Som lærer reagerer jeg på skolens vektlegging av opplevd kjønn

I et innlegg 23. november deler Niko Hoff Almenning sin reaksjon på KrF sitt utspill om å fjerne kjønnsidentitet fra skolens undervisningsopplegg. Almenning hevder at KrF-representanter gjennom å påstå at det finnes to kjønn avviser eksistensen av transpersoner, ikke-binære og intersexpersoner. 

Det gjelder å holde tungen rett i munnen. Selvsagt avviser ikke utsagn om at det finnes to kjønn eksistensen til noen som helst. Problemet er imidlertid at en ny forståelse av kjønn, gjennom begrepet kjønnsidentitet, har sneket seg inn i skolens undervisningsmateriell på ulike måter. 

Senest i forrige uke trykket min egen andreklassegutt seg inn på en filmsnutt som ligger tilgjengelig på Cappelen Damm sin digitale læringsarena Skolen, der “kjønnsskifte” tas opp som den største selvfølge i verden. Samme uke ledet jeg femtetrinnselevene mine gjennom elevundersøkelsen, der de skulle huke av for om de er gutt, jente eller noe annet. 

Både som pappa og lærer reagerer jeg på at enkeltmenneskers subjektive opplevelser gjøres til gjenstand for allmenn, objektiv forståelse av kjønn. 

Selvsagt skal vi snakke om identitet i skolen. Å finne ut av hvem man er og hvem man vil være vil alltid være en vesentlig del av reisen gjennom barndommen. Men det ville vært svært unaturlig om skolen klassifiserte enkeltelever som Guds barn, med bakgrunn i deres opplevelse av å være dette, til tross for at det for noen elever er en viktig del av deres identitet. 

Poenget er at vi må skille mellom subjektiv identitet og objektiv virkelighet. Dette har vært hovedproblemet med innføringen av begrepet kjønnsidentitet i skoleverket. Begrepene kjønn og kjønnsidentitet har blitt sauset inn i hverandre, noe som bidrar til at påstander om at det finnes to kjønn tydeligvis likestilles med å avvise eksistensen til enkelte mennesker.

Kjønnsidentitet har blitt et begrep som nærmest helliggjør ens subjektive opplevelse av kjønn, særlig i tilfeller der denne opplevelsen er preget av tvil, dysfori og manglende stabilitet. Den mer overordnede kategorien identitet er ikke lenger av betydning, fordi det angivelig er ens indre opplevelse av kjønn som virkelig definerer hvem man er. Hva er det som egentlig gjør kjønn så viktig, sammenlignet med andre identitetsmarkører? Er det kanskje fordi kjønn er noe biologisk elementært? Er det kanskje fordi kjønn er selve grunnlaget for vår eksistens, gjennom den kjønnslige befruktningen i mors liv? 

Vi må ta vare på alle elevene i den norske skolen. Både de som er trygge i sitt eget kjønn, og de som har utfordringer knyttet til kjønn. Vi må gjøre vårt beste for å ta vare på alle som på en eller annen måte skiller seg ut eller føler seg annerledes. Vi må lære elevene å være rause, og å respektere annerledestenkende. Midt oppi dette må vi samtidig lære elevene å skille mellom subjektive opplevelser og objektive fakta. 

At kjønn er binært er vanskelig å dokumentere vitenskapelig imot. Ikke-binære omtales derfor i Store Norske Leksikon som personer som ikke ønsker å kalle seg verken mann eller kvinne. Det er intet annet enn deres opplevelse som ligger til grunn for denne klassifiseringen. 

En skole med integritet må imidlertid klare å skille mellom indre opplevelser og biologiske realiteter. Dette har vist seg å være vanskelig så lenge begrepet kjønnsidentitet har fått sette agendaen for kjønnsundervisningen.