Barnehagelærernes fagkompetanse var helt avgjørende for oppstarten av nye barnehager

Denne artikkelen handler om fremveksten av barnehagelærerutdanningen i velferdsstatens første periode i 1940- til 1960-årene. Når vi ser historisk på den første barnehagelærerutdanningen, er det interessant å se på hva slags forestillinger om familie- og samfunnsliv som eksisterte. 

Hvordan fremmet de første kvinnelige lederne av den norske barnehagelærerutdanningen sine ideer?

En velutrustet dame

«En velutrustet ung dame» var avisoppslaget våren 1948 da Turi Sverdrup Lunden fikk stillingen som leder ved den nyopprettede barnehagelærerutdanningen i Bergen. 

Turi Sverdrup Lunden svarer kjapt og engasjert i intervjuet: «Jeg mener, at i byer og tettbygde strøk burde barnehagen bli obligatorisk for barn under skolepliktig alder. Det tror jeg ville være godt for den oppvoksende slekt, og så ville en jo derved få frigjort mye kvinnelig arbeidskraft – noe som jo teller mye akkurat nå.» 

Journalisten lar imidlertid temaet «barnehagesaken» ligge, og spør i stedet om Turi Sverdrup Lundens alder: «De er så ung, ser vi, at det er fullt tillatt å spørre ikke bare om Deres utdannelse, men også Deres fødselsår.» 

I avisoppslaget heter det at Turi er født i 1923, og har magistergrad i pedagogikk med psykologi og sosiologi som støttefag fra Universitetet i Oslo. Hun har praksis fra både barnehage- og skolepsykologisk kontor. Dessuten har hun undervist som vikar både ved en yrkesskole og Oslo lærerskole. 

«Ja, og siste høst underviste jeg ved Barnevernsakademiet i Oslo»,1 sier hun i intervjuet. 

Den påtroppende lederen understreker barnehagens rolle i å «frigjøre kvinnelig arbeidskraft», det vil si å være en pedagogisk institusjon for barn på dagtid mens mødrene er på jobb. 

Denne oppfordringen kom paradoksalt nok i en periode da samfunnets husmorprosjekt skjøt fart, og flertallet av mødrene var hjemmearbeidende.

Husmorpolitikken

I velferdsstatens første fase var samfunnet preget av husmorprosjektet og en harmonisering. Å være husmor ble normen for kvinner. Husmorisering av samfunnet betydde at politikken la til rette for et husmorliv. 

I 1950 var andelen kvinner som var registrert som husmødre, 53 prosent. I 1960 hadde denne andelen steget til 55 prosent. Husmorpolitikken ble sett på som en anerkjennelse av det nødvendige arbeidet som ble utført i hjemmet. Husmor-politikken skulle dessuten gi bedre folkehelse, med vekt på ikke bare et sunt og næringsrikt kosthold og et velstelt hjem, men også på barnas trivsel (Korsvold, 2008, s. 116–119; Slottemo, 2021, s. 100–106). 

Utviklingen av hjemmearbeidende kvinner var dermed et svar på den allmenne moderniseringen av samfunnet. Da hjem og arbeidsplass skilte lag under industrialiseringen på 1800-tallet, ble det kvinnenes oppgave å ta seg av alle gjøremål i hjemmet. 

I 1950-årene og begynnelsen av 1960-årene skjedde en ytterligere forsterkning av arbeiderbevegelsens prinsipp fra mellomkrigsårene: Gifte kvinner skulle nærmest slippe lønnet arbeid, og hjemmehustruen ble sett på som et sosialt framskritt (Slottemo, 2021, s. 103–104).

Økt velferd

Statens husmorpolitikk støttet opp under en mannlig forsørgermodell og en kvinnelig omsorgsmodell. At flere av barna hadde mødrene kontinuerlig til stede gjennom hverdagen, ble oppfattet som et privilegium for flere. 

For første gang fikk flere gifte arbeidermødre mulighet til å være hjemme med barna, ikke minst på grunn av økende velstand. Husmorpolitikken innebar en ny form for velferd for store grupper i samfunnet, for både menn, kvinner og barn. Den var likevel ikke uten problemer. 

Selv om husmødrenes arbeid med barna i hjemmet var høyt verdsatt retorisk, ble det store forskjeller mellom barn. Husmorpolitikken fikk negative konsekvenser for barn dersom ektemannens lønnsinntekt falt bort (Korsvold, 2008, s. 117–118).

Kombinere lønns- og familiearbeid

Norsk kvinnesaksforening gikk inn for at kvinner burde kunne kombinere lønnsarbeid med familiearbeid, slik vi så lederen for barnehagelærerutdanningen i Bergen, Turi Sverdrup Lunden, argumentere for. 

Turi Sverdrup Lunden (senere Sverdrup Berg) (1923–2017) var leder ved utdanningen i Bergen, det opprinnelige Småbarnspedagogisk Akademi, i perioden 1951–1989. Hun tok tidlig til orde for at flere barnehager ville frigjøre kvinner til lønnet arbeid. Det fantes altså stemmer i utdanningen som motsatte seg samtidens husmorprosjekt og ville utvide kvinners handlingsrom (Sverdrup Berg, 1988). 

Bakgrunnen var at kvinner over tid hadde blitt mer økonomisk uavhengige av menn, fordi staten bygde ut en rekke trygdeordninger, som barnetrygden. Det gjorde kvinner mindre avhengige av menn.

Husmorbarnehagene

Både opptakskravene til utdanningen og utbyggingen av husmorbarnehager der de kommende yrkesutøverne praktiserte, la bestemte føringer for utdanningen. Husmødrenes barnehager hadde sin største vekst i 1950- og 1960-årene (Korsvold, 2005 s. 66–68).

Husmorbarnehagene ble brukt av mødrene som var hjemmearbeidende, og de var gjerne fra middelklassen i byene. Mødre og husmødre som var aktive i Husmorforbundet, hadde en velorganisert og godt drevet organisasjon i ryggen. 

Tidens barnehagelærere hadde solid praksiskunnskap om barn, ledelse og drift av barnehager gjennom utdanningen sin. Barnehagelærernes fagkompetanse var helt avgjørende for oppstarten av nye barnehager og utdanningsinstitusjoner. Etableringen av Komiteen for Husmødrenes Barnehager i 1950-årene førte til at ideen om barnehage spredte seg til flere byer. 

Komiteen jobbet for å få opprettet flere barnehager. Husmødrenes organisasjon bidro både til barnehagens systematiske utbredelse, tilgjengelighet og kontinuitet (Korsvold, 2005, s. 66–67).

Opptakskrav til utdanningen

Opptakskravene kunne variere fra utdanning til utdanning, men var i grove trekk følgende: Elevene, som de het, måtte ha avsluttet skolegang, helst i form av realskoleeksamen, fullført husmorskole og minst et halvt års praksis i spedbarns- og/eller barnepleie. Det var med andre ord omfattende opptakskrav (Korsvold 2005, s. 135–145). 

Realskole tilsvarte en treårig skole etter det som på dette tidspunktet var en sjuårig folkeskole. Som utdannede barnehagelærerinner utgjorde de en høyt utdannet yrkesgruppe etter datidens målestokk (Bye, 2022, s. 67–68; Korsvold, 1990, s. 568).

Astrid Vatne (1913–2002) var den første lederen av Menighetspleiens Barnevernsinstitutt i Trondheim. Hun ledet utdanningen i byen fra Barnevernsinstituttet ble etablert i 1947, til hun gikk av med pensjon i 1980. 

Vatne påpekte at utdanningen betydde mye for husmoryrket. Selv om opptakskravene bidro til å understreke at dette var en utdanning også for husmødre, påpekte Vatne at stadig flere kvinner hadde forsørgeransvar. 

En trengte derfor flere daghjem for barn som hadde yrkesaktive mødre, og der det var ansatt utdannede barnehagelærere.

Barnehagelærerinnene startet forening

Kvinnene som var sentrale i den første utdanningen, var også sentrale i den første fagorganiseringen av barnehagelærerinner. Utdanningsinstitusjonene rekrutterte kvinner til undervisningsstillinger fra deres fagorganisasjon (Greve mfl., 2014). 

Fagorganisasjonene ga kvinnene på 1950- og 1960-tallet en arena der de kunne være aktive og danne nettverk. Det hadde stor betydning for barnehagens utbredelse. Barnehagelærere gikk inn i lederposisjoner og var synlige i den offentlige debatten. Det hadde betydning for det neste tiåret, 1970-tallet.

Opptatt av omsorg

Barnehagelærere som var aktive både i utdanningen og i Barnehagelærerinnenes Landsforbund i velferdsstatens første periode, var opptatt av omsorgen for barnet. Synet på omsorg fikk senere betydning for den nye loven om barn og foreldre og for Barneombudet som kom i 1970-årene (Kors-vold, 2022). 

Utdanningen skulle skape et framtidig demokratisk lederskap, og dette lederskapet innebar i praksis å lære barn å bli hjelpsomme og omtenksomme og å vise omsorg for andre. Ideer hos de første lederne var verdier som velferdsstaten senere kom til å bygge på. Det vil si en barnehage for fellesskap og samarbeid, likhet og sosial rettferdighet. Barnehagebarnet var slik et tidlig velferdsbarn, og ideen om barns medvirkning startet i barnehagen (Korsvold, 1990).

Endringer

Lederen ved den første utdanningen i Bergen mente yrkesaktive kvinner var en del av kvinnenes frigjøring. Fra slutten av 1960-tallet tok den nye, radikale kvinnebevegelsen avstand fra husmoridealene. 

Et husmorideal som i sin tid hadde gitt kvinner frihet fra å være i arbeid og frihet til å være hjemme med barn, endret seg. Nå var ønsket en annen frihet, frihet fra hjemmet og frihet til lønnet arbeid. Flere barnehager ville gi kvinner mulighet til å ta utdanning og delta i arbeidslivet. «Barnehagene ville frigjøre kvinnene», for å bruke Turi Sverdrup Lundens ord.

Avslutning

De første lederne av barnehagelærerutdanningene var aktive, engasjerte og initiativrike kvinner som hadde omfattende lederoppgaver. Innenfor de forestillinger om familie- og samfunnsliv som eksisterte på 1950- og 1960-tallet, sprengte de ofte grenser for tidens husmordominans. De var opptatt av både kvinners frigjøring og barns omsorg og egenaktivitet. De bidro både til opprettelsen av nye barnehager og til kvinnefrigjøringen på 1970-tallet. De første kvinnelige lederne av den norske barnehagelærerutdanningen fremmet sine ideer både gjennom utdanningen, husmorbarnehagene og fagorganisasjoner.

Litteratur

Bye, K. A. (2022). Dronning Mauds Minne Høgskole for barnehagelærerutdanning 75 år. Trondheim: DMMH. 

Greve, A., Jansen, T. T. og Solheim, M. (2014). Kritisk og begeistret: Barnehagelærernes fagpolitiske historie. Fagbokforlaget.

Korsvold, T. (1990). Et kvinneyrke vokser fram. Barnehagelærerinnenes kvalifikasjons-grunnlag pionerfasen. Historisk tidsskrift, 69 (4), 558–575.

Korsvold, T. (2005). For alle barn! Barnehagens framvekst i velferdsstaten. Abstrakt.

Korsvold, T. (2008). Barn og barndom i velferdsstatens småbarnspolitikk: En sammenlignende studie av Norge, Sverige og Tyskland 1945–2000. Universitetsforlaget.

Korsvold, T. (2022). Early childhood education in Norway: From private initiative to state intervention. I D. Caroli (red.), History of early education institutions in Europe from WWII until the recent reforms (93–117). Clueb.

Slottemo, H. (2021). Norge på 1900-tallet: Forskjell og fellesskap. Cappelen Damm Akademisk.

Sverdrup Berg, T. (1988). Førskolelærerutdanning i Bergen gjennom 40 år. Bergen Lærerhøgskoles skriftserie nr. 3. 

1 Kilde: Avisutklipp vår 1948, vennligst utlånt av Lundens datter Tone Margrethe Berg Aasen, og sannsynligvis et oppslag i Bergens Tidende.

Barnehagens utvikling 2004–2024
Hva er det viktigste som har skjedd? 20 barnehagelærere, 20 fagfolk og 20 barn svarer

Første steg 20 år

Dette mener barnehagelærere er det viktigste som har skjedd i barnehagen de siste 20 årene

– Dagens barnehagebarn er mer stresset enn før

– Barnehageansatte bør delta i leken på barnas premisser

Ukrainske Lyudmyla: – Med barna i barnehagen er jeg fri og føler at jeg gjør noe viktig

– Pedagoger trenger å komme seg opp i trærne og by på risikolek

Dette mener fagfolk er det viktigste som har skjedd i barnehagen de siste 20 årene

Professoren er bekymret for lekens fremtid

Berit Bae: – Barns rett til medvirkning blir ofte misforstått

Du kan takke disse for at barnet ditt i dag har rett til barnehageplass

Dette er mitt beste barnehageminne

– Barn merker det når voksne er ekte engasjert i barnehagen

– Barn gjør ofte dumme ting – og da trenger de ikke voksne som kjefter på dem

Her fordeler barnehagen tilvenningen over tid slik at det ikke begynner for mange barn samtidig

Ida Petrine gikk i en barnehage på ei øy sammen med 14 andre barn

Slik ble tidsskriftet Første steg til