Et spørsmål fra læreren Amrit endret alt for Sahaya 

OSLO: Kontaktlærer Amrit Bala Leon legger merke til 19 år gamle Sahaya Kaithhampillai første skoledag i 2000. 

Han sitter på første rad i klasserommet med hvite klær og briller. Sahaya er ny på Lambertseter videregående denne høsten. Det er den åttende skolen han går på. Og det er hans tredje og siste forsøk på å gjennomføre videregående.

Forrige forsøk endte med et møte på rektors kontor. Sayaha hadde laget kaos og bråk igjen og han de ville ikke ha ham der mer. «Det ordner seg, Sayaha. Du fikser det neste år», trøstet moren. 

19-åringen vil ikke skuffe henne. Så nå har han kledd seg i uskyldshvitt og skaffet seg briller uten styrke i glassene.

– Jeg ville at lærerne på Lambertseter skulle tro at jeg var skoleflink. Jeg ville at de skulle like meg, sier Sahaya (43).

30 år – 30 lærerhistorier

• Verdens lærerdag er en FN-dag som markeres den 5. oktober hvert år. 
• I år fyller dagen 30 år! I den anledning har vi møtt 30 lærere, verden over. 
• Mange står i store utfordringer: lav lønn, fattigdom, sensur og ressursmangel. Men deres historier handler også om læreglede, engasjement og håp.
• God lesing! 
  Les sakene her

En sårbar gutt

Sahaya Kaithhampillai kom til Norge med familien da han var sju år. Flukten fra borgerkrigen på Sri Lanka var dramatisk og han så ting han aldri kan glemme. 

Etter at han kom til Norge var det vanskelig for ham å stole på myndighetspersoner og i drømmene kunne han fortsatt høre drønnene fra bomberegnet.

Familien bosatte seg først i Tante Ulrikkes vei på Stovner. 

Sahaya var en beskjeden og rolig gutt. Flink på skolen var han også. Men ting endret seg da familien flyttet til Tøyen. Sahaya og storebroren begynte på Hersleb videregående skole og kom inn i et hardere miljø. Der var det mange sinte unge gutter som følte på utenforskap. 

De gangene 2Pacs låt «Fuck the world» runget ut i kantina på skolen følte Sahaya at den amerikanske rapperen sang om livet hans. 

Og etter bare en uke på Lambertseter hadde han gitt opp igjen.

Borte var de hvite klærne og brillene. Sahaya ruset seg med kompisene på fritiden. På skolen satt han bakerst i klasserommet, med armene i kors og virket tøff og uberørt. Men Amrit så en sårbar gutt.

– Jeg hadde sansen for ham. Og selv om jeg stadig fikk klager på hvordan han oppførte seg, opplevde jeg aldri at han var et problem i timene mine, sier Amrit (64).

– Jo, så hadde han skyhøyt fravær, men jeg la også merke til at han hadde mye kunnskap og ressurser.

Det burde brukes til noe godt, tenkte hun.

Stilte krav

Vendepunktet kom en septemberdag i 2001, i trappa utenfor kantinen. Sahaya følte seg langt nede da Amrit kom gående.

«Hvordan går det egentlig med deg, Sahaya», spurte hun.

Da kom gråten. Og hele historien. Sahaya fortalte om alle problemene, om at han følte at han ikke hørte til, at han ikke hadde noen fremtid.

Etter den dagen fulgte Amrit ham opp tett. Om han ikke var på skolen, ringte hun. Hun ga seg ikke før han kom. Hun stilte krav, hver dag. Og så foreslo hun at han skulle prøve seg som barne- og ungdomsarbeider. Han som var så flink med mennesker og hadde så mye empati.

«Skal du skifte bleier på unger?» spurte gutta på boksetreningen vantro. Sahaya selv var også i tvil. Han hadde vært inne på tanken om å jobbe med barn og unge, men egentlig ville han bli rapper.

Men så lot han seg overbevise og ingen var så glad som Amrit da Sahaya bestod videregående med fagbrev som barne- og ungdomsarbeider. 

Han fikk tilbud om jobb i Dynekilen barnehage i bydel Oslo øst. Snart oppdaget han at han så seg selv i barna. Særlig de sårbare barna.

– Det slo meg at jeg kunne være det forbildet de trenger, sier Sahaya.

Den første han ringte for å fortelle at han hadde kommet inn på førskolelærerstudiet, var Amrit. På den avsluttende bacheloroppgaven fikk han toppkarakter.

– Amrit har vært som et fyr ute på et stormfullt hav som har navigert meg i riktig retning, sier Sahaya i dag.

Hvor er mine brødre?

Vi møter ham og Amrit i Dyrekilen barnehage der han jobber som pedagogisk leder. Han har vært her i 18 år nå. For tiden tar han også en master i barnehagekunnskap. Sahaya vet at det Amrit gjorde for ham, ikke kan forventes av en lærer. Samtidig er han evig takknemlig for at hun strakte seg så langt.

– Var det ikke for deg, Amrit, ville jeg ikke vært her jeg er i dag.

Først da Sahaya var nærmere 30 år, turte han å drømme stort om fremtiden. Han forsto hvordan han kunne få brukt kompetansen sin.

– Tre år på flukt fra krig som barn er heller ikke bare noe man knipser bort, sier han.

Det tok lang tid før han var klar for å bearbeide de vonde opplevelsene. Først som voksen bestemte han seg for å søke profesjonell hjelp til å bearbeide traumene.

I dag har 43-åringen enda flere grunner til å tenke positivt både om livet og om fremtiden. Han er blitt pappa til to gutter, Andreas (6) og Gabriel (1).

– Da jeg var ung, tenkte jeg at jeg ikke ville ha barn, for jeg trodde ikke jeg kunne bli en god far. Foreldre må streve for å gi barna et verdig liv – og som ung klarte jeg ikke engang å gi meg selv et verdig liv. Nå har det endret seg, sier han.

Og en dag slo det ham: «Hvor var de andre mennene med flerkulturell bakgrunn i omsorgsyrkene? De trengs i barnehagene, skolene og i barnevernet. Barna trenger dem som forbilder!»

I 2021 startet han prosjektet «Hvor er mine brødre» ved OsloMet for å rekruttere flere menn med flerkulturell bakgrunn til høyere utdanning for jobb i barnehager, skoler og barnevern. De samarbeider blant annet med Bjørnholt og Hersleb videregående skoler i Oslo.

Og selv om livet til Sahaya er et ganske annet i dag, føles fortsatt rapartisten 2Pacs tekster relevante.

Han forklarer:

T.H.U.G. L.I.F.E er en forkortelse for «The hate you give little infants, fucks everybody!» Det vet Sahaya bedre enn noen. Derfor vil han bidra til at flere barn kan få en god barndom.

– Ingen barn er like, de har forskjellige utgangspunkt, sier han.

– Jeg kan ikke tenke meg noe viktigere enn å gi alle barn en god start på livet.

Mange Sahayaer

Selv fikk han en ny start, takket være Amrit.

– Hun lærte meg å ta bedre valg, og det er noe jeg har fått bruk for hele livet. Det som gjorde at jeg lyttet til Amrit, var at hun lyttet til meg, sier Sahaya.

– Jeg håper du er stolt av deg selv og alt du har fått til, sier Amrit.

Hun jobber fortsatt som lærer, men på en annen Oslo-skole, der hun underviser i helse- og oppvekstfag.

De to er enige om at det å se elevene som hele mennesker med alle sine styrker og sårbarheter, er like viktig som å kunne lære bort norsk og matte.

– Det finnes mange «Sahayaer» i norske skoler, sier Amrit.

Hun møter dem hver dag.

– Ikke helt som Sahaya, da. Han er noe helt for seg selv.