Vær deg sjøl! Det e plass te alle!

Det var vakkert å høre Lavrans Svendsen synge «Another Love» på The Voice. Like vakkert var det å se Eirik Zakariassen i en befriende rosa bunad, i et fyrverkeri av en livsbejaende opptreden. Innpakning og fremtoning kunne knapt vært mer ulik. Det de likevel har til felles er at de kjempet i motbakke da de var yngre. Det handler om mobbing, utenforskap, og om å ikke passe inn. Det var rørende å se de to gråte av glede da de gikk videre til neste runde. Publikum reiste seg. Mentorene reiste seg. Det var like før jeg reiste meg i min egen stue og stemte i: «Vær deg sjøl! Det e plass te alle»!

Så har vi tragediene. De som ikke kom på TV. De som til slutt valgte seg selv bort. Det var heftig å lese om Odin Olsen Andersgård som tok sitt eget liv, bare 13 år gammel, etter år med mobbing. Dette skulle være en vekker for oss alle. I 2015, ikke lenge etter Odin, er det Mia Næss som ikke orker mer. Hun var 12 år. Det tok tre år før skolen til Mia erkjente at hun faktisk ble mobbet. Snart ti år senere ønsker kommunen å lære av denne historien.

Alle som har jobbet med barn og unge vet hvor glad de er i livet. Vanligvis. Det skal mye vondt til for at en 12- og 13-åring ikke orker mer.

Hva med alle de andre? De som ikke har et publikum? De som ikke har mentorer? Som ikke har et publikumsvennlig talent? Men som, enn så lenge, har et sterkere ønske om å leve enn å dø. Hvorfor beveger ikke de oss på samme måte? Det åpenbare svaret er jo at de ikke finnes. De har ikke en stemme som bærer hele veien ut til alle oss andre. De er bare statistikk. Og statistikken forteller om alarmerende mobbetall. Disse menneskene har det samme ønsket og behovet for tilhørighet. Å ha en flokk rundt seg som forteller dem at de er verdifulle.

Rangeringssamfunn

I en mobbekontekst er det alltid et hierarki. Noen er på toppen, mens andre er på bunnen. Mellom topp og bunn finner man den tause majoritet. Alle oss andre som lar det skje. Og hele samfunnet er ordnet på en måte som rangerer mennesker. Best og dårligst. Flink og dum. Først og sist. Rik og fattig. Kul og Ukul. Disse kategoriene gjennomsyrer det norske samfunnet. Umerkelig blir disse dikotomiene videreført til barna våre. Voksne har ansvaret for at det skjer, mens barna kjenner på konsekvensene.

Skole

Mål- og resultatstyringen i skolen er ment å kartlegge elever. Denne kartleggingen fremmer ikke læring, det viser PISA-undersøkelsen tydelig. I stedet er den med på å kategorisere elever, som igjen blir brukt til å rangere elever. Fritt skolevalg virker som en katalysator på samme rangering. De som alltid ender sist, mister til slutt troen på at de har en verdi.

Tilhørigheten til fellesskapet smuldrer bort. Her finner vi mange mobbere og mange ofre. Utenforskap skapes ikke bare i skolen, det er noe elevene tar med seg inn i skolehverdagen sin. Utenforskap oppstår like ofte i samfunnet ellers.

Barneidrett

Barneidrett skal handle om fellesskap og mestringsopplevelser. Likevel leser man, og hører om, andre historier og andre fokusområder. Disse historiene handler ikke om fellesskapet, men om individet. Differensiering, hospitering, betalte trenere, nyeste (dyreste) utstyr, videoanalyse av kampene.

Det er bare noen uker siden vi kunne lese i VG om spillerjakt på 12-åringer i breddeklubben Ullern. Til syvende og sist kommer man ikke unna at idretten rangerer. Fra rikest til fattigst. Fra best til dårligst. Vi foreldre jubler for mål oftere enn vi jubler for barn som viser omsorg. For barn som er mer opptatt av de andre enn seg selv. Er du best på laget, er det en status du tar med deg inn klasserommet. Er barnet reserve på laget, vil de sosialt bli henvist til reservebenken i skolegården også.

S

Og så er det alle oss andre som lukker øynene. Som liker å snakke om det, men ikke gjør noe med det. Så lenge vi velger oss selv, og de vil ligner mest, hele tiden, velger vi samtidig bort de andre. Vi er den tause majoritet som bekrefter at de som gjør urett gjør rett. Verken Odin eller Mia hørte oss snakke om hvor ødeleggende mobbing er. De trengte handling, ikke ord. Utenforskap er fellesskapets ansvar. Hver gang vi lukker øynene. Hver gang vi later som at vi ikke hører eller ser. Hver gang vi forblir tause i møte med dumhet. Ja, så lar vi det gå. Så lar vi det skje.

Skolen har blitt en prestasjonsarena for de teoretisk sterke. Idretten har, i for stor grad, blitt en prestasjonsarena for de beste, og som har foreldre med god økonomi. Fellesskapet har smuldret opp til en individuell prestasjonsarena i karriere og økonomi. Konsekvensene er sammenligning og rangering hvor enn de unge snur seg.

Jeg heier på Lavrans og Eirik, og deres historie. Men vi som samfunn må også heie på de uten sangstemme og mentorer. De uten idrettstalent. De som verken har god råd eller anlegg for skolens teoretiske fundament. Før den tid er det mange barn og unge som ikke tør å tro på at de bare kan være seg selv. De fleste dager opplever de at det faktisk ikke er plass til dem.