Mandag 3. juni markerte LO sitt 125 års–jubileum. Dagen etter var det  representantskapsmøte. Der gikk LO–leder Peggy Hessen Følsvik nok en gang til angrep på streikende akademikere i staten og beskyldte dem for å være usolidariske.

På en streikemarkering  på torvet i Tønsberg 3. juni, var det derimot LO som fikk gjennomgå. Både Unio-leder Ragnhild Lied og sentralstyremedlem i Utdanningsforbundet, Maja Jensvoll, slo tilbake mot kritikken LO-lederen også kom med da Akademikerne og Unio valgte å gå til streik.

 Samtidig forsvarer Følsvik organisasjonenes rett til å streike.

  – For la det være klart: Selv om vi i LO er kritiske til det Akademikerne og Unio har streiket for, er vi krystallklare forsvarere av streikeretten. For alle!

 Følsvik vil tilbake til 2016 da alle hovedorganisasjonene forhandlet sammen om samme lønnsmasse.

 – De satt i samme rom, rundt samme bord og ble enige seg imellom. Det ga gode muligheter for å bruke de sentrale tilleggene til å ivareta de lavlønte, sikre likelønn og kompensere grupper som av ulike grunner var blitt hengende etter. 

– Usolidarisk med eget rom

Men det endret seg i 2016. Følsvik vil ikke at andre skal forhandle i eget rom.

– I 2016 ble Akademikerne enige med Høyre–regjeringen om å inngå egen avtale. Det viktigste var ikke at mer av lønnsfordelingen skulle skje lokalt. Det viktigste var at Akademikerne gikk ut av det rommet der LO, YS og Unio forhandlet lønn med staten og inn i et eget rom, sa Følsvik og la til:

 – Til det rommet tok de med seg sin egen lønnsmasse. Dermed slapp Akademikerne å dele lønnsmasse med andre ansatte i staten. Jobben med å sikre rettferdig lønnsutvikling ble overlatt til LO, YS og Unio, sa Følsvik og fortsatte:

 – Noen synes vi tar hardt i, når vi kaller en sånn tilnærming usolidarisk. Men jeg har virkelig ikke noe annet ord for det å lukke døra inn til 1. klasse, sa hun.

Samtidig understreket hun at det store flertallet av LOs medlemmer i staten også er langtidsutdannet.

 Da Unio fulgte etter

 – I 2022 så Unio seg best tjent med å gå over på en likelydende avtale som Akademikerne sin. Dermed ble det enda færre til å ta del i fordelingspolitikken, og sikre rettferdig lønn for alle. Unio sitt linjeskifte betød også at de, sammen med Akademikerne, ble størst i staten.

Følsvik viste til at denne måten å forhandle på også har fått et annet utslag. Akademikerne og Unio har fått kontroll på de uorganisertes lønnsmasse i tillegg, hevder hun.

– Gjerne midlertidig ansatte uten forhandlingsmakt. Med de uorganisertes lønnsmasse og lokale forhandlinger har Akademikerne og Unio sikret seg en betydelig pott de kan bruke til skeivfordeling – til fordel for de med høyest lønn, sa LO-lederen.

 Hun utdypet også hvorfor hun mener denne måten å fordele lønn på er usolidarisk:

– Nå sitter det kolleger, vegg i vegg eller på samme kontor, med samme utdanning, ansiennitet og erfaring. Med samme oppgaver, men med ulik lønn. Sånn kan vi rett og slett ikke ha det, sa LO–lederen. Det mener heller ikke staten, la hun til.

Følsvik mener hun har virksomhetsledere i staten med seg på at situasjonen med ulike tariffavtaler er krevende: – De mener det er vanskelig å lede en virksomhet på en god måte, når lønna er urettferdig. Og at det er lett å gripe til driftsmidler for å lappe på et lønnssystem som ikke fungerer, avsluttet hun.