Struktur og tilbud i videregående skole krever langtidsplanlegging

En elev i videregående skole koster det norske samfunnet i gjennomsnitt 180 000 kr årlig. (år 2022). Yrkesfagene har de mest kostbare tilbudene. Samfunnet må sørge for å få noe tilbake for denne investeringen. Vi skylder også de unge å sikre at 3-4 år av deres liv gir mening.

15-åringer leser neppe statlige perspektivmeldinger om framtidens behov for arbeidskraft og næringer. Derimot har vi lett for å si til de unge at de skal følge drømmene sine, «du kan bli hva du vil!»

Nylig så vi Sylvi Listhaug, leder av FrP, besøke Lom hvor hun kunne si -huff og huff, -skjønner at dere er forbanna! Men hva er det egentlig Fremskrittspartiet vil med skolepolitikken sin?

Først og fremst skal framskrittet være «fritt skolevalg» og at pengene følger eleven. Og at det blir lettere å etablere frie / private skoler.

Dette skal ikke være et innlegg som tar stilling til fordelingen mellom private / frie og offentlige skoler. Men jeg har lyst til å ta opp noen mekanismer og spørre om hvor klokt det er å overlate styringen av skoletilbud og struktur til ungdom som er i ferd med å skaffe seg mopedlappen. Jeg har i lang tid arbeidet med unge i aldersgruppen 13 til 16, ikke noe galt med dem. Poenget er at for mye står på spill om de skal få bestemme for mye gjennom den makta FrP ønsker å gi dem.

La oss se på de svenske tilstandene, nylig kom en lovendring som krever tilpasning av utdanningstilbudet etter arbeidsmarkedets behov. Lovendringen avslutter et flere tiår langt frislipp; tilbudet har vært styrt av elevenes etterspørsel, men også det private initiativ. Myndighetene ser en brist i volumet av utdannede i forhold til markedets etterspørsel etter arbeidskraft, og at det kan ta tid før unge kommer seg i arbeid. Sverige, men også Danmark tar nå grep for å øke andelen som kvalifiserer seg til et faglært yrke, og vil begrense andelen som satser på akademisk utdanning. Den samme tendensen opplever vi i Norge, oppmerksomheten om det praktiske øker.

I Sveriges Riksdag 22. oktober 2024 ble det diskutert hvordan den nye loven faktisk skal fungere. Problemet er at frittstående (private) skoler ikke forplikter å delta i den nasjonale dimensjoneringen av utdanningstilbudet. Sosialdemokraten Paula Örn forklarer at det betyr at de kan fortsette å trekke til seg elever gjennom å tilby populære utdanningsprogrammer. Allerede i 2002 gikk debatten om svensk skole skulle være et «smörgåsbord» hvor særlig de privilegerte kunne velge først.

I Norge la regjeringen i 2022 lokk på profilskolene, i prinsippet private skoler som legger spesielt vekt på enkelte emner eller fag. Profilskolene har sentraliserende mekanismer ved at de etableres ved knutepunkter og i de mest sentrale strøkene.

Lar vi markedet styre og konkurranse være drivkraften for skoleutviklingen kommer vi til å gå i samme fellen som svenskene nå forsøker å manøvrere seg ut av. Dette vil være dårlig samfunnsøkonomi og bidra til å lure ungdom inn i valg som gir dårlig utbytte. Private vil etablere kule skoler sentralt og vektlegge de billigste utdanningstilbudene som kun krever et klasserom. Tilbake står det offentlige og skal opprettholde de dyreste tilbudene og opprettholde en desentraliserende profil.

Strukturdebatten i Innlandet viste oss hvor interesserte bransjene, særlig i privat sektor, er for å sikre rekruttering. Bedriftenes eksistensgrunnlag er tilstrekkelig med kompetente og stabile unge, gjerne fra nærområdet til å ta over stafettpinnen. Vi vet at offentlig sektor også vil trenge store mengder unge til å løse velferdsoppgaver innen pleie og omsorg.

I Sverige ble det en tid utdannet alt for mange innen kosmetikk og skjønnhet, nå mener myndighetene at det overproduseres kompetanse innen økonomifag. Tilbudet må dimensjoneres, noe som kan medføre strengere krav for å komme inn ved enkelte utdanningsprogram i gymnasiet.

En del fylker, som Innlandet et område på størrelse med Danmark, har også laget reguleringer for hvor elevene kan få gå på skole. Det er ikke fritt skolevalg. Slike reguleringer har vi sett på som en del av en regionplan og behovet for å tenke langsiktig når fagmiljøene utvikles.

Perspektivmeldingen krever at vi ser arbeidspolitikken, utdannings- og kompetansepolitikken i sammenheng. Riktig kompetanse i befolkningen skal gi høy sysselsettingsgrad og bærekraftig arbeidsliv.

Med den opprivende struktur- og tilbudssaken i Innlandet friskt i minne kan en undre seg om Innlandet fylkeskommune ikke forstår sin rolle og politikerne har løpt fra sitt ansvar. Slik åpner det seg hull som forsøkes tettet av populister.

Innlandet har formulert en strategi med mål fram mot 2030, der heter det at «I 2030 har Innlandet relevant og tilgjengelig utdanningstilbud som fremmer inkludering og livslang læring for alle.» En av strategiene er å «utvikle attraktive, tilgjengelige og relevante studietilbud i samarbeid med nærings- og arbeidsliv». Men så skjærer det seg strategisk når vi kommer til punktet: «Fundamentet for kompetanseutvikling i hele fylket ligger i utdanningstilbudenes tilgjengelighet.»

Den regionale planen for det inkluderende Innlandet har havarert. Derfor har vi sett fakkeltog og tidenes mønstring i flere regioner. Myndighetene har hatt store problemer med å forklare innbyggerne hvorfor de ikke kan få det slik de vil. Tiden vil vise om ikke akkurat dette kommer til å gjenta seg. Hvis da ikke det politiske flertallet etter neste stortingsvalg legger opp til at hver og en ungdom får være sin egen lykkes smed.