DANMARK: Dagen før vi besøker Brøndagerskolen utenfor København, har danske Mikkel Maxsø Christensen (30) forsøkt å spille Ludo med tre av elevene sine.
– Dét gikk ikke så bra, smiler han.
Nå skal de prøve en gang til. Mikkel har laget en plansje og brikker med de ulike reglene. Elevene kan selv velge hvilke regler som skal med i dagens spillerunde og henge dem på plansjen. Alle regler behøver ikke inngå, så lenge de er enige.
– Jeg kunne selvfølgelig valgt å si at Ludo, det går visst ikke her. Men nå prøver vi på en annen måte og ser om det kan bli en suksesshistorie likevel.
Som femåring fikk Mikkel Maxsø Christensen diagnosen ADHD. Han hadde vanskelig for å konsentrere seg, være sammen med mange mennesker av gangen og å styre temperamentet sitt. Han fikk tilbud om plass på en spesialskole. Ikke den samme skolen som han jobber ved i dag, men noe tilsvarende.
– Frem til åttende-niende klasse tror jeg det var helt avgjørende for meg at jeg fikk et tilbud der det var flere voksne per elev og hvor det å lære strategier for å omgås andre mennesker også var en del av undervisningen.
Selv om han var glad for skolen sin, var han sparsom med å fortelle andre at han ikke gikk på en vanlig barneskole. Når han skulle på trening etter skolen eller på fritidsklubb, ba han bussjåføren om å stoppe et stykke nede i veien. Ingen måtte se at det sto «handikaptransport» på bussen.
– Jeg er glad for at det i dag er større åpenhet om diagnoser, så færre skal skamme seg slik jeg gjorde. Samtidig er jeg redd for at barn skal «bli» diagnosen sin, for det er det ingen som er. Noe av det viktigste for meg, i undervisningen, er å se hvert enkelt barn, sier Mikkel.
– Flere ganger har jeg opplevd at det står i utredningspapirene at barnet i henhold til diagnose ikke kan leke det ene eller det andre, for så å finne ut at det kan barnet godt. Å ha ADHD eller autisme, som mange av våre elever har, er ikke en fasit på hva man kan og ikke kan.
Heller ikke kollegene på Brøndagerskolen visste at Mikkel hadde en diagnose og hadde personlig erfaring med spesialundervisning. Det de derimot raskt forsto, var at han var en særlig god pedagog.
– Mikkel er så flink til å se den enkelte elev og en enorm ressurs for oss lærere når vi sliter med å få det sosiale i elevgruppene til å fungere, forteller Jeanne Bergmansen.
Det var hun som nominerte Mikkel til den danske avisen Politikens pedagogpris 2023. Av 600 nominerte pedagoger ble Mikkel plukket ut som én av seks vinnere i klassen for spesialpedagogikk.
– Det var overveldende, sier han.
Da han forsto at han var blitt nominert, forsto han også at han måtte fortelle om sin egen reise og motivasjon for å jobbe som pedagog med barn på en spesialskole. Det var mange av kollegene som ble overrasket. Hvorfor hadde han ikke sagt noe før?
– Det har sittet dypt i meg at hvis noen vet at jeg har en diagnose, vil de kanskje forklare alt jeg gjør med den diagnosen, i stedet for å se meg som et vanlig sammensatt menneske med gode og mindre gode dager, smiler Mikkel.
– Bruker du det nå i undervisningen for å støtte og trøste barn som kanskje er lei seg for at de har en diagnose og sliter med å tro på seg selv?
– Hvis jeg tror det kan hjelpe, gjør jeg det. Jeg vet jo godt hvor viktig det er å tro på at man kan få det til.
Da Mikkel begynte i 9. klasse, visste han at han ville bli pedagog. Selv om engelsk var vanskelig for ham, og han hadde lyst til å droppe eksamen, sto han i det for å få fullført videregående.
Deretter tok han etter hvert pedagogutdannelsen, med spesialisering i det spesialpedagogiske området.
– Jeg føler selv at jeg har kommet langt, og jeg ønsker absolutt å videreformidle troen på at man kan, hvis man vil.
– På hvilken måte bruker du egen erfaring når du legger opp undervisning og aktiviteter?
– For eksempel vet jeg at det er viktig for barna å vite hva de kan forvente seg av skoledagen og timen. Min egen erfaring tilsier også at mange barn har lettere for å lære hvis de får bevege seg mer.
Ballspill, lek, spill og konkurranser. Mikkel forsøker.
– Slåball, for eksempel, er det mange som tror at barn med særlige diagnoser vil ha vanskelig for å følge med på. Men her spiller vi slåball, slår Mikkel fast.
Når man snakker med Mikkel, og selv har barn på en vanlig barneskole, er det lett å tenke at de knepene han bruker for å få flere av barna til å fungere i skoledagen, er tips og triks helt vanlige skolelærere i helt vanlige klasserom kunne hatt godt av å benytte.
– Vi ser at flere skoler i dag benytter seg av grep som er vanlige på spesialskoler, sier Mikkel.
– Man trenger ikke ha en diagnose for å bli overveldet av en skolegård med hundrevis av elever, for eksempel, eller for å bli usikker hvis man ikke helt vet hva skoledagen egentlig skal bringe.
Ønsker noen å lære av ham, stiller han gjerne opp. Men engasjementet må være ektefølt og reelt.
– Det hender skoler og institusjoner bruker foredrag om spesialpedagogikk for å smykke seg med at de tar tak i utfordringene, men så skjer det ikke egentlig noen endring i måten de jobber på utover det. Da har jeg ikke lyst til å stille opp. Men hvis jeg virkelig kan bidra til å endre skoledagen for flere barn, så den blir bedre, deler jeg mer enn gjerne av egne erfaringer.
Ved siden av skolen jobber han som avlaster for familier som har barn med særlige behov.
– Jeg drives veldig av å se at barna og familiene får det bedre, forklarer han, og fortsetter: – Jeg lærer selvfølgelig mye av å jobbe med forskjellige barn.
De tre guttene som skal prøve seg på Ludo igjen, er klare.
De diskuterer kort hva det vil si å være en god venn og å ha respekt for hverandre.
Det er ingen av dem som har lyst til å være den grønne brikken, men de løser det og går i gang.
– Jeg setter klokken på fem minutter, sier Mikkel.
Jeanne Bergmansen følger med fra sidelinjen.
– Dette er jo gull for meg som underviser disse elevene i andre fag, som dansk for eksempel. Når de spiller med Mikkel, får jeg helt nye inntrykk med hensyn til begrepsforståelse og samarbeid, forklarer hun.
Når runden er over, trenger en av guttene å hvile seg litt. Mikkel følger ham inn på et rom hvor han kan sitte i fred.
– Det gikk jo bra, sier Mikkel, når han kommer tilbake.
– De kan godt spille Ludo.
