Flashbacks fra en varslet katastrofe

Likhetene i det som blir beskrevet er påfallende. Det oppleves som en varslet katastrofe fra fortiden som nå innhenter oss.

På mange måter er det blitt en ytterligere «forsterket slitasje» i sektoren i kjølvannet av pandemien, og presset det medførte for barnehageansatte, som slår ut i konsekvensene vi nå står midt oppi. Dramatisk færre søkere til barnehagelærerutdanningen, stadig større andel som ønsker seg bort fra yrket og vedvarende skyhøyt sykefravær – 63 prosent høyere enn i noen annen sektor. Det sier ganske mye om rammevilkår og arbeidssituasjon når engasjerte og dyktige barnehagefolk advarer andre mot å ta barnehagelærerutdanningen eller slutter for å ivareta den fysiske og mentale helsen sin.

Samtidig peker all tilgjengelig forskning, undersøkelser og prosjekter som er gjennomført de siste årene på at grunnbemanningen i barnehagene må styrkes.

Flere kommuner har for eksempel testet ut forsterket bemanning i enkelte barnehager de siste årene, og det har utvilsomt hatt en positiv effekt:

• De ansatte får bedre tid til barn og foreldre.
• Foreldresamarbeidet blir bedre.
• De ansatte opplever mindre stress. 
• De ansatte får utført arbeidsoppgavene sine bedre. 
• Det blir mindre sykefravær og mindre bruk for vikarer.
• Det blir enklere å dele i mindre barnegrupper. 
• Barna opplever større grad av medvirkning. 
• Det blir en tryggere og mer stabil hverdag for barna.
• Antallet barn som trenger spesialpedagogisk hjelp reduseres.

Det hjelper ikke med fagre ord og løfter om bedre bemanning hvis det ikke blir satt av penger til det. Når det bevilges milliarder av kroner til billigere barnehageplasser som ikke hjelper noe på den prekære bemanningssituasjonen vi står i, så blir det ganske så provoserende. Jeg unner foreldre billigere barnehageplasser, men jeg ville heller ønsket at de kunne vært trygge på at barnehagetilbudet i alle barnehager var godt for barna deres. 

Fikk dobbelt så mange henvendelser fra foreldre om lav bemanning i barnehager

At vi som jobber i barnehagene med hånda på hjertet kunne sagt at vi klarer å gi den omsorgen, oppfølgingen og veiledningen som alle barn trenger og har krav på. Det er vi langt unna å klare i dag.

Foreldreopprøret har i den forbindelse kommet med noen konkrete krav til bemanningen, som utvilsomt ville utgjort en positiv forskjell. Her er noen av dem:

• Bemanningsnormen må gjelde per avdeling og innfris hele åpningstiden.
• Det skal alltid være minst to ansatte til stede per avdeling. (Noe som er viktig på yttervaktene – min kommentar).
• Det må lovfestes at barnehagen/avdelingen skal stenge for dagen dersom bemanningen ikke er tilstrekkelig.
• Grunnbemanningen må økes:
• minst to ansatte per fem barn under tre år.
• minst en ansatt per fem barn over tre år.
• Pedagognormen må økes:
• minst en barnehagelærer per fem barn under tre år.
• minst en barnehagelærer per 10 barn over tre år.

Det er på høy tid at et tverrpolitisk storting tar inn over seg at de er nødt til å vedta bemanningsnormer som står seg i møte med virkelighetens oppholds- og åpningstider, og som sikrer midler til bemanning, slik at vi får de barnehagene alle barn og ansatte trenger og fortjener. Dette kan ikke overlates til kommuner med ulike økonomiske forutsetninger og kompetanse, da vi erfarer at det medfører forskjellsbehandling av barn fra én kommune til en annen. 

Når våre folkevalgte på Stortinget jobber med å få på plass et nytt barnehageforlik denne høsten, så må det ikke være tvil om at forsterket grunnbemanning må stå øverst på prioriteringslista. Noe annet vil være katastrofalt.