Jorunn Elida Aune.

VERDENS LÆRERDAG 30 ÅR

Jorunn (82) har undervist i 64 år

Jorunn Elida Aune kom inn i læreryrket ved en tilfeldighet. Men valgte å bli et helt liv.

Publisert Sist oppdatert

NORDLAND: – En ting var i alle fall sikkert da jeg var ferdig med gymnaset; lærer skulle jeg i hvert fall ikke bli. Det sto slett ikke på lista over ting jeg hadde lyst til.

Jorunn Elida Aune (82) ler mens hun tar oss med tilbake til den gangen hun var 19. 

Året var 1960, og den unge jenta drømte om å studere og oppleve verden. Hun var hjemme på Tjøtta, en øy på Helgelandskysten, på sommerferie da skolesjefen tok kontakt med henne. Det var behov for lærervikar ved Halsfjord skole i den lille bygda Husvika i samme kommune. Om Jorunn kunne tenke seg jobben?

Først sa hun nei. Da den besluttsomme skolesjefen ikke ga seg, tenkte hun til slutt at det ikke kunne skade å gi det en sjanse.

– Jeg møtte opp på kontoret hans, og tenkte at jeg skulle få en innføring i lærerjobben. Det eneste jeg fikk, var normalplanen av 1939, og ett eneste råd: å huske på å ikke være for snill.

30 år – 30 lærerhistorier

  • Verdens lærerdag er en FN-dag som markeres den 5. oktober hvert år. 
  • I år fyller dagen 30 år! I den anledning har vi møtt 30 lærere, verden over. 
  • Mange står i store utfordringer: lav lønn, fattigdom, sensur og ressursmangel. Men deres historier handler også om læreglede, engasjement og håp.
  • God lesing! 
    Les sakene her

Tilfeldig møte

For å komme fra hjemstedet og til den nye arbeidsplassen måtte Jorunn ta sjøveien. Faren ga henne skyss, og vel framme fikk hun bo i en leilighet i den ene enden av skolebygget. 

Hun ble godt tatt imot i bygda, men måtte finne ut av det meste i jobben selv. Til sin overraskelse trivdes hun ganske godt.

Jorunn skulle i utgangspunktet være ved den lille skolen i ti måneder. Så møtte hun fiskeren Terje.

– Han var storebroren til ei av jentene jeg var lærer for. Hun ville så gjerne at jeg skulle bli med henne hjem på besøk. De hadde også ei søster som var like gammel som meg, og det var kjærkomment å treffe jevnaldrende, forteller Jorunn.

Hun giftet seg med Terje, og jobbet et par år ved skolen før de ble foreldre. Etter hvert ble det fire barn, men nå og da fikk Jorunn anledning til å ta vikartimer. Hun som en gang hadde hatt andre planer, lengtet innimellom etter noe mer.

– Den gangen var det ikke bare enkelt å ta utdanning etter å ha stiftet familie. Det var ikke sånn som nå, at du kan sitte ett sted og studere ved et annet. Du måtte jo være fysisk til stede, sier Jorunn.

Tok en sjanse

I 1976 tok hun en sjanse hun ikke skulle angre på. Hun søkte på ettårig utdanning ved lærerskolen i Bergen – og kom inn. Dermed pakket familien på seks det de trengte i en Moskvitch stasjonsvogn og dro.

– Det var et tilbud til folk som hadde tatt artium og som hadde jobbet i skolen ei stund. Jeg synes det var utrolig bra. Som ung hadde jeg jo hatt lyst til å studere, og endelig fikk jeg sjansen. Det ble et år jeg aldri glemmer, forteller Jorunn.

Hun kunne egentlig tenke seg å bli lengre og studere mer, men da skoleåret var omme gikk ferden tilbake til Husvika. Der ble familien fram til midten av 1990-tallet. 

Parets fem barn hadde da blitt voksne, og Terje og Jorunn flyttet til Sandnessjøen. Der fikk hun seg jobb ved Bjarnetjønna – ei skole med nær 300 elever fra 1.–7. trinn.

– Jeg husker veldig godt synet og lyden av mylderet i skolegården. Det var litt av en overgang sammenliknet med det jeg kom fra. I starten var jeg andrelærer, og i klassen var det langt flere elever enn det var ved hele skolen i Husvika da jeg dro derfra, minnes Jorunn.

Jorunn underviser i norsk ved det lokale flyktningmottaket.

Gjennom den nye jobben tok hun videreutdanning ved Høgskolen i Nesna i flere omganger. Det at det fantes, og fortsatt finnes, et lokalt tilbud for yrkesgruppen, mener Jorunn er gull verdt for distriktene.

– For noen har det alt å si at det finnes et tilbud såpass nært. Dessuten er det ei utrolig god skole.

Satte spor

Jorunn ble ved Bjarnetjønna til hun fylte 63 og gikk av med pensjon. Det tok imidlertid ikke lang tid før hun kom over en interessant annonse i lokalavisen. Ved det lokale asylmottaket søkte de etter frivillige som kunne bidra med norskopplæring for mennesker som ikke hadde rett til skolegang.

– Jeg tenkte at det kunne være artig, så jeg tok kontakt, og så startet jeg å undervise igjen like etter at jeg hadde sluttet, smiler Jorunn.

Senere ble hun spurt om å ta vikartimer ved voksenopplæringa, og dermed var det gjort. Gjennom årenes løp har hun blitt kjent med, og betydd mye for mennesker som har vært nye i landet.

Så startet jeg å undervise igjen like etter at jeg hadde sluttet

– Jeg har alltid vært eventyrlysten og interessert i verden. Etter hvert ble det jo sånn at verden kom hit, til oss. For meg har det vært en gave å bli kjent med andre mennesker og deres kulturer.

Jorunn vedgår at det ikke bare har vært enkelt. I en periode underviste hun enslige mindreårige flyktninger fra Afghanistan. Den tida har satt spor.

– Jeg husker at de var så glade for å ha kommet hit, til fredelige Norge. Etter hvert fikk flere av dem avslag på asylsøknadene sine, og rømte og ble borte – én etter én. Det var tungt å oppleve, forteller hun.

Gir seg ikke

I dag, i en alder av 82, underviser Jorunn fortsatt ved voksenopplæringen i Sandnessjøen. De siste årene har hun i hovedsak hatt elever med bakgrunn fra Ukraina.

– Hva ser du på som de største forskjellene fra da du startet som lærer og i dag?

– Du har jo det digitale, og de ulike redskapene en har i dag. Det er ikke så forferdelig lenge siden vi sto der og sveiva på sprit-maskinen for å kopiere, ler Jorunn.

Hun fortsetter:

– Nå er det ei stund siden jeg har vært i grunnskolen, men jeg har inntrykk av at det er langt mer uro og konflikter der enn det var før. Dessuten har det blitt mange flere oppgaver på de som jobber der. Det er så mye annet som stjeler tid, for eksempel økte krav til dokumentasjon. Det er jo heller ikke det best betalte yrket. Sånn sett er det kanskje ikke så rart at færre vil bli lærere i dag.

– Jeg liker å ha kontakt med andre mennesker, sier Jorunn.

Hun kom inn i yrket ved en tilfeldighet, men valgte å bli et helt liv. På spørsmål om hva som har holdt henne engasjert og motivert så lenge, svarer Jorunn:

– Det ble jo sånn fordi jeg trivdes med det. Hadde jeg ikke likt det, hadde jeg i alle fall ikke holdt på med det nå. Jeg har jo egentlig vært pensjonist i 20 år.

– Andre liker å pusle hjemme, strikke, sy og holde på med hage for eksempel. Det er ikke det at jeg ikke kan like de tingene, men jeg synes det er bra å komme seg litt ut. Jeg liker å ha kontakt med andre mennesker. Som lærer skal du jo lære bort kunnskap, men kontakten og relasjonene du skaper med elevene er vel så viktig.

Når hun gir seg som lærer, vet ingen. Hver vinter tar hun imidlertid pause fra å undervise. Da drar hun til havs med ektemannen for å fiske.

– Vi får se om det blir i år også, avslutter Jorunn.

Verden mangler 44 millioner lærere

FNs bærekraftsmål nummer 4 er å sikre inkluderende og rettferdig utdanning av kvalitet og fremme livslang læring for alle innen 2030. 

Det mangler 44 millioner nye lærere på verdensbasis om man skal nå dette målet. Behovet er størst i landene sør for Sahara. Der trengs det 15 millioner lærere de neste seks årene. 

UNESCOs råd er å bedre lærernes lønns- og arbeidsvilkår, sørge for bedre lærerutdanninger, styrke internasjonalt samarbeid og lytte til lærerne når man utformer utdanningspolitikk. 

Analyser viser at halvparten av alle land i dag betaler lærerne mindre enn andre yrker med lignende kvalifikasjonskrav.

Powered by Labrador CMS