Kunnskap og kompetanse i kroppsøving

31.10 skriver Knut Ove Æsøy, Erik Ryen, Håvard Friis Nilsen og Kim Helsvig, alle ansatte ved OsloMet, en kronikk i Klassekampen kalt Kunnskapsløs kompetanse. Innlegget er underskrevet av 74 ansatte ved høyere utdanningsinstitusjoner, inkludert meg selv. Kronikken er en kritikk av kompetansebaserte læreplaner og tar til orde for mer faglig innholdsbaserte læreplaner. I etterkant av innlegget har det kommet en rekke innspill, svar og tilsvar og det opprinnelige innlegget har ført til både at saken ble tatt opp i Stortingets spørretime og at direktør i Utdanningsdirektoratet ble utfordret på en rekke av innvendingene mot dagens læreplaner.

Selv om diskusjonen om kunnskaps- eller kompetansebaserte læreplaner i denne omgangen har vært preget av innspill fra norsk, samfunnsfag og naturfag, er den også interessant for de praktisk-estetiske fagene. Derfor er jeg glad for at Ove Østerlie og Lise Porsanger i Utdanningsnytt trekker debatten til kroppsøvingsfaget.

Østerlie og Porsanger viser til hvordan Udir bruker OECDs anerkjente tolkning av kompetansebegrepet, men det er vanskelig å forstå hvordan dette skal være et argument i en debatt som nettopp tar utgangspunkt i OECDs problematiske bruk av kompetansebegrepet. Videre skriver de at det bør være «[…] samfunnets og individets behov for å kunne leve gode og meningsfulle liv som skal styre debatten omkring kompetanse i kroppsøving.» Det er mulig de her mener en debatt om hvilke kompetanser, men det kan synes som om de nedvurderer kunnskap som et premiss for å leve gode og meningsfulle liv.

Jeg ønsker et kroppsøvingsfag som anerkjenner den store mengden kunnskap om kroppen vår og om bevegelse, helse, friluftsliv og mer, som er viktig for oss. Og jeg ønsker et fag hvor vi sørger for at elvene får en felles kunnskapsbase. En slik base er nødvendig for å kunne «drøfte», «reflektere» eller «tenke kritisk», og det er naturlig å tro at det er lite behov for lokale tilpasninger til en slik kunnskap.

En interessant forskjell mellom de såkalte teoretiske fagene og kroppsøving, er at motoriske ferdigheter også regnes som kunnskap. Å kunne gjengi en bevegelse er en type langtidshukommelse på samme måte som å vite hva skuddene i Sarajevo hadde å si for første verdenskrig.

Østerlie og Porsanger ønsker en kompetansebasert læreplan i kroppsøving, slik vi nå har, og de ønsker debatt om blant annet hvordan læreplanen kan tolkes med tanke på kompetanse, undervisning og læring, for i deres ord, «å løfte faget videre». Jeg ønsker også gjerne debatt, men mener den gjeldende planen må diskuteres parallelt med diskusjoner om hvordan den skal tolkes.

Læreplanen i kroppsøving har, som læreplanene i andre fag, noen konkrete og tydelige kompetansemål, som f.eks. disse:

• gjennomføre overnattingstur og reflektere over egne naturopplevelser
• lage og bruke kart for å orientere seg i kjent terreng
• forstå og gjennomføre livreddende førstehjelp

Men læreplanen i kroppsøving er også, som de andre læreplanene, preget av OECDs kompetansetenkning, noe som i vårt fag har gjort det vanskelig å forstå hvilken kunnskap elevene skal sitte igjen med og hvorfor. Her er andre eksempler på kompetansemål i kroppsøving:

• utforske egne muligheter til trening, helse og velvære gjennom lek, dans, friluftsliv, idrettsaktiviteter og andre bevegelsesaktiviteter
• reflektere over hvordan ulike framstillinger av kropp i media og samfunnet påvirker bevegelsesaktivitet, kroppsidentitet og selvbilde
• utforske og gjennomføre lek og spill sammen med andre i ulike bevegelsesaktiviteter
• forstå kroppslig ulikhet mellom seg selv og andre, og inkludere andre i ulike bevegelsesaktiviteter

Det er ingen tvil om slike kompetansemål, som skal vurderes i måloppnåelse, vil kunne føre til vidt forskjellig innhold i faget og vidt forskjellig kunnskap barn sitter igjen med. Og læreplanen gjentar også gang på gang at man skal tenke kritisk, en ferdighet som strengt tatt ikke er mulig uten konkret og spesifikk kunnskap. Verken refleksjon eller kritisk tenkning kan skje i et kunnskapsvakuum.

Hva bør læres bort i kroppsøving?

Visste du for eksempel at man ikke blir stiv av melkesyre (eller nærmere bestemt laktat)? At trening alene er nytteløst for å gå ned i vekt? At ulike personer har ulike typer muskler som er genetisk bestemt og ikke særlig påvirkbart av trening? Dette betyr at vi kan ha vidt forskjellige forutsetninger både for å prestere på ulike måter, men også for å oppleve ulike aktiviteter meningsfulle og givende. Visste du at kvinner både presterer ulikt og har ulik skaderisiko på ulike tidspunkt i menstruasjonssyklusen? 

Dette er bare noen få eksempler på teoretisk kunnskap jeg kunne sett for meg at en lærer i kroppsøvingsfaget lærte bort. Studentene jeg jobber med har verken lært dette eller har noen særlig annen relevant kunnskap om kroppen relatert til bevegelse etter sine 10+ år med kroppsøving.

Tre av kompetansemålene i læreplanen for kroppsøvingsfaget handler om å anerkjenne forskjeller mellom mennesker. Likevel står det ingen steder i læreplanen at man skal vite noe om hva disse forskjellene faktisk er. Ekte anerkjennelse av forskjeller krever kunnskap om hva forskjellene er og hvor mye de har å si. Om man ikke forstår eller anerkjenner forskjeller, legger man til rette for diskriminering. 

Her er et eksempel: Sikkerhetsutstyr i biler har tradisjonelt vært basert på en typisk mannekropp. Det har ført til negative konsekvenser for hvordan en kvinnekropp er sikret ved ulykker. Kun en anerkjenning av forskjellene mellom kjønnene kan skape en tilpasning og endring i standarden som gjør at begge kjønn er like godt sikret. Mye av kvinnekampen, kampen for likhet, har vært en kamp om anerkjennelse av forskjellene slik at man får like muligheter. Kun kunnskap om de faktiske forskjellene på ulike kroppers oppbygning og funksjon kan hindre slik diskriminering og det er verken noe man kan reflektere seg til eller som kommer av kritisk tenking i seg selv.

Flere kompetansemål i kroppsøvingsfaget er knyttet til å kunne samarbeide og kroppsøvingsfaget er utvilsomt unikt godt egnet for å lære samarbeid. Men om vi skal utvikle våre evner til samarbeid, må vi kunne noe om samarbeid. Vi må lære relasjonelle sosiale ferdigheter. Vi må vite noe om hva som er naturlige reaksjoner på konflikter, hvilke grenser for emosjoner og perspektiver som settes av et stresset fysiologisk system, vi må vite noe om kommunikative ferdigheter som hva vi kan og bør si, hvordan vi bør formulere oss, hvordan vi må gi og ta i en uenighet, viktigheten av å anerkjenne andre i et samarbeid, hvordan man unngår å bli overkjørt og så videre. Det finnes en mengde faktakunnskap, i hovedsak fra psykologifeltet, om hvilke ferdigheter man må ha for å kunne samarbeide godt. I kroppsøvingsmiljøet ser det ut til at man tror samarbeid er noe man lærer bare av å bli tvunget til å samarbeide i en eller annen bevegelsesaktivitet.

Hvordan legitimeres kroppsøvingsfaget?

Østerlie og Porsanger skriver: «Kroppsøving har tradisjonelt ikke blitt oppfattet som et fag hvor fokuset er på kompetanse, men trening av idrettsteknikk, som et pausefag og med et smalt syn på helse. Mangel på kompetanseorientering har gjort faget til det det er i dag - det som i internasjonal kontekst kalles 'sportified physical education'.»

Kroppsøving og Physical Education i utlandet er ikke det samme faget, verken i innhold eller undervisningsmetoder. Noen felles kritikk av disse to fagene er derfor ikke mulig. Det blir en falsk dikotomi å si at alternativet til et fag kritisert for sitt fokus på idrettsferdigheter og snevre helsefokus, er et fag med vage kompetansemål som åpner for svært stort spillerom for hvilken kunnskap den enkelte lærer fyller faget med. Vi kan ha et kroppsøvingsfag som er kunnskapsbasert, uten at det betyr overdrevent fokus på idrettsferdigheter og et snevert helsefokus. Jeg kan faktisk ikke se hvordan et snevert helsefokus kan løses på noen annen måte enn gjennom kunnskap om helse og alle faktorer som påvirker helse.

En læreplan må naturligvis balansere styring og autonomi. Østerlie og Porsanger gjør imidlertid etter min mening samme feilslutning som Merethe Frøyland gjør i Klassekampen, når de hevder at en kompetansebasert læreplan gir en annen metodefrihet til lærere og større grad av autonomi til elever. Verken metode eller elevers autonomi vil innskrenkes problematisk av en kunnskapsbasert læreplan i kroppsøving. Et tredje og kanskje vel så viktig poeng er at kritikken av kroppsøving, som Porsanger og Østerlie viser til, er en kritikk av hvordan faget har vært undervist og tilsynelatende ikke av tidligere læreplaner.

I mine øyne er det de få konkrete og tydelige formulerte kompetansemålene som nå gir faget dets hovedlegitimering. Uten tydelige kunnskapsmål er det vanskelig for meg å forsvare eksistensen til kroppsøving som et fag i den norske skolen.

DEBATT Kroppsøving

Kroppsøvingens kompetanser

DEBATT Praktisk skole

Fire forslag til en mer praktisk skole for fremtiden