Kroppsøvingens kompetanser

I høst har vi fulgt en debatt omkring læreplanene i norsk skole (LK20), med hovedfokus på mangelen på konkrete kunnskaper og fastere rammer for vurdering. Ulike fagmiljøer har uttrykt misnøye. Norsklektor Ulvestad mener for eksempel: «Når vi no har læreplanar som har skifta fokus frå kunnskap til kompetanse, har vi gått frå det konkrete til det diffuse, frå det avgrensa til det grenselause». 

Andre fagmiljøer støtter den nye læreplanens vektlegging av kompetanser fremfor konkrete kunnskaper og innholdsbeskrivelser. Merethe Frøyland, leder for Naturfagsenteret ved Universitetet i Oslo, skriver i Klassekampen 9. november at hun ikke kjenner seg igjen i beskrivelsen av at skolen tømmes for innhold til fordel for vage kompetansemål.

Dagens debatt har startet i feil ende

I kroppsøvingsfaget har en debatt om ny læreplan pågått over flere år, men denne debatten har i større grad dreid seg om vurdering og vurderingens plass og form i faget. Det er her uttrykt misnøye med den støtten lærere får i vurderingsarbeidet og om vurderingen skal ha karakter eller ikke. Videre har debatten også dreid seg om faget skal innlemmes i trekkfagene til eksamen ved avsluttet grunnskoleløp. Vi setter pris på debatt omkring vurdering, men det kan skapes et inntrykk av at hovedhensikten med både planverk og undervisningen i kroppsøving er å tilfredsstille vurderingsordningen.

Hvordan vurdering i faget skal forstås og praktiseres kan ikke styre hvilke kompetanser som er viktige i faget. Vurdering kan heller ikke styre hvordan en læreplan skal beskrive hvilke kompetanser elevene skal opparbeide gjennom skoletiden. Vi mener at det er samfunnets og individets behov for å kunne leve gode og meningsfulle liv som skal styre debatten omkring kompetanse i kroppsøving. 

Læreplanen utvikles og konkretiseres gjennom politiske prosesser informert av forsknings- og erfaringsbasert kunnskap. For å løfte faget videre etterlyses en debatt som også inneholder hvordan læreplanen kan tolkes med tanke på kompetanse, undervisning og læring.

Hva er kompetanse i kroppsøving?

Vi støtter at læreplanen skal fokusere på kompetanser. Kroppsøving har tradisjonelt ikke blitt oppfattet som et fag hvor fokuset er på kompetanse, men trening av idrettsteknikk, som et pausefag og med et smalt syn på helse. Mangel på kompetanseorientering har gjort faget til det det er i dag -det som i internasjonal kontekst kalles «sportified physical education». Praksisendring i skolen tar tid, ikke minst fordi lærerutdanningene også må endre seg.

Vi venter i spenning på de neste rapportene fra utvalget som nå evaluerer innføringen av LK20 i de praktisk- estetiske fagene. Kanskje kan vi her finne noen spor om hvordan kompetanse kan forstås og operasjonaliseres i kroppsøving, selv om delrapport 1 og 2 sier lite om hvordan lærere forstår kompetansebegrepet.

Utdanningsdirektoratet bruker en fortolkning av kompetansebegrepet som er internasjonalt anerkjent og operasjonalisert gjennom tre aspekter: å vite (kunnskaper), å gjøre (ferdigheter), å skjønne (forståelse). Denne måten å forstå kompetanse på har bakgrunn i kognitive, sosiokulturelle og tverrfaglige perspektiver, og står i samsvar med OECDs forståelse av kompetanse fra 2006. Samtidig kan det tenkes at tredelingen bryter med holistiske og monistiske perspektiver på kunnskap.

Et økt fokus på kroppsøving som et kompetansefag kan oppnås ved å ha en læreplan som setter kompetanse i forgrunnen, og ikke aktiviteten som kan gjøres for å oppnå kompetanse. Å ikke beskrive konkrete aktiviteter i læreplanen kan hjelpe læreren med å planlegge og tilrettelegge læring i faget i tråd med lokale forhold og kulturer. 

Samtidig hjelper det lærer og elev med å sette søkelys på den kompetansen som skal oppnås. Unntaket synes å være svømme- og livredningsopplæringen som har vært presentert som et tiltak for å forebygge drukning. Måten svømme- og livredningsopplæringen er skrevet frem i faget, er en annen debatt som ønskes velkommen.

For å avrunde vil vi gjenta at oppmerksomhet på kompetanser i kroppsøving er en styrke for både faget og elevenes utvikling. Dette støtter lærere i å utforme kroppsøvingsfaget ut fra lokale tradisjoner og rammer. I tillegg kan det fremme økt elevinvolvering ved å legge til rette for valgfrihet i elevens læringsprosess mot å oppnå kroppsøvingens kompetanser.