Vold i skolen – et symptom på uhåndterbart stress og krav fra alle kanter?

Landets barnehager og skoler roper etter verktøy for å håndtere den økende andel av atferdsproblemer og «vold». Elever kan ikke sitte i ro, de slår, sparker og kommer med verbale trusler, det snakkes om at elevene ikke er robuste nok. Det stilles spørsmål ved «hva er feil med dem», «hvor langt kan vi gå – politianmeldelse – makt og tvang «hva er lov»? Trenger vi en ny lov?

Er svaret nye diagnoser og merkelapper som skadelig aggressiv atferd, slik at problemet som vi opplever kan festes på barna og rettferdiggjøre økt makt og tvang som foreslått? Eller må vi løfte blikket opp over og rundt barna?

For samtidig som vi har sett en økning av medieoppslag om økende vold og atferd i skolen, får vi som er i «feltet» tilbakemelding om at lærere, pedagoger, sosialarbeidere og sykepleiere er utbrente og slitne (Lauridsen, 2021; Lauridsen & Munkejord, 2022). I veiledning beskriver profesjonelle hvordan kommunikasjonen deres endrer seg når de er presset fra alle kanter. Den blir mimikkløs, mistenksom, utålmodighet, egosentrisk, avvisende, fordomsfull, innesluttet og lite lyttende. De rapporterer om dårlig hukommelse, vanskeligheter med å forstå andre, en følelse av utilstrekkelig og at de blir dårligere foreldre, partnere og kollegaer. Fokuset blir på beskyttelse i stedet for kontakt.

Mange opplever at det er lagt til nye arbeidsoppgaver i hvert et pusterom. Det er altfor mye som må gjøres, ikke bare på jobb, men også etter jobb og i helgene. Forventningene om å prestere har sneket seg inn i alle roller og på alle arenaer. I tillegg ser vi en økning i fattigdom og vanskelige samlivsbrudd. Dette er med og danner rammen rundt eleven.

Hva vet vi om resiliens og robusthet?

For at barn skal bli robuste og resiliente trenger de å oppleve mestring, tilhørighet og trygghet (Johannessen et al., 2020). Trygghet betyr ikke skjerming fra utfordringer og ubehag, men at det som foregår er forståelig og grunnleggende trygt. Barn trenger gode relasjonelle erfaringer og mestring på flere arenaer, det bygger identitet og gir fremtidstro. Når dette lykkes, vil det igjen bidra til økt selvfølelse, motivasjon og mulighet for læring og livsmestring.

Hvordan barn blir anerkjent har skiftet gjennom tider. Tidligere hadde barn i mye større grad ansvar for praktiske gjøremål i hjemmet, på gården eller på havet etc. Hvilket ga mulighet for både fysisk aktivitet og opplevelse av mestring. Lek foregikk ute med andre barn i nabolaget, noe som styrket følelsen av tilhørighet – dette er nesten fraværende i mange boligområder i dag. Trygghet ble oppnådd gjennom stabilitet, forutsigbarhet og kontroll, og det var mange voksne, både unge og gamle, som utgjorde et fellesskap. Et mangfold av relasjoner og mestringsopplevelser i hverdagen kunne beskytte mot skadelige erfaringer, slik som vold og fattigdom.

I dag har anerkjennelsen av barn skiftet fra å være aktive deltakere i familien til at foreldrenes viktigste oppgave er å gi barna emosjonell anerkjennelse. Dette krever en høy grad av tilstedeværelse og overskudd fra voksne, som ofte føler seg utslitte etter jobb eller står i vanskelige livssituasjoner. I slike situasjoner er det lett at kjeft og konsekvenser dominerer når familien kommer inn døra og sannsynligheten øker for at både barna og de voksne forsøker å redusere uroen eller tomrommet de kjenner på ved å forsvinne inn i hver sin digitale verden.

Ingenting er så skummelt som voksne som blir borte

Hva gjør det med barn når de møter voksne hjemme og på skolen som er slitne, stressede og utbrente? Foreldre som er «fraværende» på grunn av utmattelse. De som har en reel mulighet, snakker om å komme seg ut av hamsterhjulet.

Litt stress er bra, men når grunntilstanden er et hav av uro, og kravene og presset oppleves som uhåndterbart, aktiveres stressresponssystemet og reduserer vår kapasitet til å reflektere, være leken og kreativ. Ved reelle trusler er denne aktivering nødvendig for overlevelse. Når trusselbildet er over, kan vi igjen være omsorgsfulle, reflekterte og rasjonelle. Slik fungerer vårt stressresponssystem.

Men når dette systemet jobber på høygir over lang tid uten en reell trussel, svekkes evnen til å kunne forholde oss til det som faktisk foregår foran oss. Vi mangler overskudd til å være åpne og reflekterende, og kan lett møte verden med en «hard front», i troen at vi må beskytte oss selv. Forskeren Brené Brown (2018) snakker om å ha «soft front, strong back», en sterk bevissthet om egen styrke, selvfølelse og grenser og opprettholder en nysgjerrig holdning. For å oppnå dette, må vi bli bevisste på våre sårbare sider og ha et (kollega)fellesskap som er preget av åpenhet og støtte. Vi voksne trenger også å føle oss trygge, oppleve tilhørighet og mestring.

Når vi derimot opplever fravær av mestring, føler at vi ikke strekker til, og samtidig må håndtere barn som utfordrer oss, er det lett å ty til atferdskorrigerende midler. Barn som har det vanskelig og uttrykker vanskelige følelser gjennom atferd, kan da lett bli tapere – noen vi må håndtere, istedenfor å forstå og se i sin helhet. Vi må være bevisste på at verken barna, foreldrene eller pedagogene er vanskelige eller utslitte av natur; de blir slik fordi hverdagen ikke dekker deres grunnleggende behov.

Så hvorfor har vi så mange utbrente ansatte, og elever som bruker vold eller trekker seg tilbake? Det finnes ingen enkle svar, men flere gode forslag til mulige årsaker og løsninger. Noe kan vi gjøre noe med, andre ting er vanskeligere å ta tak i.

Hva om vi reformulerer problemet?

Hvis en av årsakene er for mye press; kan det være lurt å redusere presset? For å oppnå dette, må vi endre systemene som nå bidrar til problematferd blant elever og utbrenthet blant voksne. Endre dagsrytmen, slik både barn og voksne får flere mestringserfaringer som ikke er knyttet til konkurranse eller prestasjon, men som har betydning her og nå.

Flere pauser, mer bevegelse, undring og refleksjon, mindre dokumentasjon, teori og ferdige svar. Aktiviteter hvor vi kan bruke alle sansene, som i musikk, teater, håndverk og mekanikk. Vi lærer best når vi får bruke hele oss – hode, kropp og følelser. Barn og voksne trenger pusterom, lek, refleksjon, tid til å være – så vi kan lære.

Referanser

• Brown, B. (2018). Dare to lead: Brave work. Tough conversations. Whole hearts. Random house.
  
• Johannessen, K. N., Bakken, A.-K., & Perry, B. D. (2020). Fra uro til ro : utfordrende atferd og barns muligheter for læring (1. utgave. ed.). Gyldendal.
• Lauridsen, M. B. (2021). Individuell og kollektiv sårbarhet i hjelperrollen. I A. A. Kane & Ø. Spjelkavik (Eds.), Arbeidsinkludering, læring og innovasjon i NAV (s. 353-376). Orkana Akademisk.
• Lauridsen, M. B., & Munkejord, M. C. (2022). Creating Conditions for Professional Development through a Trauma-Informed and Restorative Practice. Social Work, 67(2), 135-144. https://doi.org/10.1093/sw/swac005

Ikke noe grunnlag for å hevde at voldsøkningen i skolen skyldes skjerm

Gi foreldrene en plass rundt bordet