt tjueåra bak seg og kanskje også har stifta både familie og boliggjeld. Men det forutsetter også at arbeidsgiver tar sin del av jobben med å legge til rette for at slike etterutdanningsløp i praksis kan gjennomføres.

Balansegang

Det er flere hensyn Oddmund Hoel og regjeringa ser ut til å ville balansere i stortingsmeldinga som nå er lagt fram: Akademisk tyngde og praktisk opplæring. Gjøre lærerutdanning lettere oppnåelig uten å senke kravene. Hvordan lærerutdanninga kan tiltrekke flere ungdommer samtidig som den oppfyller behovene for hva framtidas lærere både skal kunne og være.

Reaksjonene på stortingsmeldinga har foreløpig vært avmålte. Utdanningsforbundets første nestleder Ann Mari Milo Lorentzen er skeptisk til å lempe på kravet til andelen ansatte i lærerutdanningene med forskerkompetanse. 

Ellers er det all grunn til å tro at både Utdanningsforbundet og andre organisasjoner innen feltet vil komme inn med full tyngde når meldinga nå skal ut på høring før den skal behandles i Stortinget.

Forslagene i stortingsmeldinga ser ikke ut til å kreve lovendringer, bare endringer i forskriftene, som regjeringa har fullmakt til å gjøre selv. Men regjeringa gjør klokt i å lytte til de innspillene og innvendingene som kommer når Stortinget skal behandle meldinga. Uansett er det viktig at lærerutdanningenes innhold og betydning igjen blir tema på landets fremste talerstol. Det er disse utdanningene som former landets framtid.