– Navnet på vitnemålet er ikke det jeg presenterer meg som

Adam Ekholt (30) ønsker velkommen inn i Nordtvet gård barnehage på Grorud i Oslo. 

Seks år har gått siden han kom hit første gang, til jobbintervju. Og allerede den gangen valgte han å fortelle at det stod et annet navn på vitnemålet hans,  nemlig Ida Eline Ekholt.

– Jeg står trygt i meg selv. At jeg er født i feil kropp, var ikke noe jeg grudde meg til å snakke om. Om det hadde blitt dårlig mottatt, ville det ikke vært den rette arbeidsplassen for meg, sier Adam.

Monica smiler. Hun er pedagogisk leder og stedfortredende styrer i barnehagen. Hun var også en av dem som møtte Adam i det intervjuet. Hun husker hvordan han ordla seg:  «For å være ryddig står det et annet navn på vitnemålet enn det jeg presenterer meg som».

– Jeg tenkte det kunne være litt forvirrende, sier Adam og ler.

– Det ble en tilleggsinformasjon, og vi takket for at du delte det. Så gikk samtalen videre. Det vi var opptatt av, var jo hvem du er som menneske og om du passet inn i personalgruppen, sier Monica.

Adam er Adam

Astrid Eline Ferkingstad, styrer i barnehagen, har derimot ikke visst noe om at Adam en gang var Ida. Ikke før dette møtet var avtalt. 

– I barnehagehverdagen blir det ofte ikke tid til mer enn korte samtaler mellom ansatte i forbifarten. Da Adam skulle spørre om jeg ville bli med i dag, var også det i forbifarten: «Du vet det kanskje ikke, men jeg er trans». Min første tanke var at det ikke har noe å si. Adam er Adam, sier Astrid Eline.

De ansatte reflekterer av og til over sin egen barndom – og da er det naturlig for Adam å dele fra egne barneår, som Ida. Men kollegaene har aldri gjort noe poeng av at Adam har skiftet kjønn.

 Liker ikke oppmerksomhet

I barnehagen snakker de om Pride – og hvor viktig det er med regnbueflagg.

– Vi snakker om ulike familiekonstellasjoner – og jeg har fortalt at jeg har hatt jentekjæreste, sier Astrid Eline.

Monica sier de har flere donorbarn, som kun har mamma – og at det er viktig å snakke om at ingen typer familie er mer riktige enn andre. Adam har ikke fortalt sin historie til barna i barnehagen.

– Jeg er meg, og det har ikke føltes naturlig å si noe om min prosess, men noen har sett meg på TV, sier Adam.

Han og bestekompisen Liam, som også har skiftet kjønn, stilte opp i TV-programmet «Charterfeber».

– Det handlet om den første gutteturen vår. Vi fikk gratis chartertur og all inclusive. Kunne jo ikke si nei til det, sier Adam og ler.

Barna syntes det var gøy å se ham på TV, men sa ikke noe utover det.

– Behandlingen funker jo, fastslår Adam.

Han rødmer og gjemmer ansiktet i hendene. Sier at han ikke liker når oppmerksomheten rettes for mye mot ham. Sånn har det alltid vært.

Trivdes i kjole

Adam beskriver Ida som en typisk jentunge som elsket rollelek. Hun likte å skape historier og å leke med ting i fred og ro, gjerne med dukker. Ida spilte tverrfløyte i korps. Hun likte musikk og fellesskap, men ikke å stå alene i lyset på en scene. Ida var trygg på hjemmebane, men litt engstelig sammen med mennesker hun ikke kjente så godt. Familien, bestående av Ida, to brødre og foreldrene, bodde i det samme huset i Porsgrunn til hun flyttet hjemmefra.

– Det var ikke noe som tydet på at noe var gærent. Ikke at det var noe gærent heller … Men det var ikke sånn at Ida følte noe drag mot det «stereotypisk guttete». Hun trivdes i kjole, forteller Adam.

Vendte fokus inn i seg selv

I tidlig alder følte likevel Ida at hun ikke var som alle andre. Hun likte ikke å snakke om det andre jenter snakket om – og skjønte på barneskolen at hun ikke likte gutter, men jenter. Ungdomsskoleårene var preget av usikkerhet.

– Mye falt på plass da jeg kom ut av skapet som skeiv 14–15 år gammel. Familien ble overrasket, men støttet meg. De har alltid latt meg få lov til å være den jeg er.

Etter en stund kom de samme følelsene tilbake.

– Jeg ble deprimert. Jeg trakk meg inn i meg selv og snakket ikke med noen om at jeg kvernet rundt om jeg var trans. Da jeg var 23 år, var jeg ferdigtenkt. Jeg var nervøs, for ingen hadde forutsett dette, sier Adam.

Ringte mormoren

Den første Adam ringte, var mormoren, som han alltid har hatt et spesielt bånd til.

– Det var minst skummelt. Ikke at jeg tenkte andre ville være fordomsfulle. Men jeg visste at mormor ville lytte uten å la følelsene ta overhånd. Der og da var det akkurat det jeg trengte. Deretter fortalte Adam det til foreldrene og brødrene.

– Jeg følte på mye dårlig samvittighet for at jeg skulle ta dem med på den følelsesmessige berg-og-dal-banen det er å gjennomgå kjønnsskifte. Familien fikk nok sjokk, men de motarbeidet meg ikke. De tok ansvar for egne prosesser og lot ikke det gå utover meg.

Adam har ikke mistet noen i livet etter at han åpnet seg, men noen var redde for at det skulle være feil, at det var «en fase».

– Jeg hadde tenkt i mange år og var sikker, og bekymringene hos de rundt meg forsvant raskt.

Mye falt på plass

Mye føltes mer naturlig da Ida ble Adam. Den indre usikkerheten forsvant. De som kjenner Adam best, ser hvor riktig det er.

– Jeg har alltid følt at det var vanskelig å finne min plass, særlig knyttet til forventninger til å være jente. I gymtimene på videregående skole ville jeg ikke løpe på jentetid. Da jeg ble vurdert på guttetid, gikk det negativt utover karakteren, men det var en prinsippsak.

Ida var innom mange klesstiler.

– Jeg ville se om det var noe jeg kunne være komfortabel i – uten å trenge å gå gjennom større forandringer. Men det ble en trigger når de rundt ikke skjønte hvor dypt det faktisk stakk. Når de ikke skjønte hvorfor jeg ikke «bare kunne ta på meg bunaden på 17. mai» for eksempel.

Barn er de minst fordomsfulle

– Hva har vært mest krevende?

– Å akseptere det for meg selv. Dessuten var jeg redd de rundt skulle bli påvirket negativt, svarer Adam.

– Det høres ut som Adam i et nøtteskall. Han er så full av omsorg og omtanke for de rundt seg, skyter Monica inn.

Det har først nå gått opp for Adam at han aldri har snakket med nevøen sin på sju år om dette heller. 

– Det er så naturlig å være den jeg er, at jeg har glemt det. Faren hans snakker jo om meg som liten – og da sier han «da Ida var liten». Han har sett bilder av faren og Ida fra barndommen, men jeg tror ikke han kobler det. Når jeg skal hjem til Porsgrunn neste gang, skal jeg snakke med ham. Det står øverst på listen.

Han mener vi ikke må undervurdere barn.

– Barn er de minst fordomsfulle av alle, sier Adam.

Største utfordringen er samfunnet

De største utfordringene trans- personer møter, er ikke det at de er trans, men måten samfunnet møter dem på, mener Luca Dalen Espseth.

 Han er organisasjonsrådgiver i Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens (PKI).

– Adams historie viser hvor bra det kan gå når transpersoner blir møtt med støtte, forståelse og rask tilgang til riktig helsehjelp. Utfordringene mange transpersoner sliter med, kommer ikke av at vi er trans, men av måten samfunnet møter oss på, fastslår Espseth. 

Han er programleder i podkasten «Trans Norge». Espseth sier at majoriteten av transpersoner har det fint og lever et godt liv, men at transpersoner som gruppe har betydelige levekårsutfordringer. Det henger sammen med diskrimineringen denne gruppen møter, ifølge organisasjonsrådgiveren.

– Støtte og rask tilgang til riktig helsehjelp er det som trengs for at de skal klare seg bra, sier Espseth.