Francisco er gategutten som ble barnehagelærer

MOSAMBIK:  – Familien min var så fattige at hvis vi fikk ett måltid om dagen, var vi fornøyde, sier Francisco Mahanuque (43). 

– Jeg ble sendt på gata for å selge peanøtter da jeg var sju år. Ofte tok de større guttene både peanøttene og pengene jeg hadde tjent. Da kunne faren min bli så sint at han slo meg.

Til slutt orket ikke Francisco å bo hjemme lenger. Som sjuåring flytta han ut på gata i hovedstaden Maputo. De eldre guttene der ga ham en viss beskyttelse mot at han plukket sigarettsneiper til dem. 

– Vi lette etter mat i søpla og stjal ting. Ofte ble vi syke. Men på gata, med de andre barna, kunne jeg leke litt. Det var det aldri anledning til da jeg bodde hjemme, forteller Francisco. 

Les også om lærerne i Ponto Malongane som underviser i blikkskur

30 år – 30 lærerhistorier

• Verdens lærerdag er en FN-dag som markeres den 5. oktober hvert år. 
• I år fyller dagen 30 år! I den anledning har vi møtt 30 lærere, verden over. 
• Mange står i store utfordringer: lav lønn, fattigdom, sensur og ressursmangel. Men deres historier handler også om læreglede, engasjement og håp.
• God lesing! 
  Les sakene her

Ekstrem fattigdom

Mosambik, som ligger sørøst i Afrika, er et av verdens fattigste land. Om lag halvparten av innbyggerne lever i ekstrem fattigdom, og mange dør tidlig. Bare seks av ti personer over 15 år kan lese og skrive, viser tall fra FN. Flere faktorer, blant annet aids, har ført til at gjennomsnittsalderen i befolkningen er cirka 17 år, ifølge Store norske leksikon. Til sammenligning er den 41 år i Norge. 

Siden 1990-tallet har imidlertid landet opplevd stor økonomisk vekst og en stor utvikling innen utdanning og helse. Det har blitt færre fattige, men også større sosioøkonomiske ulikheter. 

Landets myndigheter har iverksatt flere tiltak for å øke innrulleringen i skolen. I dag har alle barn i landet rett til skolegang, men fortsatt står 2,4 millioner barn utenfor skolesystemet på grunn av lang skolevei og dårlig råd. Skal man gå på skolen, må man betale for uniform og utstyr selv. 

Francisco var heldig. En vinterdag da han sto og gråt på gata, kald og lei, stoppet en hvit kvinne opp og forbarmet seg over ham. 

– Jeg sa jeg var foreldreløs, fordi jeg ikke ville hjem igjen. Hun tok meg med til et misjonssenter, der jeg etter hvert begynte på skole. Jeg hadde gått litt på skole tidligere, men nå fikk jeg ordentlig undervisning. 

Han fikk seg også en jobb i gartneriet på senteret. Der lærte han litt svensk, og det stoppet ikke der. 

Fast jobb Ved hjelp av nordmannen Arve Gunnestad skulle Francisco få mulighet til å utdanne seg til barnehagelærer og selv bli den som sørget for at andre barn fikk både mat og skolegang. 

Arve Gunnestad er dosent ved Dronning Mauds Minne Høgskole for barnehagelærerutdanning (DMMH). Han har viet mye av sin yrkeskarriere til å starte barnehagelærerutdanninger i utviklingsland. 

For 15 år siden var han invitert til Mosambik for å bistå menigheter som prøvde å hjelpe de foreldreløse barna. På den tiden fantes det ikke barnehagelærerutdanning i landet. Med Gunnestads hjelp fikk de autorisasjon til å starte et slikt utdanningstilbud. 

Francisco ble en av studentene hans. 

I dag er Francisco 43 år gammel. Han er gift og har to barn. Til daglig jobber han som barnehagelærer ved den skandinaviske skolen i Maputo. 

Nå står han ute i bakgården til den skandinaviske skolen. Rundt ham leker barna. Noen av guttene har kledd seg ut i kjoler. Det hadde ikke gått an utenfor den stengte porten. 

– Fedrene hadde blitt sinte hvis lokale barn hadde gjort det, men her inne er det ok. Jeg har jo vært i Sverige for å lære meg språket og kulturen bedre. For å kunne jobbe her må en skjønne litt av det skandinaviske, sier Francisco.

Rektor ved den skandinaviske skolen og barnehagen, Clara Björkhem, er også nøye med hvilken utdannelse de ansatte har.

– De fleste av de ansatte i barnehagen har utdannelse fra anerkjente universitet. Jeg ser at de har lettere for å ta til seg ulike kulturer og forstår hvorfor ting skjer, så jeg ansetter helst nye medarbeidere fra de utdanningene jeg kjenner til og som jeg vet har en kvalitet vi vil ha, sier hun.

I dag teller de totalt 21 ansatte, som inkluderer lærere i skolen, barnehagen, kokker, vaktmestere og den uniformerte vakten utenfor porten. Til sammen har de 70 barn, 25 i skolen, resten i barnehagen. Barnehagen har en svenskspråklig og en engelskspråklig avdeling. Francisco snakker begge språkene, i tillegg til et lokalt språk og portugisisk, som er det offisielle språket i Mosambik. 

Når han ikke er her, underviser han ved skolen han var med på å starte på landsbygda utenfor hovedstaden. 

Skole, mat og dusj

Noen kilometer med humpete jordveier utenfor Maputo ligger skolen Nova Esperanca, Associação Francisco e Amigos. Elevene her er i alderen 4 til 14 år. 

– Når de har fylt 14 år, må de gi plassen videre til noen andre. Vi tar inn fattige barn, slik at de slipper å tigge på gata, sånn som jeg gjorde, forteller Francisco. 

Han ønsker å gi elevene mulighet til å komme seg ut av fattigdom slik han gjorde: Ved å utdanne seg. På skolen jobber venner av ham og tidligere studiekamerater. Han underviser selv også når han har fri fra barnehagen. 

– Da jeg først startet, holdt vi til under det store treet her. Sten på sten har vi bokstavelig talt bygget opp dette, sier han og viser rundt.

– Vi utvider stadig, med flere klasserom og tilbud til så mange vi har råd til. Alt krever også vedlikehold. Her er det en lekkasje i taket som er provisorisk lappet. Vi har ikke penger til ytterligere utbedringer.

Bygget fungerer som mer enn en skole for mange av barna. Her kan de få seg en dusj og et varmt måltid. Det er symaskiner for å lappe klær, en vaskemaskin og en stabel med madrasser. 

– Det hender at veien er ufremkommelige, og da kan barna overnatte. Da er alltid en av lærerne her sammen med dem. 

Alt av verdi blir låst inn hver kveld. Selv utelampene står bak små gitterbokser med lås. 

– Folk her er ikke slemme, men de er fattige. Har man ikke mat til barna sine, tar man det man kan finne av verdi for å selge det videre, forklarer Francisco. 

Selve skolen og senteret blir finansiert ved hjelp av donasjoner og innsamlede midler. I tillegg bruker Francisco penger av egen lomme. 

– Jeg må også forsørge min søster. Hun er syk, og foreldrene mine er døde, forteller han. 

Utdanner barnehagelærere i afrikanske land

– Jeg var i Mosambik igjen i fjor høst. Jeg underviste og traff på en del av dem ved utdanningen igjen, forteller Arve Gunnestad. 

73-åringen er pensjonist nå, men har jobbet en årrekke ved Dronning Mauds Minne Høgskole for barnehagelærerutdanning (DMMH ). 

I løpet av sin yrkeskarriere har han vært med å starte barnehagelærerutdanninger i tre land, og vært veileder for 10 barnehagelærerutdanninger i det sørlige Afrika.

Det hele startet i 1987. Da var Gunnestad ansatt i Kirkens Nødhjelp og var to år i Zambia for å lede førskolelærerutdanningen der. Tilbake i Norge fortsatte han å jobbe ved Dronning Mauds Minne i Trondheim. 

Da de fikk besøk av en representant fra Namibia i 1992, som ba om hjelp til å starte en førskoleutdanning der, var Gunnestad mannen for jobben. 

Lærte seg portugisisk

Han utviklet en læreplan for en toårig deltidsutdanning i samarbeid med lokale medarbeidere, og ble selv med som konsulent. 

– Tre år senere fikk jeg en forespørsel om å hjelpe til med å etablere den første profesjonelle førskolelærerutdanning i Eswatini, et lite kongedømme i det sørlige Afrika. Landet hadde et økende antall barnehager, men svært få lærere med utdanning, forteller Gunnestad. 

Der startet han også en øvingsbarnehage for å vise hvordan barns behov for lek og aktivitet kunne bli ivaretatt. Både barnehagen og utdanningen er fortsatt i drift.

Gunnestad så at det var mange felles utfordringer i landene der han hjalp til. Derfor tok han initiativ til å starte Network for Preschool Teacher Traning and Preschool Development in Southern Africa. 10 utdanninger i land i det sørlige Afrika deltok på slutten av 90-tallet. 

Gunnestads engasjement har også ført til at studenter fra DMMH har fått mulighet til å ha en praksisperiode i barnehager i Afrika. 

I Mosambik fikk Arve Gunnestad enda en utfordring. Landet hadde ingen barnehagelærerutdanning da han startet arbeidet der for 15 år siden. Myndighetene var positive, men de hadde mange krav og ville ikke bidra økonomisk. Redningen ble donasjoner fra Norge.  

– Menigheten min i Pinsekirken, Heimdal støtter utdanningene i Mosambik i dag. Vi gir ikke mye penger, men støtter årlig. Jeg har vært opptatt av at alle stedene vi starter utdanninger så skal studentene betale skolepenger, sånn at de ikke blir avhengig av norske penger, forteller Gunnestad.

Også var det språkbarrieren da. I Mosambik er portugisisk det offisielle språket. Gunnestad lærte seg det også. 

– Det var ikke lett, jeg var over 60 år, innrømmer han. 

– Jeg må øve for å holde det ved like. 

Vil ha flere menn

En av dem som har jobbet med Gunnestad i Mosambik er Bernardo Mutemba. Ved hjelp av en misjonskirke hadde han fått tatt en barnehagelærerutdanning i Sør Afrika. Da Arve Gunnestad kom for å bistå med etableringen av en utdanning i Mosambik, ble han med på prosjektet. 

– De som får utdanning fra oss får lettere jobb. Det er vanskelig å få jobb for alle i Mosambik, det er harde tider. Men utdannelse hjelper, sier Bernardo.

Før koronaen tjente han 400 meticais i timen, nå får han 300 meticals, som tilsvarer ca. 50 norske kroner. Elevtallet på utdanningen har gått tilbake fra om lag 100 studenter før koronaen til 20 og det påvirker det private universitetets økonomi. Studentene må betale 1400 meticals (ca. 235 kroner) i måneden for å gå der. Studiet er treårig.

– Jeg har også færre timer, men jeg mener at det er så viktig at de som jobber med de yngste barna også får opplæring at jeg håper vi får et oppsving snart, sier Bernardo.

Mutemba sier han har latt seg inspirere av dosenten fra Norge på mange måter. 

– Når han lærte seg portugisisk var jeg full av beundring. Da måtte jo jeg lære meg engelsk også, forteller han. 

I dag jobber han selv som barneahagelærerutdanner.

– De som får utdanning fra oss får lettere jobb. Det er vanskelig å få jobb for alle i Mosambik, det er harde tider. Men utdannelse hjelper, sier Mutemba.

Men skole og barnehage er ikke et velferdsgode som i Norge, understreker han. 

– De fleste barnehagene som finnes er i byene, de finnes nesten ikke i rurale strøk, forklarer Bernardo.

Han håper flere barn skal få mulighet til å gå i barnehage og på skole. 

– Vi har mennesker med talenter for å lære, men det finnes ikke muligheter for alle ennå, sier han. 

Han har en drøm for selve utdanningen også. 

– Jeg håper vi får vårt eget bygg, nå leier vi plass. Også ønsker jeg at flere menn skal utdanne seg til barnehagelærere. Det trenger vi, sier Bernardo Mutemba.

– Men da jeg bodde på gata, lovet jeg meg selv at hvis jeg fikk anledning, skulle jeg hjelpe barn som trenger det. Det å kunne tilby fattige barn opplæring er min måte å gi tilbake på.