2024 blir mitt siste år i skoleverket, etter å ha hatt skole som hovedjobb i 40 år. Som nyutdannet jobbet jeg i grunnskolen, for så å lande i videregående skole, der jeg har vært faglærer, kontaktlærer, rådgiver og leder i elev- og lærlingetjenesten. I tillegg har jeg hatt oppgaver som seksjonsleder, verneombud og tillitsvalgt for Utdanningsforbundet og Lektorlaget.
Jeg har elsket jobben min. Det er en gave å jobbe med ungdom, lede en klasse, formidle et fag, diskutere litteratur med unge, se og hjelpe dem, ha engasjerte kollegaer, bli kjent med foresatte og alltid måtte fornye seg. Nå er det imidlertid nok.
Ikke for at jeg føler meg utdatert i de unges verden. Tvert imot; erfaring gir større trygghet i en utfordrende skolehverdag. Det er heller summen av alle nye utfordringer som får meg og mange med meg til å ville noe annet, dét både politikere, forskere, skolefolk, foresatte og elevene stadig diskuterer.
Det politiske nivå
Norsk skole er fundamentert på prinsippet om en offentlig skole for alle: enhetsskolen. Et sted der alle møter det samme, uavhengig av etnisitet, religion, geografi, demografi eller hjemmeforhold. Et sted der vi kan utvikle oss på samme premisser. Et prinsipp vi bør være stolte av å fastholde for enhver pris.
Likevel går hver ny regjering inn i jobben, med liv og lyst, for å sette spor etter seg. Ofte med egne politiske idealer og skoleerfaringer som drivkraft for endring. Den ene reformen avløser den andre, Reform 94, Reform 97, Kunnskapsløftet 2006 og 2020, revisjonen Fagfornyelsen, stortingsmeldingen Fullføringsreformen 2021, med over hundre tiltak for videregående opplæring … Vi som jobber på grunnplanet føler oss sjelden hørt, eller som premissleverandør for endringene.
Kommune- og fylkesøkonomien er dessuten preget av stadige nedskjæringer, noe som gir mindre handlingsrom. Voksentettheten i klasserommet minker, mens summen av utfordringer krever flere hender og hoder til å se elevenes faglige, sosiale og psykologiske behov.
For å bøte på dette kommer det fra overordnet nivå i løpet av skoleåret muligheter til å søke på midler; til økt gjennomføring, sosiale tiltak, helsefremmende skole, bedre psykisk helse, til å motvirke utenforskap, fullføringsmidler, inkluderende russetid, med mer.
Rekker man tidsfristen, får man gjerne noen kroner, men disse kan sjelden benyttes, da alle ansatte midt i skoleåret har fulle timeplaner.
Leken er satt til side for læring og målbare resultater.
Tid til lek og undring
I 1997 ble seksårsskolen innført, med løfter om en myk tilnærming til læring gjennom lek og undring. Rapporter fra grunnskolen viser det motsatte. Mange lærere opplever press om leseopplæring og kartlegginger. Leken er satt til side for læring og målbare resultater. Både hjerneforskere og barnepsykiatere er enige om at tar du leken fra barna, kan det virke negativt på motivasjon, læring og evnen til å takle motstand senere i livet.
I skolen møter vi stadig flere elever, helt ned i seksårsalderen, med ufrivillig skolefravær. Elevene får dermed ødelagt mange av sine beste år fordi de ikke takler systemet. På landsbasis står mellom 11 og 15 prosent av ungdom i aldersgruppen 16-25 år utenfor eller uten videregående opplæring. Samtidig vet vi at utdanning er nøkkelen for å lykkes senere i livet. Jeg er ikke i tvil om at innføringen av seksårskolen, tilnærmet obligatorisk 13-årig skoleløp, stadig nye testregimer og målkrav er noe av årsaken.
De praktiske og estetiske fagene er reformert bort.
Hvor er det blitt av de praktiske og estetiske fagene?
De praktiske og estetiske fagene er reformert bort. Valgfagene der du kunne ta båtførerprøven, spikke ei fjøl, synge av hele ditt hjerte, forsvinne inn i et fargemylder på et staffeli eller dagdrømme i strikketøy, er borte.
Det er ikke rom for de små luftepausene, fra kompliserte matematikkstykker med masse tekst, krav om å kunne sammenligne, reflektere, analysere og vurdere om det er samfunnsfag, norsk eller naturfag. Fagpresset i alle fag er større, og faglærerne stresser med å komme gjennom kompetansekravene til neste eksamen, nasjonale eller internasjonale prøver.
I videregående er tilbudet blitt smalere, de kreative praktiske programområdene blir færre, teorien tar mer plass i tidligere praktiske studievalg. På studiespesialiserende videregående trinn 1, har elevene åtte ulike fag å forholde seg til i sin 30 timers lange skoleuke – norsk, geografi, matematikk, naturfag, samfunnsfag, fremmedspråk, engelsk og hele to timer kroppsøving.
Digitalisering av skolen
De siste årene har skolen blitt heldigitalisert. Seksåringer får i sitt første møte med skolen utdelt eget nettbrett. Læreverk er digitale og elevene tilbringer skoledagen på PC, i tillegg til fritida på sosiale medier.
På PC-en er læreboka, her skal tekster produseres, kildekritiske søk gjøres, samtidig som hele deres sosiale liv er tilgjengelig. Dermed konkurrerer den fysiske pedagogen i klasserommet med japanske tik-tok-videoer, tyske spillvenner, reklame for kosmetikk/rompeløft/nyttige treningstips, ei melding fra «bestisen», 20 oppdateringer på Snapchat, 40 kommentarer på Facebook, piping fra WhatsApp med mer.
Mobbetallene går ikke ned.
Enkelte elever er så digitalt avhengige at de er ute av klasserommet hver time for oppdateringer. Løsninger med mobilhotell forbigås med at det er tilgang til alt på pc-en, eller ved å ha to mobiler. Forsøk på regulering av antall dobesøk møtes med «det er en menneskerett å gå på do».
Mobbetallene går ikke ned til tross for innføring av ulike programmer som skal skape trygge skolemiljø. Unges psykiske helse blir bare verre til tross for innføring av fag som livsmestring og andre programmer om hva det innebærer å være menneske og medmenneske.
Selvfølgelig skal elevene forholde seg til den digitale tidsalder, men noen reguleringer må være mulige? Lærere og forskere har i årevis problematisert tilgjengeligheten til sosiale medier og påpekt at kvaliteten på opplæringa forringes gjennom heldigitale læreverk og fravær av nasjonalt regelverk for regulering av sosiale medier i skolen.
I den siste PISA-undersøkelsen falt norske elevers prestasjoner i norsk, matematikk og naturfag drastisk sammenlignet med 2018. Samtidig rapporterer flere at de blir forstyrret av egen eller andres bruk av digitale ressurser i timene.
Individualismens tidsalder
Humanistiske verdier og individets rettigheter har heldigvis vært løftet frem som viktige verdier i Norge. Kan det likevel tenkes at dyrking av den individuelle friheten har gått på bekostning av forståelsen av å leve i et sosialt fellesskap?
I skolen er dette ei utfordring. «se meg, «hør meg», «jeg har rett til», «du kan ikke pålegge meg», «det er en menneskerett å gjøre som jeg vil», «jeg er sliten og må hvile». I tillegg stiller foresatte større krav til innsyn, medbestemmelse og tilrettelegging for sitt barn, på godt og vondt. I skolehistorien finnes mange eksempler på overtramp av individet. Likevel ser vi mange tegn på at dyrkingen av individet har gått for langt, og at lærernes autoritet forvitrer.
For en lærer med 30 elever i klassen er det umulig å se alle faglig og sosialt hver time, samtidig som du skal engasjere elevene til læring. Barnehage og skole er det eneste felles rammeverket vi har i Norge, et sted der vi kan fremme felles verdier og skape forståelse for kollektiv tenking. Skal vi oppnå dette, må det bli flere pedagoger i skolen. I takt med samfunnsendringene endres elevene og oppgavene, og rollene til lærerne blir flere. Dermed må ressursene økes.
Norsk skole, og hele samfunnet, står overfor store utfordringer. For få søker lærerutdanning, flere pedagoger velger å slutte samtidig som yrkeskravene ingen ende tar.
Politikere må lytte til lærere og forskere når det gjelder nye reformer, hvordan vi best kan ruste elevene, utvikle deres digitale kompetanse og hvilke konsekvenser økonomiske nedskjæringer har for enkeltindividet. Elevers og foreldres forventninger til skolesystemet er endret – alt dette påvirker hvordan elever og lærere har det hver dag i klasserommet.
