Fullføringsreformen, de gode hensiktene og Aps skolepolitikere

Den nært forestående fullføringsreformen i skolen, retten til å fullføre videregående, har som alle skolereformer gode intensjoner. Alle elever skal ha rett til å fullføre videregående, uansett hvor lang tid de bruker. Reformen vil komme til å skade klasserommet som sosial og faglig fellesskap. 

Intensjonene ved reformen fra alle instanser og yrkesgrupper i skolesektoren, som ikke står i klasserommet, er gode. Veien til helvete er imidlertid brolagt med gode hensikter. Idealet om den strykefrie skole kan i prinsippet høres fint ut, men kan i realiteten komme til å fortone seg som et mareritt, både for alle elever og for lærere. 

En skoleklasse av jevnaldrende er et skjørt fellesskap. Reformen vil få for elever, lærere, skoleledere og lærere ved spesialskoler forutsigbare negative konsekvenser, som for politikerne og tilhengerne av reformen vil oppfattes som uforutsette. Fullføringsreformen vil frata elevene som trenger tilhørigheten i en klasse aller mest, det faglige og sosiale felleskapet med jevnaldrende, klassen i klasserommet. Umotiverte elever som strever, vil hope seg opp i klasser og prege læringsmiljøer på enkelte skoler, der elever som er eldre og mer umotiverte enn de ferske elevene i klassen, ville ha hatt godt av heller å gjøre noe annet enn å gå på en skole de strever med å finne motivasjon for å gå på. Et stort antall eldre og umotiverte elever med lang fartstid på enkelte skoler vil prege miljøet i kantina på skolen. 

Narrativet om det voldsomme frafallet som krevde en stor reform fra handlingsvillige og velmenende politikere lar seg ikke forene med kvalitativ god forskning. Christoffer Chelsom Vogt har i sin forskning påvist at dersom byråkrater og politikere istedenfor å regne frafall etter 5 år etter påbegynt videregående skoleløp, heller hadde regnet 7 eller 8 år etter påbegynt skoleløp, så hadde narrativet om frafall vært et annet. 

Narrativet om det voldsomme frafallet skapt av byråkrater, politikere og forskere ville ha blitt erstattet med en blanding av mer begrenset frafall og bortvalg. Mange yrkesfagelever fullfører skoleløp etter å funnet tilbake til motivasjon etter noen år i yrkesliv. Et skoleløp som blir midlertidig avbrutt, for etter noen år å bli fullført, er ikke et så uvanlig skoleløp. Det forstår man om man regner frafall 7 eller 8 år heller enn 5 år etter påbegynt skoleløp. Et kunstig skapt narrativ om frafallskrise har forårsaket en lite gjennomtenkt reform, som kommer til å vise seg å få mange uforutsette, negative konsekvenser. 

Elever som sliter med motivasjon for skolearbeid trenger nært, vedvarende og forpliktende fellesskap i klassen med jevnaldrende mer enn andre elever. Skolene som lykkes best med å hindre frafall, gir elever som har strøket eller blitt hengende etter i et eller flere fag, muligheten til å få være en del av det inkluderende sosiale felleskapet et klassefellesskap er. Å være del av et klassefellesskap gjør det mindre synlig for så mange medelever, at det er ting på skolen du ikke har fått til. Det er ikke det samme som å gjøre skolen til et permanent oppholdsrom for enkelte elever. 

Noen av de mest ressurssterke elevene tror imidlertid at de ikke trenger det sosiale og faglige fellesskapet. De ytrer seg gjennom ungdomsorganisasjoner de representerer. 

Flertallet av Arbeiderpartiets skolepolitikere evner ikke å se eller forstå betydningen av sosiale fellesskap i klasserommet de selv, da de selv var elever, enten klarte seg uten, eller ikke var avhengige av. De hadde selv fellesskapet av AUFere å lene seg på gjennom det meste av ungdomstiden. Den manglende forståelsen av betydningen av fellesskapet i klasserommet i skolen er det store flertallet av skolepolitikerne i Arbeiderpartiets blindsone. 

Aps skolepolitikere i maktposisjoner vedtar skolepolitikk, som har som hensikt å utjevne sosiale forskjeller. De har blindsoner fordi de er yrkespolitikere uten yrkeserfaring utenfor politikk, og har en ungdomstid bak seg som ungdomspolitikere med omgangsvenner hovedsakelig innen politiske ungdomsorganisasjoner. Aps skolepolitikere ender opp med å vedta skolepolitikk med intensjoner om å utjevne sosiale forskjeller, som ofte ender med å føre til det motsatte av sosial utjevning. 

Aps av egen organisasjon selv-oppdratte politikere forstår ikke betydningen av fellesskap de selv ikke trengte under egen skolegang. De ender med å ta fra de mest sårbare elevene de fellesskapene de sårbare elevene trenger mer enn alle andre elever, fellesskapet i klasserommet. 

Kari Nessa Nordtun synes å være den første blant Aps skolepolitikere som evner å frigjøre seg fra den innsnevrete tenkemåten om skole i en parti-offentlighet med blindsoner. 

Nessa Nordtun har oppholdt seg i tilstrekkelig tid i sin yrkeskarriere utenfor det sosialdemokratiske menighetslivet til å kunne tenke annerledes enn hennes forgjengere blant Arbeidspartiets skolepolitikere. Den nye kunnskapsministeren har reelle erfaringer utenfor partioffentligheten. 

Hennes yrkeskarriere som advokat synes å ha åpnet henne opp for verden utenfor partioffentligheten, og det synes hun å ha vist også i sitt arbeid som ordfører i møte med ulike og vanlige mennesker. 

Aps skolepolitikere tenker at det er tilbudet fra privatskoler som er trusselen mot fellesskolen. Å forby privatskoler er ikke nok for å beskytte faglige og sosiale felleskap i skolen. Det faglige og sosiale felleskapet i klasserommet er sammen med lærernes profesjonskultur de to fellesskapene, som utgjør de to bærebjelkene i den sosialdemokratiske fellesskolen. 

Arbeiderpartiets skolepolitikere har en blindsone. Tilhørighet i vedvarende, faglige fellesskap med jevnaldrende er viktigere for de fleste elever, enn elevrettigheter, valgfrihet og økt grad av medbestemmelse.