Når man skal lære bort matematikk, er det viktigste å gi elevene troen på seg selv

Det har vært en fornøyelse å følge matematikkdebatten i media. Du verden så mange artige forslag og løsninger det kommer frem fra såkalte eksperter. Voldsomme tiltak på nasjonale plan og mengder av valg. Teknologi, bedre bøker, og nye yrkesgrupper inn i skolen. Det ene forslaget mer merkelig enn det andre, mens tiden går og det virker som færre og færre kan elementær matematikk. Jeg undres hvor mye disse forslagstillerne har av praktisk erfaring?

Jeg har vært så heldig å ha hatt mange private matteelever opp gjennom årene, både unger, ungdommer og voksne. Felles for alle er dårlige holdninger til matematikkfaget. Disse holdningene har ikke kommet til elevene av seg selv. Det er tillært. Matematikk er så vanskelig. Nærmest uoverkommelig. Samtlige elever har hatt stor mangel på elementær kunnskap. Viktigst av alt, de har vært fratatt troen på at det er mulig å lære.

Ingenting er vanskelig hvis du kan det. Slik er det også med matematikk. Men tror du at du ikke kan lære det, så vil du heller aldri prøve, og da blir det uoverkommelig.

Min første elev var godt en godt voksen dame. Hun hadde en drøm; å bli sykepleier. Matematikken hadde endret seg stort siden hennes skoledager. Hun ba om hjelp til å forstå hva begrepet uendelig betydde. Hvordan en brøk endrer seg. Grenseverdier. Det var fullstendig uforståelig for henne. Læreren hadde gitt lite oppmuntring eller forklaring, annet enn å si «dette må du bare lære deg» og vise henne utregningen. Eleven var like uklok.

Ved å bruke en appelsin som eksempel, og dele på alle sultne barn i Afrika skjønte eleven at hvert barn fikk ingenting. Eleven skjønte også at de sultne barna i Afrika fikk litt mer om man delte en hel kasse med appelsiner på dem alle sammen. Fremdeles fikk hvert barn svært lite, nesten null. Og dermed kom forståelsen av en grenseverdi. Så løste det seg. Denne dama er i dag spesialsykepleier på et av landets store sykehus. Et praktisk eksempel på en teoretisk oppgave var alt som skulle til.

En ungdom hadde kun sett 2-tallet på alle matteprøver gjennom hele skolegangen. Selvtilliten var deretter. Eleven lurte på om han hadde lærevansker for tall. Nå begynte det å haste med å få «gjort noe», som faren sa. Karakteren skulle jo på vitnemålet. Foreldrene var alvorlig bekymret. Skolen hjalp ikke.

Kunnskapen lå langt under trinnivået, og troen manglet totalt. Hvordan ser prosent ut? Hva gjør 35 prosent avslag med prisen på en Red Bull? Dette kunne gutten. Det var lett. 35 er mindre enn 50, og 50 er halv pris. Så da måtte 35 % avslag være litt mindre enn halv pris. Eleven hadde helt rett. Deretter delte vi oppgavene i mindre deler og regnet prosent til krampen tok oss. Ingen kan prosentregning som denne gutten. På 6 uker gikk eleven opp en hel karakter på heldagsprøven i 10 trinn.

Eleven tidlig i tenårene kunne ikke klokken. Det var flaut. Dette hadde skolen gitt opp å lære eleven på barneskolen, det ble vist til dokumenterte lærevansker. Det var forunderlig. Jeg kunne ikke tro at det var riktig. Men mor bekreftet. Så satte jeg en gammel klokke på bordet mens vi regnet. Der sto klokken noen dager, til eleven selv spurte om klokken var 4? Eleven hadde helt rett. Jeg spurte om eleven ville lære klokken. Eleven så usikkert på meg. Jeg ventet ikke på svar. Jeg snurret bare viserne til hele klokkeslag. Litt etterpå kunne eleven hele klokken. Ti over, kvart på , osv. Det unge ansiktet lyste. Ikke bare lærte eleven klokken, hun fikk også tidsforståelse. Det kommer når man ser tiden, viserne bevege seg.

 Å lete etter diagnoser løser ingenting. Det fungerer gjerne mer som en unnskyldning for å la være å løse det som er problemet. Når ungdommer klarer å kjøpe seg PC-er, handle klær og gjøre de tingene ungdommer gjør, så klarer de også å lære seg matematikk.

10-åringen forsto ikke elementær addisjon. Læreren hadde forklart om tiervenner, men eleven forsto det ikke. Man er venner med folk, tall er tall, mente ungen. Hun hadde helt rett. Barneskolen hadde insistert på at eleven måtte jobbe med automatisering. Hvorfor skal det automatiseres? Skal ikke ungen lære seg å tenke selv? Eleven hadde fått kjeft av læreren for å telle på fingrene. Det var en stor urett mot en 10-åring.

Jeg deklamerte at mattelæreren var en tosk, og selvsagt kunne fingrene brukes. For fingrene har du alltid med deg. Da er du selvhjulpen. Når tieroverganger skulle regnes, satt vi uten sokker og telte på fingre og tær. Eleven ble svinaktig god. Det tøffeste var at eleven selv kom på hva ordet addisjon betydde, for da «ædder» man, slik man gjør på telefonen med venner. Man legger rett og slett til. Glimrende tenkt av 4.-klassingen!

En annen ung voksen hadde ikke engang fullført ungdomsskole. Ny i landet, med svært mye bagasje. Språket hindret eleven i å få arbeid, så eleven begynte på skole. Studiekompetanse var endemålet. Hele skoleåret satt vi sammen en time hver uke og regnet på matematikk for ungdomstrinnet. Det var mange store hull. Vi sms’et for å holde disiplin, og jeg passet på at eleven aldri overgikk sine faste 20 minutters leksetid per dag. Jeg måtte kjefte litt, for eleven ble for ivrig. Det kunne fort gått ut over andre fag og forpliktelser. Disiplinen smittet til øvrige fag. Eleven fikk det beste vitnemålet jeg har sett på lenge.

Alle disse elevene hadde store hull. De hadde lært seg at matematikk var vanskelig og de fikk ingen hjelp fra sin skolelærer. Det var ingen som lærte dem mestring og ga dem troen. Hverken tech, nye bøker eller «nasjonal satsing» vil bidra til tro. Vi har sett det før. For det koker ned til å like eleven, nøre oppunder de små stegene i riktig retning, ønske eleven godt, og være trygg i det man gjør selv.