Hvor ble de sære lærerne av?

Jeg undres over hvor alle de sære lærerne er blitt av. Jeg tilhører den såkalte voksengenerasjonen og alle som tilhører den vet godt at de hopper mer enn velvillig inn i en samtale om hvor rare og unike lærere de hadde på skolen – anekdote-alarm de luxe. 

Nå har jeg jobbet i over tre år i skolen og ser til min lille forundring: Er alle de rare lærerne borte?

Vi er fryktelig flinke altså. Nesten alle av mine kolleger er strukturerte og organiserte. De har såkalt stålkontroll. De møter opp på alle møter innkalt av ledelsen og de organiserer selv møter for sine kolleger slik at vi alltid er oppdaterte på hva som foregår rundt om i klassene. De skriver årsplaner og periodeplaner og planlegger og tilrettelegger alle timer. For alle slags typer elever. 

Dette er helt riktig og sånn en skole skal drives. 

Og før jeg lager motsetninger mellom det å være strukturert og det å være sær må jeg kanskje begrepsoppklare litt.

De sære lærerne skilte seg noe fra resten. De kunne være veldig distré. Likevel gode historiefortellere. De kunne ha litt sosiale utfordringer. Og likevel være veldig, veldig kunnskapsrike. 

De kunne ha timer som ikke var planlagt og tilrettelagt på noe slags måte, men de var likevel fullt og helt til stede i timene og snakket med oss. Istedenfor å oppføre seg som om årsplanen i egen person til enhver tid står og puster en i nakken. De var ofte kreative og evnet å tenke litt annerledes om hva en skoletime skulle være.

Samfunnet produserer fortsatt en hel del slike flotte særinger. Hvorfor oppleves det som om de finner veien inn til klasserommet i færre antall enn før? Skyldes det skoleadministrative systemer som nå jevnt over alle skoler pålegger sine ansatte å bruke? Er det de som sakte med sikkert filtrerer ut kreative sjeler fra læreryrket? 

Disse systemene effektiviserer fraværsregistrering, registrering av vurderingsarbeid, til og med dokumentering av dokumentering. Skal du være lærer er dette noe du må drive med. Du kan ikke velge det bort. 

En av skolene jeg har jobbet ved hadde for drøyt tredve år siden innført studieøkter for elevene sine på studiespesialiserende linje. Alle fag donerte et visst tidsrom av sine timer til ukentlige studieøkter hvor elevene kunne velge hvilke fag de hadde behov for å jobbe med. Ulike lærere var til stede for å bistå. Elevene benyttet seg av dette og ble i noen grad forberedt på hvordan studielivet faktisk er. 

Med innføringen av det skoleadministrative systemet Visma InSchool måtte studieøktene ryke. Det passet ikke inn fordi i Visma må lengden på en undervisningstime være 45 minutter. Kreative hoder måtte gi tapt for et firkantet system.

Jeg har blitt spurt på jobbintervju til lærerstillinger: «dersom du blir pålagt å gjøre noe du ikke er enig i, hvordan forholder du deg da?». Et helt legitimt spørsmål å stille dersom man jobber i ledelsen på hvilken som helst skole, siden hvilken som helst skole vet at statsforvalteren kan gjøre livet veldig vanskelig dersom man ikke samarbeider. Det vil si, dokumenterer at vi har gjort det vi kan for samtlige elever. 

Tross legitimiteten til spørsmålet så har jeg mine tvil om at mine forgjengere på tilsvarende jobbintervju for 30 år siden ble spurt om det samme. Jeg tror ikke man ble spurt om lydighet. Jeg tror det ble undersøkt om denne personen var faglig dyktig eller ei. 

Nå har jeg lagt det frem på en slik måte at enten så er man organisert og kjedelig og kanskje ikke så faglig flink, eller så er man kreativ og distré og faglig sett genial. Sånn er det jo ikke. Mange av de sære lærerne var ikke spesielt flinke til å lære bort. De ble lærere fordi de likte sitt fag og ville kun holde på med det. Vi elevene satt bare på tilskuerbenken. 

Men her kommer vi inn på noe viktig. 

I dagens skole finnes det faglig flinke lærere og de som er mer midt på treet. Det er egentlig ikke så viktig. Problemet er nemlig at personlighetsmessig likner vi mer og mer på hverandre. 

I min forrige jobb så jeg plutselig at de siste fire ansettelsene som ble gjort (inkludert min egen) var ganske så skremmende like: Unge flinke piker, organiserte og strukturerte, alt på stell. Herregud så kjedelig. 

Er det disse våre barn skal vokse opp med? 
Er det sånne lærere guttene skal møte på i alle timer? 
Skal ikke vi lærere være like ulike og diverse som resten av samfunnet? 

For å sette det på spissen: En distré elev vil kunne gå 13 år av livet sitt og føle seg feil. Fordi hun ikke møter på en eneste lærer som ser henne. Selv har jeg store problemer med å forstå elever som møter opp til prøve uten å ha med seg blyant og viskelær. I min verden er dette på grensen til blasfemisk. Men mange av mine gamle lærere rommet også sånne elever.

Jeg undrer meg altså over hva som gjør at vi har fått en slags monokultur av lærere. Som biologilærer vet jeg hvordan monokulturer påvirker økosystemet. Og jeg er spent på hvordan min sønn skal takle det å møte klon på klon på klon av sin egen mor i løpet av sine 13 år på skolebenken. 

Stakkars lille venn.