Kjøp og salg av barnehageeiendommer kan ikke sidestilles med vanlig kjøp og salg av eiendom

Det er smått absurd å lese Torbjørn Sølsnes lovprise de store kommersielle barnehagekonsernenes fortreffelighet. Han gjør sitt beste for å sidestille store eieres utskilling, oppjustering av husleie og salg av barnehageeiendommer, med vanlig kjøp og salg av eiendom. Mitt poeng er hele veien at det er en feilslutning. 

La oss ta et lite tankeeksperiment: Innbyggerne i Trondheim er avhengig av iskrem, og kommunen ber meg åpne en isbod midt på Trondheim Torg for å oppfylle innbyggernes behov. Jeg takker ja til dette og starter Iskrem AS. Jeg får til og med kjøpe et lokale langt under markedspris av kommunen. Kommunen setter en fastpris på isen jeg skal selge, og gir meg en månedlig sum for å drifte, tilsvarende det de selv bruker i sine kantiner. Innbyggerne må jo få sin is, sier ordføreren til et samstemt kommunestyre. Jeg ansetter en gjeng med 16-åringer, de har litt lavere lønn enn voksne. Da blir det en bra slump penger til overs til meg hver måned.

15 år går, og Iskrem AS har åpnet flere iskremboder over hele byen. Etterspørselen har økt. Folk skal jo tross alt ha sin daglige is. Men så får kommunen det for seg at iskrembodene ikke kan bemannes bare av 16-åringer likevel. Jeg må ansette voksne folk med mathygienekurs. Jeg blir sur, for mye av overskuddet mitt blir borte da.

Heldigvis er lykken er med meg, for en dag tropper en svenske opp i isboden min med et godt forslag. Han foreslår å splitte opp Iskrem AS, og danne IskremProperties AS, som skal forvalte bodene. Så kan svensken kjøpe IskremProperties AS og heller leie dem tilbake til meg. Hvis vi setter opp leia, er han til og med villig til å øke kjøpsprisen! Kommunen gir meg jo penger i henhold til fastprisen på is, så svensken er på sin side sikret fin og stabil inntjeningskilde i all framtid. Hva gjør så jeg?

Svaret på tankeeksperimentet er ganske enkelt. Jeg selger IskremProperties AS, casher inn en god fortjeneste, fortsetter å få iskremtilskuddet mitt fra kommunene, samtidig som jeg tar betalt for isen innbyggerne kjøper. Siden leia er blitt høyere, gjør jeg isene litt mindre og skiftene til de ansatte litt lengre. For meg er den eneste endringen at pengene kommunen gir meg til å betjene lån på lokalet, nå betales videre til en svensk eiendomsinvestor. Min formue vokser, det samme gjør hans, og snart må vi vel flykte til Sveits begge to.

Det er dette banale systemet Sølsnes forsvarer i sin kronikk, og de eneste som tjener på dette er eiere av de store kommersielle konsernene, slik som Norlandia. Det er ikke noe rasjonelt som tilsier at barnehagen blir bedre av at bygget er eid av noen andre. Pengene for eiendomssalget tilfaller heller ikke barnehagen. Det barnehagen sitter igjen med, er simpelthen oppblåste leieutgifter – mens konsernledelsen og eiendomsforvalteren ler hele veien til banken.

Konsulentselskapet BDO har for lengst stukket hull på dette argumentet ved å slå fast at det ikke finnes noe fungerende marked for barnehageeiendommer. Tvert imot er det en «bukken-og-havresekken»-situasjon, som gir eierne anledning til å sette de prisene som passer dem, uten å ta altfor mye hensyn til barnehagene. Det er også smått utrolig at noen som fremstiller seg som en ekspert på feltet, ikke skjønner det åpenbare i at leieprisene i kommunale barnehager er høyere. Oslo kommune kan ikke velge å kun drive barnehage der det er økonomisk lønnsomt . De er pålagt det overordnede ansvaret for å sikre at innbyggerne i alle strøk og bydeler, også de aller dyreste, har barnehager å sende ungene i.

Hadde det virkelig vært slik at Sølsnes, Kristin Voldsnes og andre forsvarere av barnehagebaroner virkelig var opptatt av «å spare samfunnet for så mye penger», hvorfor jamres det konstant om mer, mer, mer?