Foto: Mostphotos
Norskfaget: Kan vi bare få lese?
Debatt: Jeg er redd for at dagens kompetanselæreplan hindrer lærere i å ta med seg elever inn i et univers hvor selvforglemmelsen og danningen helt plutselig kan oppstå.
Jeg har tatt vare på en tegneseriestripe der en fortvilet elev kommer til læreren sin med en tekst og sier; jeg har parafrasert, oppsummert, markert, sammenlignet, kontrastert og utledet – kan jeg få lov til å bare lese nå?
Jeg har tatt
vare på denne stripa, fordi den minner meg om at faget mitt – norskfaget – er
et danningsfag, ikke bare et redskapsfag. Norskfaget er ikke bare til for at
elever skal lære å lese fort nok, tolke tekster, eller sette navn på
litterærere virkemidler. Faget er heller ikke til bare for at elever skal kunne
avdekke sine læringsstrategier.
Norskfaget
skal også vise elevene inn i en litterær verden hvor de kan lete etter sin
identitet, oppleve mening, spenning, gjenkjennelse, irritasjon, sorg eller
glede. Og dette kan skje uten at de avkreves en analyse eller en egenvurdering.
Helt uten at et kompetansemål skal krysses ut.
Regjeringen
har nylig lansert en ny lesestrategi. Det er ikke første gang regjeringer lager
slike strategier. Bakgrunnen nå er erkjennelsen av at norske barn og unge har
lavere leselyst og dårligere leseferdigheter enn før. Regjeringen har en
ambisjon om å snu utviklingen. Det er selvsagt bra.
Selvforglemmelse,
lek og danning
Jeg mener at
vi i alt for mange år har prøvd på det umulige i norsk skole: Vi har jaktet på
effektivitet og kontroll av prosesser som ikke lar seg kontrollere. Elevers
læring og danning er ikke forløp som kan plasseres i et excel-ark og hakes av
fra toppen og ned. Dessverre – og heldigvis!
I disse
dager er vi i ferd med å forstå at de yngste elevene trenger tid til lek. De må
oppleve at det også i skolen finnes tid de selv kan fylle med det som oppleves
meningsfullt. Det sprer seg en erkjennelse av at leken ikke er en trussel mot
barns læring, sannsynligvis er den helt nødvendig for barns læring og
utvikling.
Jeg skulle
ønske vi kunne forstå at hele barndommen, og også ungdomstiden,
må leves på et vis hvor elevene veksler mellom å arbeide styrt og målrettet, og
gå inn i skolens fag og innhold uten andre ambisjoner enn å oppleve noe nytt.
Elever må kunne lese en bok eller en tegneserie bare fordi den vekker noe i
dem, de må kunne fordype seg i historien, musikken, kunsten eller matematikken.
Ja, det finnes mange elever som lar seg rive med av matematikkens magi.
I enkelte
tilfeller kan helt formålsløse erfaringer røre ved noe som bidrar til
skjellsettende opplevelser vi gjerne omtaler som danning. Og jeg tror faktisk at
danning først og fremst skjer når vi mennesker glemmer oss selv for en stund –
og lar oss rive med.
Målet med skolen i ungdomstiden er å tenne en gnist i
elevene og hjelpe dem å koble seg på noe større enn seg selv, noe utenfor seg
selv, har psykologiprofessor Ole Jacob Madsen sagt. Og det er akkurat det
jeg ønsker at skolen kan gjøre for både barn og unge.
Lyset som
aldri slukker
Et av mine
lykkeligste øyeblikk som lærer hadde jeg sammen med en klasse på videregående
skole. Vi besøkte Det Norske Teateret og så oppsetningen av Frode Gryttens
Bikubesong.
Vi hadde over en periode lest den novellistiske romanen og lyttet
til The Smiths musikk, som binder novellene sammen. I den siste scenen kommer
alle skuespillerne ut på scenen og synger hver sin setning av låta «There is a
light that never goes out». Da reiser klassen seg, en etter en, og stemmer i –
og jeg ser at skuespillerne på scenen blir nesten like stolte og begeistret som
meg. Der og da erkjente jeg at elevene hadde forstått mer av stykket og romanen
enn jeg kunne lære dem.
Det er lenge
siden vi så Bikubesong på Det Norske teateret. Det var omtrent på den tiden da
skolen gikk gjennom en styringsreform som i stor grad har endret den.
Kunnskapsløftet ble gjennomført i 2006. Jeg er slett ikke så sikker på at undervisningsprosjektet Bikubesong,
ville latt seg gjennomføre etter dagens læreplan. Og akkurat det er vel
heller ikke så viktig.
Men, jeg er
redd for at dagens kompetanselæreplan, og et instrumentalistisk syn på skole og
læring, hindrer lærere i å ta med seg elever inn i et univers hvor
selvforglemmelsen og danningen helt plutselig kan oppstå.