Mirakuløs gjennomføring i de videregående skolene?

Rekorden går frem av tall som Statistisk Sentralbyrå nylig publiserte. I tillegg til at rekordmange gjennomfører, har også andelen som fullfører på normert tid økt med hele 10 prosentpoeng på 9 år. Det virker nesten for godt til å være sant.

I samme periode som gjennomføringen har økt, har vi blant annet hatt pandemi med stengte skoler, psykiske lidelser og plager hos unge har økt, og stadig flere unge har falt utenfor arbeidslivet. Det virker jo helt utrolig at fylkene samtidig har greid å få rekordmange ungdommer til å gjennomføre videregående.

Årsaken til denne nærmest mirakuløse gjennomføringen kan være én av to: Enten har fylkeskommunene knekket koden for hvordan man motiverer ungdom for skole og får ungdom som sliter til å fokusere på fag og læring, og det attpåtil med stadig knappere ressurser til skolene. Eller så er listen for å bestå blitt gradvis senket. Hva virker mest sannsynlig?

Mange lærere forteller at de selv og skolene opplever et press for at elevene skal bestå. Presset oppstår blant annet fordi fylkene og politikerne har et nærmest monomant fokus på at elevene skal gjennomføre. Det ligger økonomisk insentiv for skolene i gjennomføringen, det er et hovedmål i strategier og det er tallfestet.

Møre og Romsdal er et godt eksempel på hvor viktig dette er for fylkeskommunene og politikerne: Kort tid etter tallene fra SSB var publiserte, sendte fylkeskommunen ut en pressemelding med skryt av tallene. Fylkesordføreren fulgte opp med jubel på sosiale medier.

Selv om det også eksisterer andre mål for skolene, blir gjennomføring hevet opp og satt på en pidestall. Gjennomføringsgraden er blitt selve suksesskriteriet.

Dette er problematisk, for skole og læring er komplekst. Når man reduserer det til ett mål, vil man naturligvis påvirke akkurat dette aspektet ved skolen, men man mister helheten.

For man kan også se på andre tall: Elevundersøkelsen viser for eksempel at motivasjonen til elevene har falt og mobbingen har økt i løpet av de siste tre årene.

Når gjennomføring settes over alt annet og kravene senkes, er det naturlig at flere ender med vitnemål. Et vitnemål kan være nøkkelen for videre utdanning og arbeidsliv, men det kan også være en bjørnetjeneste.

Ungdom som i skolesystemet har rett til hjelp, støtte og tilrettelegging, mister mange av disse rettighetene så snart de har vitnemålet i hånden. Dersom de ikke egentlig er klare for videre utdanning eller arbeid, er veien kort til NAV-systemet eller varig utenforskap.

For en del ville det derfor vært bedre med bedre tid og mindre fokus på at alle skal gjennomføre på tiden. En slik fleksibilitet passer imidlertid dårlig overens med gjennomføringsmål.

Skolen blir heller et system som alle skal gjennom raskest mulig. Det er muligens ikke det beste for den enkelte elev, men det gir grunnlag for fine statistikker og pressemeldinger.