En av tre lærerutdannere er kritiske til mastergrad for lærerstudenter

«Personlig har jeg ingen tro på at dette nye systemet med at studenter skal skrive masteroppgaver vil gjøre dem bedre forberedt på læreryrket …»

Slik svarer en av lærerutdannerne i en spørreundersøkelse Nokut har gjennomført. Som en del av deres arbeid med å evaluere ulike studieprogram har forskerne stilt spørsmål til studenter, kandidater, lærerutdannere og praksislærere om grunnskolelærerutdanningen. 

Der kommer det frem at det er delte meninger om verdien av masteroppgaven. 

• Nesten 1 av 4 lærerstudenter oppgir at de ikke ser noe poeng med masteroppgaven. 
• En tredjedel av lærerutdannerne er også kritiske til nytteverdien av en masteroppgave på studiet. 

Frakoblet lærerhverdagen

«Jeg synes det framstår som det bare er de studentene som virkelig mestrer akademisk skriving som arbeidsform som klarer å knytte sammen masterarbeidet med sin egen faglige utvikling som lærer. For flertallet er det dessverre liten sammenheng mellom skriving og lærerhandlinger», skriver en av dem. 

Flere peker på at det er andre tiltak som vil gjøre studentene bedre kvalifisert til hverdagen som lærer enn det en masteroppgave vil. Masteroppgaven er for frakoblet lærerhverdagen, mener de, og i for stor grad knyttet til akademia.

En av dem er Rodrigo de Miguel, professor ved lærerutdanningen ved NTNU i Trondheim. 

– Forlengelse av lærerutdanning med krav om masteroppgave var tidligere regjeringens svar til en reell krise, nemlig at allmenheten opplevde at lærerutdanning ikke leverte godt nok kvalifiserte lærere, og det viktige læreryrket tapte sosial status. I dag, etter to runder med masteroppgave, fremstår den obligatoriske masteren som en mislykket overakademisering uten hensikt for læreryrket, sier han. 

Les også:  Hvordan masteroppgaver kan skape bedre lærere

Mangel på veiledere

Mange av lærerutdannerne i Nokuts undersøkelse sier også at de opplever at det er vanskelig å veilede studenter som mangler motivasjon og ikke forstår poenget med å skrive en masteroppgave. 

Dessuten er det en utfordring å skaffe nok og kompetente veiledere, ettersom det er mange masteroppgaver som skrives hvert år. Flere sier de eller kolleger blir satt til å veilede oppgaver de ikke følte seg kvalifiserte til å veilede og mange undervisere opplever at det ikke settes av nok tid og ressurser til å veilede. 

Dette har professor de Miguel også adressert tidligere. 

– Tar man masteroppgaven seriøst som det høytidelige akademiske produkt den skal være, da er det mangel på kvalifiserte veiledere. Men det er lærermangel, og masteroppgaven er obligatorisk, så vi har ikke råd til å være så strenge ... Jeg er ikke overrasket over at mange lærerutdannere og -studenter opplever manglende kvalitet og mening med masteroppgaven, sier han til Utdanningsnytt. 

Les også:  Ny lærerutdanning i møte med virkeligheten

Bredde i oppgavene

Da lærerutdanningen ble en femårig master-utdanning, fryktet mange nettopp det, at masterformen ville føre med seg en uheldig akademisering av lærerutdanningen. Det gjorde også Randi Solheim, som leder et forum for veiledere innen lærerutdanningene. Men hun har snudd, fortalte hun i et intervju med Bedre skole/Utdanningsnytt i fjor. 

Solheim registrerer at det er en stor bredde i oppgavene som blir levert, og det er akkurat slik hun mener det bør være.

− Noen fordyper seg i selve undervisningsfagene, mens andre bidrar til å omsette den faglige kunnskapen til god undervisningspraksis. Mange henter empiri fra klasserommet, og noen studerer læringsressurser eller utdanningspolitiske dokumenter. Vi trenger et spenn med ulike typer studier som bidrar til sine fagfelt på ulike måter, og som ikke minst bidrar til å utdanne utviklingsorienterte lærere. Det er jo ikke masteroppgavene i seg selv som er målet, det er kompetansen som de framtidige lærerne opparbeider seg, og som de kan ha med seg inn i arbeidet og overføre til andre, sier hun.

– Kunnskap lærerne trenger

Også Hilde Storrøsæter ved Institutt for lærerutdanningen ved NTNU er blant dem som gir masteroppgaven tommel opp. 

I et innlegg på Utdanningsnytt skriver hun at« mastergraden gir den kunnskapen og de ferdighetene fremtidens lærere behøver. »

– Gjennom masteroppgaven får dagens grunnskolelærerstudenter førstehånds erfaring med hvordan kunnskap skapes og hvilke vitenskapelige prinsipper som må ligge til grunn for at denne kunnskapen skal være til å stole på, skriver hun. 

Men heller ikke det overbeviser hennes kollega ved NTNU, professor Rodrigo de Miguel: 

– Kunnskap om hvordan kunnskap skapes … Den formuleringen oppsummerer godt de mange teleologiske argumenter som brukes for å fremme akademiseringen som et mål i seg selv, mener han. 

– Om du kunne endret noe med dagens lærerutdanning, hva hadde du endret?

– Samfunnet opplever store sosiale og teknologiske endringer og beveger seg mot nye paradigmer. En alternativ løsning kunne vært en kortere utdanningsperiode med økt fokus på den fremtidsrettede disiplinfaglige kunnskap som må bli en del av dagens og fremtidens skoleverk, fulgt av en lengre og sammenhengende betalt praksis- og refleksjonsperiode, en slags turnusordning, fremfor de mange korte praksisperioder studentene får i dag fordelt over fem år. Dette ville ha flere positive bivirkninger: Et mer tidseffektivt og attraktivt utdanningstilbud for studenter; lettere for institusjoner å samkjøre lærerutdanning med andre studieprogrammer; lettere mobilitet mellom studieprogrammer; skoler som sliter med lærerrekruttering ville få sterke lærerkandidater på turnus.

Lærerstudentenes motivasjon synker kraftig gjennom studietiden

Forskingsministeren jaktar god lærarutdanning