Ill.foto: Boggy / Mostphotos

Selvregulering læres i det virkelige livet

Debatt: – Utvikling av selvregulering er tett knyttet til personlighet og bør skje i et tempo tilpasset barnets modningsnivå.

Kari Brodal Barnehagelærer

Publisert 15.11.2024 - 09:33 Sist oppdatert 15.11.2024 - 09:43

Prosjektet CELFICON (Self-regulation in context) skal undersøke hva som hemmer og fremmer selvregulering blant førsteklassinger. Prosjektet har fått 12 millioner kroner av Norges Forskningsråd og skal ledes av Dieuwer ten Braak, som tilhører miljøet ved Nasjonalt senter for læringsmiljø og adferdsforskning ved Universitetet i Stavanger. ten Braak er også medforfatter i boka «Lekbasert læring – en ressursbok for barnehage, skole og SFO».

Den boka er jeg meget kritisk til, og spesielt til de foreslåtte aktivitetene for å stimulere selvregulering hos fem- og seksåringer. Hvis CELFICON bygger på den samme snevre forståelsen av selvregulering som boka, gjør det meg bekymret for hva som skal komme ut av forskningsprosjektet.

Aktivitetene i boka er prestasjonsorienterte, instrumentelle, voksenstyrte, kjedelige, løsrevet fra barnas hverdagsliv, fortrenger ekte lek og er dessuten kunnskapsløse innen sentrale fagfelt som barns utvikling, bevegelse, musikk og dans. Alle tretten aktivitetsforslag («Lekbasert læring») dreier seg om impulskontroll, altså hemming av barnets spontane ytringer og bevegelser. Naturlig spontane barn står i fare for å komme dårlig ut i disse aktivitetene. Utvikling av selvregulering er tett knyttet til personlighet og bør skje i nære, meningsfulle relasjoner og i et tempo tilpasset det enkelte barns modningsnivå.

«Hatt og katt» (side 104) er et av forslagene i boka hvor målet er å trene impulskontroll. Den voksne har laget to forskjellige kort, ett med bilde av en hatt, det andre med bilde av en katt. Kortene på bordet ligger med billedflaten ned. Barna skal si det riktige ordet når bildet blir synlig. De må kontrollere seg og vente til de får lov å svare. I neste omgang skal barnet si det motsatte av hva bildet viser (altså katt i istedenfor hatt). Dette får meg til å assosiere med mislykkete forsøk på humoristisk teambuildingaktivitet på seminar, som skaper stress og ikke trygghet. Det er ironisk at denne aktiviteten er fullstendig revet ut av en meningsfull kontekst for barnet.

Hva skjer i en god barnehage? Barnehagelæreren kjenner barnegruppa og vet at Sofie har en tilbøyelighet til å reagere for raskt, noe som kan forstyrre samspillet i lek. Sofie er rask og kvikk, det er jo egentlig en positiv egenskap som ikke må gjøres til en feil. Hun kan bare trenge litt støtte til å forandre sin atferd akkurat så mye at hun fungerer bedre i leken (hjelp til selvregulering). Støtte til Sofie kan være at barnehagelæreren deltar i leken sammen med henne (men da må det være nok folk på avdelingen!). Barnehagelæreren ser Sofie hver dag, og kan følge med om hun modererer sin spontanitet der det er viktig. Når Sofie en dag sier: «Lars, du kan få hoppe før meg» vet barnehagelæreren at nå har Sofie gjort et lite skritt i retning av en indrestyrt impulskontroll.

Mange av aktivitetene i boka går på bevegelseskontroll. For eksempel «Klar, ferdig gå-leken» (side 100): barna står på startlinja og skal løpe til et mål. På beskjeden Klar, ferdig, gå! skal de løpe. På beskjeden Klar, ferdig, stå! skal de ikke løpe. Som barnehagelærer med erfaring med dans oppfatter jeg dette som svært instrumentelt ved at bevegelse reduseres til et middel for impulskontroll. Her er det ingen plass til opplevelse av frodighet og variasjon innen kraft, rom, tid og rytme; det vil si de ingrediensene som gir bevegelsesglede og utvikling av et rikt bevegelsesrepertoar.

Mange barn viser sin evne til varsomme og følsomme bevegelser for eksempel ved løfting av et spedbarn. I leken får de utviklet en slik bevegelseskvalitet i en naturlig og meningsfull sammenheng.

Barnehagen har også gode rutiner for å støtte impulskontroll i ventesituasjoner, som når alle barna skal inn igjen etter å ha vært ute. Sangen «Labbetuss» handler om at tre barn kan gå inn om gangen. Det gir også barna tid til å legge klær og sko på riktig plass i garderoben og til å vaske hender uten at det blir dytting ved vasken.

Til slutt vil jeg nevne et eksempel som viser hvordan barnehagene lykkes med å stimulere barnas impuls- og bevegelseskontroll og evne til å høre oppmerksomt på en beskjed i en hverdagslig situasjon hvor mestring er avgjørende for å hindre ulykker (det vil si når hemming av spontane innfall er meningsfullt og viktig): en barnehagegruppe var på tur med T-banen. På Nationaltheatret stasjon skulle de gå av. Den voksne sa fra i passelig tid før. Pent og rolig gikk barna av og tilpasset seg hverandre. Så gikk alle mot benken langs veggen og satte seg rolig ned. Klar for ny, passe lang beskjed. Heia barnehageansatte, dette kan vi!