Guro har byttet ut lærebøker med skjønnlitteratur i alle fag

KRISTIANSAND: I fjor ble hun nominert til landets beste lærer. Hun baker kake til elevene, ser deres fotballkamper og inviterer dem hjem. Men nå er det snart over. Ikke fordi hun er sliten.

– Jeg er redd jeg skal bli ødelagt, og ja, jeg har en redsel for å miste det, så jeg vil slutte mens leken er god. Jobben krever at du går inn med hud og hår. Jeg kjenner på det. Det er en så stor del av meg, sier Guro Landa Eikeland.  

– Du skal møte alle disse blikkene. De skal kjenne seg anerkjent og sett. Det krever mye. Så jeg har bestemt meg for å slutte neste sommer. Jeg har sju barnebarn jeg ønsker å bruke tiden min på. 

30 år – 30 lærerhistorier

• Verdens lærerdag er en FN-dag som markeres den 5. oktober hvert år. 
• I år fyller dagen 30 år! I den anledning har vi møtt 30 lærere, verden over. 
• Mange står i store utfordringer: lav lønn, fattigdom, sensur og ressursmangel. Men deres historier handler også om læreglede, engasjement og håp.
• God lesing! 
  Les sakene her

Historien i sentrum

Klokken er 09.30 på Flekkerøy skole i Kristiansand. Eikeland har akkurat lest ut Maja Lundes «Over grensen» for 21 elever i 6. klasse. Det er kanskje dette «det» hun er redd for å miste. 

Når hun fremfører teksten, i stedet for å lese, om fire barn på rømmen fra tyskerne i andre verdenskrig, er all oppmerksomhet rundt læreren og papirboka. Ingen skraping, hvisking eller latter.

Når siste side er lest og hun klapper sammen boka, tar læreren over. Hun går rett på spørsmål om karakterene i boka. Alle rekker opp hånda. Alle vil fortelle. Så er det frem med kladdeboka. De skal skrive ned tankene sine. Ikke i morgen, men her og nå – med blyant. Som en engasjert fotballtrener på sidelinjen maner hun dem. Men her lyder ingen kjeft:

«Dere har mange tanker, skriv de ned. Det er lurt.» «Ikke noe er riktig eller galt». «Tanker er bra. Det er det fineste vi kan dele med hverandre», sier Eikeland. 

Barna snakker ikke. De skriver. Få minutter senere vil alle lese opp og dele. Det hagler med personlige tilbakemeldinger fra læreren. Så ringer det ut. De løper.

– Jeg elsker dette

Guro finner kaffekoppen i lærerværelset. Om noen timer skal den andre klassen på trinnet gjennom det samme. Kontaktlæreren har åtte timer i norsk i uka, er hjelpelærer i andre samt har lesetimer – til sammen rundt femten undervisningstimer i uka.

Det er mange år siden hun frigjorde seg fra lærebøkene. All undervisning spinner rundt skjønnlitteratur. Alt hun gjør handler om å samle elevene i historier som engasjerer, og ta undervisning utfra disse.

– Jeg elsker dette. Vi går inn i en verden og utforsker den sammen.

Grammatikk, historie og geografi. Alt bakes inn i prosjekter rundt bøker de har lest.

– Målet er jo at de skal få mot på livet. At de er trygget i at de betyr noe, deres tanker gjelder. Jeg ser deres innsats, jeg hører hva de prøver å si, sier hun.

Lærergjerning

Kvinnen fra Fitjar på Stord var bare 24 år gammel da hun begynte som barneskolelærer for tolvåringer på en fådelt skole i innlandskommunen Iveland på Sørlandet. 

Fersk fra lærerskolen gikk hun rett på snørra. Hun oppnådde ikke kontakt. Timene slepte seg av sted. Hun følte seg mislykket. Barna var bare halvparten av hennes alder, foreldrene deres de voksne. Hun ga seg nesten, og laget seg sin egen metode.

Med vestlandsk beskjedenhet vegrer hun seg for å bli fremstilt som unormalt engasjert. 

Hun inviterer alle hjem til seg, men sier det tross alt bare er én gang i løpet av barneskolen. Hun tropper opp når barna skal synge i kor og ber henne komme. Men det koster da så lite. Og hun ser fotballkampene deres. Men det er da bare hyggelig.

Hun trekker linjene fra sin eksamen i pedagogikk med den ambisiøse tittelen: «Omsorg eller kunnskap, valget er ditt». Siden har alt handlet om å involvere seg for å kunne anerkjenne barnas behov for å bli sett – «det ikke skjer mye læring uten det». Men hun avviser at hun er spesiell.

– Å engasjere seg på privaten i elevene er langt vanligere enn mange tror, sier Guro.

Samtidig toner hun ned innsatsen utenfor skolen. Den store jobben skjer på skolen, hvor kreftene brukes, i tett samarbeid med kolleger.

– Det er ikke noe soloyrke, vi følger elevene sammen. Flere enn meg møter dem utenfor skolen. Det handler om å styrke relasjonen. Det er enormt viktig, og det koster meg lite.

I sommer fikk alle de 46 barna som skulle opp i 6. klasse et håndskrevet brev, til hver især. Men nå blir hun nesten irritert, bare nesten:

– Du må ikke fremstille det som at det jeg gjør på privaten er slitsomt. De kan se meg privat og jeg kan overnatte med dem på skolen. Men det er bare noe jeg gjør innimellom, og tar ikke så mye tid. Det er i klasserommet relasjonene bygges.

Når hun snart går ut kjenner hun også på en følelse av å ha lykkes litt.

– Jeg tror undervisningen har satt noen gode spor i dem, mer enn bare gode minner. Men jeg, jeg har også innsett at jeg kan ikke frelse alle. Jeg har tålt nederlag. Da er det godt at skolen også er en profesjon. Vi gjør det vi skal. Kanskje kan eleven senere i livet hente noe av dette frem.

Keiserens nye klær

Diskusjonen om elever før og nå samt alle digitale hjelpemidler er hun bare måtelig engasjert i.

– Digitale plattformer er litt som keiserens nye klær. En moderne lærebok er gjerne fragmentarisk. Lærebøker på nett ser fort vakre og like ut. Men skjønnlitteraturen drar derimot barna inn i et univers, som vi kan bruke til å hente ut læringsmålene fra, på en helt annen måte, sier Guro.

Hun synes synd på elevene som har fått den nye dingsen de må forholde seg til.

– Mobiltelefonen er noe de må bære, jeg ser den som en ekstra byrde de må forholde seg til.

For øvrig mener hun barn har de samme utfordringene som alltid.

– Mange vil være uenige, men jeg synes ikke elevene har forandret seg mye. Det var strev i familiene i 1987 også. Barna har alltid hatt behov for å bli sett, og de elsker den gode fortellingen, tross alle duppedingser.

Hun viser til at begynnelsen av lesetimen samme dag handlet om å gå gjennom oppgaver på chromebooken. Så la de den fra seg da boka hennes kom frem.

– Etterpå brukte de blyant for å logge. Digitale hjelpemidler forstyrrer når de skal oppdage og fange sin egen tanke. Alt til sin tid. Blyant vil aldri gå av moten. Alt handler jo om å skape et godt leirbål, å komme sammen. Slik vil det alltid være.