Winston Churchill sa at politikkens hensikt ikke var å skape paradis på jord,
men å unngå å skape et helvete. Veien til helvete er brolagt med gode
forsetter, så også i skolen.
Skolen er i dag ikke i helvete, men i krise, fordi
forståsegpåere, som ikke er i klasserommet, har for lenge vært
premissleverandører for skolen.
To parallelle forståelser av virkeligheter med få
berøringspunkter dominerer all debatt om skole. På den ene siden er de som
hvelver en idealisert himmel over virkeligheten i skolen, basert på ulike
samfunnsfags idealiserte faglig begrunnete løfter om virkeligheter, som skal la
seg realisere.
Den andre parallelle virkeligheten er den gjenstridige,
utfordrende hverdagsvirkeligheten lærere, skoleledere og elever befinner seg i,
full av ubehag, innbyrdes uforenlige velmenende hensikter, uløselige dilemmaer
og skjøre barnesinn, som ofte ikke forstår sitt eget beste. Himmelhvelverne
glemmer at barn og ungdom har hjerner under ombygging, mangler selvinnsikt,
impulskontroll, selvdisiplin, og har ferdig utviklete empatiske evner først i
midten av 20-årene.
Himmelhvelverne har privilegiet å kunne forholde seg bare
til egen idealisert virkelighet. Lærere, skoleleder og elever må imidlertid
forholde seg til begge virkelighetsforståelsene. Himmelhvelverne bidrar til å
lage en virkelighet i skolen som til tross for velmente intensjoner svikter de
elevene som strever i skolen.
Profesjonstrid i skolen
Skolen og lærerne er lammet av lenge å ha vært
overadministrert. Politikerne har i skolepolitikken alt for lenge lyttet til
profesjoner som ikke står i klasserommet hver dag. Profesjonene har begrunnet
egen maktposisjon i skolesektoren med samfunnsvitenskapene psykologi, juss og
pedagogikk.
Yrkesgruppene, som har fått makten i skolesektoren, har
hvelvet en himmel over skolen, en idealtilstand som består av ulike
samfunnsfags utopi for skolen og elevene. Jo mer makt de ulike
samfunnsvitenskapene har i skolesektoren, jo mer læring og trivsel vil alle
alle elever oppleve, hevder de.
Psykologien har fått økt makt i skolen. Den kognitive
psykologien, lover skolen og elevene frelse i form av livsmestring,
selvregulering og metakognisjon. Elevene skulle få evnen til å tenke om hvordan
de selv tenker, bli mentalt robuste og gjøres ansvarlige for egne tanker, egne
følelser, egen læring, egen mentale tilstand og egen individuelle lykke i
livet, slik professor i psykologi Ole Jacob Madsen skriver om i boken
«Livsmestring på timeplanen».
Å vedta stadig nye lover blir en erstatning for
skolepolitikk som løser problemer. Juristenes vei til frelse for elevene går
gjennom rettigheter til trygt læringsmiljø, til ikke å bli mobbet, ikke bli
utsatt for vold, trusler og krenkelser, rett til tilpasset opplæring for alle
elever, rett til medbestemmelse for alt som angår elevenes hverdag, rett til å
være med å bestemme selv hvordan elever skal undervises og vurderes, og rett
til å fullføre videregående skole. Flest mulig rettigheter til elever gir ikke
en best mulig skole for elever.
Skolen blir ikke bedre av at enda flere elever blir spurt
enda oftere av enda flere forskere med ulik samfunnsvitenskapelig bakgrunn om
hvordan barn og unge opplever skolen, og synes den burde være. Pedagogikkfaget
har svak vitenskapelig metodisk bevissthet. Med hederlige unntak baserer
pedagoger og skoleforskere sin forskning på observasjon fra tilfeldig valgte
klasserom og spørreundersøkelser blant elever, foreldre og skoleledere.
Imidlertid finnes også valide og brede undersøkelser som Elevundersøkelsen,
Ungdata og enkelte andre undersøkelser som er tillitsverdige. Men, barn og
ungdom, som har «skoene på», vet ikke selv best hva som burde være betingelsene
for egen læring.
Blind tillit
Skolepolitikere har de siste 20 årene vist blind tillit og
gitt teknologiselskapene fritt handlingsrom til å forme både skolesektoren,
klasserom og elevers hverdagsliv i tråd med IKT-bransjens egne kommersielle
interesser. Først helt nylig har skolepolitikere vist en vilje til virkelig å
regulere ved lov IKT-bransjens kyniske forretningsmodellers tilgang til skjøre
barnesinn. Skolepolitikere burde ha bekymret seg før.
De voksne har latt teknologiselskap ta fra barn og unge
felleskapet blant jevnaldrende i det virkelige liv, IRL, som de er så avhengige
av for deres individuelle vekst som mennesker. De med makt i skolesektoren har
latt teknologiselskapene svekke tilstedeværelsen av det forpliktende sosiale og
faglige felleskapet både i skoletiden og i tiden elevene ikke er på skolen.
Skoleforskere, jurister og ulike ombud lytter til
«elevstemmen», og vil ta elevenes økte rettigheter enda mer på alvor. De kan
imidlertid ikke gi barn og unge tilbake en skole der elever i fravær av
relasjonsødeleggende, digital teknologi kunne kommunisere hele tiden ansikt til
ansikt, ved blikk og kroppsspråk, i klasserom, ganger, oppholdsrom og
skolegårder.
Lærere har blitt fratatt makt og autoritet i skolesektoren
og i klasserom de siste tiårene. Når lærerne er blitt fratatt tillit og
handlingsrom til å kunne bygge bærekraftige, trygge læringsmiljø i
klasserommet, så har det negative konsekvenser for alle elever. Det gjelder
særlig for de elevene som strever med å tilpasse seg nødvendige normer og
regler for atferd. Aller mest går det utover de elevene, som trenger struktur,
korrigering og støtte fra felleskapet av jevnaldrende og fra lærer. Politikere
har først helt nylig begynt å forstå konsekvensene av mistilliten overfor
lærerne.
Å lytte enda mer til «elevstemmen», og snakke barn og unge
enda mer etter munnen, gjør ikke skolen bedre i stand til å ivareta faglig og
sosial utvikling for alle elever.
Bare lærere med autoritet, handlingsrom og tillit fra resten
av samfunnet kan gi jevnaldrende barn og ungdom sterke, forpliktende og trygge
fellesskap og læringsmiljø.
De hver for seg faglig begrunnete, gode hensiktene fra
yrkesgruppene, som ikke står i klasserommet, vil ikke evne å lede skolen ut av
krisen. Kun lærernes profesjonskultur kan det.
