Jeg er lærer. Hvor mye mer kan jeg bli?

«Men, kjære deg, du kunne da blitt noe mye mer enn lærer!» 

Ordene kom fra en tidligere skolevenninne. Jeg hadde støtt på henne på vei hjem fra jobb, og vi stod og utvekslet de vanlige høflighetsfrasene om hvordan det gikk og hva vi jobbet med. «Kanskje det?», responderte jeg lettere forfjamset og sliten etter en lang dag på ungdomsskolen jeg jobbet på. Ikke før jeg var hjemme igjen, og hadde ryddet unna middag og leker og fått ungene i seng, sank ordene inn. Du kunne blitt noe mye mer. Kunne jeg? Hva mer kan man være enn ungdomsskolelærer? Hva vil det si å være mer?

Jeg antar selvfølgelig at det for henne handlet om å tjene mer penger eller ha høyere status. Kunne jeg tjent mer penger? Ja, definitivt. Kunne jeg hatt en jobb som ga høyere status i samfunnet? Ja, sikkert. Ville det gitt meg en opplevelse av å være mer? Jeg kom raskt til konklusjonen: Nei. Og som man ofte gjør i slike sammenhenger kom jeg på en rekke spørsmål jeg burde stilt tilbake og kommentarer jeg skulle ha gitt, i stedet for å gi henne et slags medhold.

En av verdens viktigste jobber

Jeg har som lærer en av verdens viktigste jobber. Det har jeg aldri vært i tvil om. Jeg kan ikke tenke meg noe mer meningsfylt enn å jobbe med mennesker og bruke min arbeidskraft på forvaltning og utvikling av de menneskelige ressursene i samfunnet. For meg ble det naturlige valget tenåringer i ungdomsskolen. Det å få være deres gruppeleder, veileder og støttespiller fem dager i uka, 38 uker i året gjennom tre år av deres liv, og med det få muligheten til å være med å forme den oppvoksende generasjon, med alt det innebærer av utfordringer og ansvar, det er for meg både meningsfylt, viktig og noe stort. Så skjørt og så kraftfullt. Ydmyk og ivrig går jeg til arbeid. Stort sett.

Jeg ville ikke ha valgt annerledes om jeg skulle valgt om igjen. Jeg har vært inne på tanken de siste årene. Stadig trangere rammer i skolen har gjort det vanskelig å være dyktig i jobben. Innholdet i skolen har endret seg. Jeg pålegges oppgaver jeg ikke har kompetanse til, og arbeidsdagen består mer av organisering av grupper, sosial oppfølging og dokumentasjon enn av kompetanse- og kunnskapsbygging.

Fagene mine som jeg brenner for, kunsten å få elevene til å undre seg, arbeidet med å veilede dem gjennom refleksjon og læring — det jeg elsker med å være lærer — det har kommet i bakgrunnen. Likevel, når bare politikerne kommer til fornuft og skjønner at de må gi skolene romsligere rammer og tillit, da vil jeg igjen få bruke min energi og tid på å yte god undervisning og veiledning, og med det finne tilbake til gnisten i lærerhjertet og vite at jeg tar del i noe stort.

Nok tid og ressurser er avgjørende

Jeg kommer til at jeg faktisk kunne vært noe mer. Jeg kunne vært mer som lærer. Om jeg hadde hatt tid til å følge opp enda flere elever, så kunne jeg vært noe mer, for dem og for samfunnet.

Om jeg atter får tid til å være kreativ lærer, sånn som jeg var før, da kunne jeg laget nye og gode undervisningsopplegg som traff gruppa jeg underviste helt perfekt. Som da jeg skreddersydde roller til de ulike elevene i de ulike klassene slik at alle kunne være med å spille ut Shakespeare-scener, uavhengig av engelsknivå, med påfølgende grupperefleksjon over universelle temaer som forelskelse og sjalusi i form av spill og dramatisering, i perfekt sammensatte grupper. Da var jeg en bedre lærer. Noe mer!

Eller om vi får tid og ressurser nok til å gjøre større ekskursjoner og ta med elevene ut av nærmiljøet og gi dem utfordringer som bygger karakter heller enn karakterer. Som da vi dro på overnattingstur i fjellet med en hel skoleklasse, med hele mangfoldet av elever: de små og de store, tøffe og redde, trygge og utrygge, de fjellvante og de fullstendig uten erfaring med annen vandring enn den de gjør på kjøpesenteret. 

Alle som én overlevde de to netter i telt ute i villmarka, uten mobildekning og uten vannklosett, dusj og sminke. Alle som én kom de seg opp lia og innover vidda med de tunge sekkene. Det var utfordrende: noen snublet og ramlet, mens andre ventet og bannet. Men, elevene hjalp hverandre opp på beina og fram, og vi gikk i samlet flokk hele veien. Og da vi dagen etter stod sammen på fjelltoppen, og mestringsfølelsen og gruppekjærligheten hang som en rosa sky rundt, i og over oss, da var jeg noe mer, som lærer.

Jeg har tro på at vi vil komme dit igjen. Vi må komme dit igjen. Menneskeheten er avhengig av at barn og unge utvikler seg til gode, rause og robuste verdensborgere, som basert på kunnskap og klokskap tar vare på hverandre og planeten. Vi kommer ikke til å klare det om vi fortsetter å dyrke individet foran fellesskapet, rettigheter foran plikter og avkastning foran innsats. Vi kommer ikke til å klare det om ikke god utdanning til alle prioriteres høyere enn det gjør i dag, og lærere gis mulighet til å være nettopp lærere, og med det innfri samfunnsmandatet. Jeg tror politikerne vil forstå dette. Jeg tror vi kan klare det.

«Kom innom kontoret en dag, så kan vi ta en prat!» ropte hun i det vi skiltes ad. «Det er ikke for sent, vet du. Vi har alltids bruk for flere dyktige medarbeidere hos oss». Ennå kjenner jeg på en irritasjon over at jeg ikke fikk svart henne, jenta som mente at jeg kunne blitt noe mer om hun fikk omskolert meg fra lærer til eiendomsmegler.

UDF-lederen frykter økt lærerflukt

Lærere får stadig flere oppgaver