JERUSALEM, ISRAEL: Den 19. oktober i fjor banket det på døren hjemme hos læreren Meir Baruchin. Utenfor sto det en mann som ga ham et brev.
Baruchin ante hva som kom. Brevet var fra arbeidsgiveren hans, en kommune som heter Petah Tiqwa, i utkanten av Tel Aviv. Høringen som ble holdt der, dagen i forveien, hadde ikke gått hans vei. I brevet var det limt inn bilder av innlegg han hadde postet på Facebook.
Kommunen hevdet han hadde:
«...unnlatt å oppfylle dine plikter gjennom dine muntlige og skriftlige uttalelser mot handlingene til IDF (det israelske forsvaret, journ. anm.), og praktisk talt mot staten Israel, mens landet er i krig mot en terrororganisasjon. Dette med tanke på at din rolle som lærer som skal være en standard og et eksempel ovenfor elevene."
Etter 17 år som historie- og samfunnslærer på den videregående skolen, var det tilsynelatende slutt:
"På bakgrunn av dette har vi besluttet å si opp arbeidsforholdet ditt i kommunen».
Noen dager senere trakk det israelske utdanningsdepartementet lærerlisensen hans.
Det hadde lenge vært kjent at Meir Baruchin både er venstrevridd og aktivist. I årevis har han så godt som daglig postet bilder, tekst og videoer som viser urett mot palestinere.
– Slik jeg ser det, for de fleste jøder i Israel, er palestinere ikke mer enn et vagt bilde. De har ikke noe navn, ikke noe ansikt, ingen familie, ingen planer for livet. Ingenting. Hvis du sier palestiner, så tenker de automatisk «terrorist». Det jeg prøver å gjøre, er å menneskeliggjøre palestinerne, sier han og legger til:
– Kanskje en dag, vil israelere snakke med palestinerne.
Han vet at aktiviteten er kontroversiell. Noen år tidligere mistet han en jobb på en annen skole, også da på grunn av innlegg på Facebook. Den gang forfulgte han ikke saken. Det var en mindre betydelig deltidsjobb.
Denne gangen var situasjonen mildt sagt en annen. I kjølvannet av den barbariske terroraksjonen Hamas og andre grupper gjennomførte den 7. oktober, hvor 1200 personer ble drept og rundt 250 ble kidnappet, skalv Israel av frykt og sinne. Da det israelske forsvaret IDF slo tilbake, ble det ikke vist nåde.
Allerede i løpet av det første døgnet etter terrorangrepet, regnet det bomber over Gaza. De traff ikke bare militære mål. Nær 300 personer døde, mange av dem var sivile. Baruchin kastet seg over tastaturet.
«Grufulle bilder strømmer inn fra Gaza. Hele familier er utslettet. Jeg laster vanligvis ikke opp slike bilder, men se hva vi gjør i hevnens navn».
Han la ved et hjerteskjærende fotografi av drepte barn, alle fra samme familie, Abu-Daka. Noen fortsatt i bleiene sine. Blodige, døde.
«Enhver som mener dette er rettferdiggjort på grunn av hva som skjedde i går, bør fjerne meg som venn. Jeg ber alle andre om å gjøre alt mulig for å stoppe denne galskapen. Stopp det nå. Ikke senere, nå!!!»
– Det likte de ikke, sier han nå, drøyt ett år senere.
Tre uker etter oppsigelsen, ringte telefonen. Kommunen hadde varslet politiet.
– Jeg ble bedt om å komme til Jerusalem politistasjon for avhør.
Han ble påsatt håndjern og ført tilbake til leiligheten, som politiet endevendte før de til slutt beslagla en laptop og seks harddisker. Deretter fulgte timeslange avhør på politistasjonen, hvor han ble forelagt 14 av Facebook-innleggene hans, de fleste fra før 7. oktober.
Han ble anklaget for å planlegge forræderi mot staten Israel, og for å ha forstyrret den offentlige orden. De førte ham til et fengsel i Jerusalem, hvor han ble sittende i varetekt, i full isolasjon, i fem dager.
Situasjonen for lærere og skolebarn på Gaza, er alvorlig. Alle skoler er stengt etter ett år med krig. Det betyr at rundt 625.000 palestinske barn står uten skolegang, inkludert 45.000 seksåringer som skulle ha begynt på skolen denne høsten.
Ifølge OCHA har 477 av totalt 564 skoler i Gaza blitt truffet direkte av bomber, eller blitt skadet. Det utgjør 85 prosent. Samtidig har alle de 12 universetene på Gaza blitt bombet, noe som gjør at 88.000 studenter ikke får fortsette studiene.
Over 41.000 palestinere har det siste året blitt drept i Israels krigføring på Gaza. OCHA oppgir i september at blant disse var nær 10.000 elever, og over 400 lærere.
En rekke medier melder at ytringsfriheten har blitt kraftig innsnevret i Israel det siste året. Ikke bare for lærere, men også journalister og akademikere. Kritikk mot den pågående krigføringen i Gaza blir slått hardt ned på.
Et eksempel er rektoren Yael Ayalon, som delte en artikkel fra den israelske avisa Haaretz, som handlet om hvordan israelsk media ikke skrev nok om de menneskelige lidelsene i Gaza.
Hun ble sagt opp på bakgrunn av dette, men fikk etter en rettssak jobben tilbake. Også Ayalon opplevde at elever demonstrerte mot henne, da hun møtte opp på jobb på skolen.
Det fortelles om titalls andre saker, hvor disiplinære reaksjoner blir satt i gang mot lærere som på en eller annen måte kritiserer myndighetenes politiske linje.
Baruchin var bestemt på å ikke gi opp. Med hjelp fra en advokat saksøkte han kommunen og utdanningsdepartementet, i et forsøk på å få jobben tilbake.
I januar vedtok en domstol at han skulle returnere til jobben, inntil saken var behandlet. Da han endelig var tilbake på jobb, ble han møtt av et tomt klasserom. I gangen hørte han skrål fra noen titalls elever. De var ikke hans egne.
– De ropte skjellsord til meg hver gang jeg prøvde å komme meg ut av klasserommet. Jeg ble bokstavelig talt beleiret. De spyttet mot meg, truet med å drepe meg og barna mine. De ropte at de ønsket at jeg fikk kreft i alle kroppsdeler, sier han.
De aggressive protestene varte i fem dager. Da saken hans endelig ble tatt opp til behandling, fikk han ikke lenger møte fysisk i klasserommet. Men elevene trengte sårt undervisning, så han snakket inn i et kamera på en annen skole, slik at timene senere kunne bli vist på storskjerm for elevene.
Ni personer vitnet til fordel for Baruchin under høringene i mars i år, blant dem flere rektorer, elever og professorer. I begynnelsen av april bestemte retten at han skulle få tilbake jobben, samt en betydelig økonomisk oppreisning.
Kommunen anket, men i juni ble anken avvist av rettsapparatet. Dommen var dermed endelig: Han hadde fått tilbake jobben.
Etter noen turbulente måneder, måtte han ha ferie. Sammen med sønnen reiste han til Norge.
– Jeg trengte en periode med fred og ro, forklarer han.
Tidlig i 20-årene jobbet Baruchin en kort periode i fiskeindustrien i Nord-Norge. Nå var han tilbake og kom i snakk med en rektor på Senja i Troms, som kjente til saken hans og sympatiserte med ham. Da spurte han:
– Har du kanskje en jobb til meg?
Mest på spøk selvsagt. Han er fire år unna pensjonsalder og kan ikke norsk. Men også med et snev av alvor.
– Mitt inntrykk er at Israel som et kollektivt samfunn er et sted mellom det psykologene ville kalt psykose og nevrose. Vi smuldrer opp. Hvis noen viser den minste sentimentalitet ovenfor uskyldige personer i Gaza, så vil du bli politisk forfulgt og hengt ut offentlig, sier han, med bakgrunn i sine egne opplevelser.
Han forklarer at klimaet i offentligheten har blitt stadig verre, selv ett år etter angrepet.
– Jeg er dessverre ikke optimistisk med tanke på lærernes rettigheter i Israel. Jeg er ikke den første læreren som blir arrestert, og det kommer til å bli flere, sier han.
Baruchin mener at anklagene mot han er et forsøk på å stilne folkelig motstand mot myndighetens politikk. Dessverre ser det ut til å fungere.
– I løpet av det siste året har jeg fått mer enn tusen tilbakemeldinger fra kollegaer, lærere og rektorer. De skriver at de støtter meg. Men, de har en datter som skal gifte seg, de skal pusse opp, de betaler ned huset. Du har ingen anelse om hvor redde de er, sier han.
Til tross for et turbulent år, har Baruchin ikke gitt seg.
Blant innleggene han la ut på Facebook dagen før dette intervjuet, viser en collage ti unge palestinske menn. Et annet bilde viser en 13 år gammel jente med rødt, krøllete hår. Hun smiler til kamera og ser lykkelig ut.
Et tredje innlegg viser to søstre på ni og elleve, også de smiler fra hvert sitt bilde. «De eksisterer ikke lenger. De fleste jøder er ikke interessert» avslutter han innleggene med.
– Det siste året var alt annet enn en hyggelig opplevelse, men jeg angrer ikke. Jeg ville gjort det samme om og om igjen. Jeg er villig til å betale hva det koster å stå for mine humanistiske verdier. Når jeg pensjonerer meg, så vil jeg se tilbake på dette året som den viktigste samfunnslæren jeg noen gang har gitt, sier han.
Han er også medlem i organisasjonen Looking the occupation in the eye, som har som uttalt må å sette søkelyset på Israels okkupasjon av palestinske områder.
Opprinnelig skulle han ha møtt på jobb ved skolestart 1. september. Men en nasjonal streik for læreres lønn og vilkår ble satt i gang samme dag. Den ble avsluttet 9. september, som ble hans første arbeidsdag.
Han forteller på videochat at han fikk en kommentar denne morgenen.
– En elev sa til meg «Der er den berømte læreren. Støtter du fortsatt Hamas?». Jeg bare ignorerte det og gikk videre, sier han.
Inne på skolen ventet to tidlige elever av han, for å gi ham støtte og klemmer.
– Jeg holder på å briste ut i gråt, skriver han under bildet han sender.
