Eva ble syk av barnehagejobben

TRØNDELAG:

 – Jeg synes det er verdens viktigste yrke! Og jeg hadde aldri tenkt at jeg skulle gå ut av arbeidsrekken så tidlig. Dette har vært en ordentlig sorgprosess, sier Eva Aas. 

 55-åringen fra Trøndelag var aldri i tvil da hun valgte barnehagelæreryrket. Etter at hun var ferdig utdannet i 1991 har hun jobbet i både private og offentlige barnehager. Noe av det beste med jobben er de mellommenneskelige relasjonen, sier Eva.

 – Jeg er veldig glad i å vise omsorg, og har derfor jobbet spesielt mye med de minste barna. Det er et variert yrke, jeg elsker for eksempel å synge - det fikk jeg brukt mye. Også det å være ute og være i bevegelse har jeg alltid likt.

 55-åringen følte virkelig hun kunne gjøre en forskjell i denne jobben. At hun var den trygge voksne som foreldre kunne overlate barna sine til.

 – Jeg visste jeg kunne gi barna deres det de trengte, at foreldrene trygt kunne dra fra barnet sitt. 

 Men ettersom årene gikk, begynte noe å forandre seg.

30 år – 30 lærerhistorier

• Verdens lærerdag er en FN-dag som markeres den 5. oktober hvert år. 
• I år fyller dagen 30 år! I den anledning har vi møtt 30 lærere, verden over. 
• Mange står i store utfordringer: lav lønn, fattigdom, sensur og ressursmangel. Men deres historier handler også om læreglede, engasjement og håp.
• God lesing! 
  Les sakene her

 Lister trumfer tid med barna

 – Det økte på med stadig flere krav fra omgivelsene. Det var krav til dokumentasjon.

Hver dag skulle det helst tas bilde av barna, og hvis ikke deres barn var med på bildet spurte foreldrene om hvorfor. Helst skal det stå noe skriftlig om deres barn også, det er det mange foreldre etterspør. Hvor mange brødskiver som ble spist, hvilket pålegg, hvor mange druer. Sånt noe. 

 Eva mimrer tilbake til 90-tallet. Den gangen foreldrene fikk en kjapp gjennomgang av dagen med småsnakk i garderoben.

 – Men etter hvert skulle man også dokumentere alt i bilder og tekster og krysse av for alle slags lister over bleieskift og soving. Hver for seg fornuftige ting, men til sammen alt for mye, mener hun.

 Eva gjør seg noen tanker om hva hun heller kunne brukt tida til.

  – Kanskje «lille Per» hadde hatt behov for å sitte på fanget i disse minuttene, eller få hjelp til språket sitt eller hvordan han skulle lære seg å leke med andre barn. Jeg opplevde at det viktige arbeidet med barna kom litt i bakgrunnen.

 I stedet kom det stadig nye ting inn i arbeidshverdagen.

 – Det er fint med endring og det er viktig med utvikling, men vi var så vidt ferdige med et prosjekt når det lå tre nye på bordet, forteller 55-åringen.

 Hun lister opp endringer i lovverket, nye ting å rapportere på, samarbeidsprosjekter i personalet og risikoanalyser.

  – Noe var nyttig, andre ting stjal bare tid fra barna. Og uansett fører det til at man får veldig mange baller i lufta. For min del ble det for mange. Det ga meg en følelse av utilstrekkelighet. Over tid er dette fælt å kjenne på, sier hun.

 Så begynte «vondtene». En dag husker Eva spesielt godt.

 – Jeg måtte gå hjem fra jobb, men det var ikke så enkelt, for kroppen var stiv og ubehjelpelig. En kollega måtte hjelpe meg på med ryggsekken.

 Barnehagelæreren var ikke bare pinne stiv i ryggen. Smertene i kroppen og betennelser i ledd og i tykktarmen, var ifølge legen hennes et ganske så tydelig språk. Dette var stressrelaterte problemer.

– En barnehagedag er en veldig aktiv dag. Ansatte sitter sjelden i ro. Vi skal være med barna, lage og servere mat, handle, vaske, rydde, trøste, lese og leke, sier Eva.

Og så er det den kjente vikarmangelen da.

– Vi måtte stadig jobbe for to. Det går bare til et visst punkt.

Etter hver arbeidsdag måtte Eva legge seg i flere timer for å ta seg inn igjen. Høsten 2021 ble hun sykemeldt. I dag er hun ferdig utredet hos lege og har fått diagnosen utbrenthet/posttraumatisk stresslidelse (PTSD).

Legen har konkludert med at hun har varig nedsatt arbeidsevne og har understreket at hun aldri, aldri må jobbe i barnehage igjen. Nå er uføresøknaden oversendt NAV.

– Jeg er en robust person, men det viste seg at jeg ikke er i stand til å takle det stresset man møter i jobben som barnehagelærer, sier hun selv.

Skambelagt

De siste to årene har hun vært på arbeidsavklaring. Det mangler litt dokumentasjon før søknaden om uførhet sendes til NAV. Går det i orden, er Eva offisielt en del av en dyster statistikk.

Antallet barnehagelærere som pensjonerer seg før tiden, eller blir uføre, har vært stabilt høyt over mange år. Gjennomsnittlig avgangsalder for barnehagelærere ligger i dag under 60 år, og statistikk viser at kun 0,6 prosent av barnehagelærerne er i jobb etter fylte 65.

Eva Aas er ikke i tvil om hva som må til om man skal snu trenden: bedre bemanning og særordninger for barnehageansatte.

– Få barnehagelærere makter å stå til pensjonsalder. Jeg mener myndighetene burde vurdere å innføre ordninger som gjør at man kan jobbe redusert, men få full lønn. På den måten blir du ikke straffet økonomisk den dagen du skal gå av med pensjon, sier hun.

Etter at 55-åringen måtte slutte i jobben bruker hun dagene ute i naturen. Hver dag går hun en sju kilometers tur i skogen. Naturen gir henne ro.

– Min jobb nå er å holde formen ved like, sier Eva.

Men det har vært vanskelig å godta at tiden i arbeidslivet er over. Det er ikke så lett å svare når folk spør hva hun «holder på med».

– Det er skambelagt å bli uføretrygdet. Det er ikke til å komme unna det, sier hun.

– Men kanskje jeg kan bidra til endring eller hjelpe andre ved å fortelle min historie.