VERDENS LÆRERDAG 30 ÅR
MOSAMBIK: – Familien min var så fattige at hvis vi fikk ett måltid om dagen, var vi fornøyde, sier Francisco Mahanuque (43).
– Jeg ble sendt på gata for å selge peanøtter da jeg var sju år. Ofte tok de større guttene både peanøttene og pengene jeg hadde tjent. Da kunne faren min bli så sint at han slo meg.
Til slutt orket ikke Francisco å bo hjemme lenger. Som sjuåring flytta han ut på gata i hovedstaden Maputo. De eldre guttene der ga ham en viss beskyttelse mot at han plukket sigarettsneiper til dem.
– Vi lette etter mat i søpla og stjal ting. Ofte ble vi syke. Men på gata, med de andre barna, kunne jeg leke litt. Det var det aldri anledning til da jeg bodde hjemme, forteller Francisco.
Mosambik, som ligger sørøst i Afrika, er et av verdens fattigste land. Om lag halvparten av innbyggerne lever i ekstrem fattigdom, og mange dør tidlig. Bare seks av ti personer over 15 år kan lese og skrive, viser tall fra FN. Flere faktorer, blant annet aids, har ført til at gjennomsnittsalderen i befolkningen er cirka 17 år, ifølge Store norske leksikon. Til sammenligning er den 41 år i Norge.
Siden 1990-tallet har imidlertid landet opplevd stor økonomisk vekst og en stor utvikling innen utdanning og helse. Det har blitt færre fattige, men også større sosioøkonomiske ulikheter.
Landets myndigheter har iverksatt flere tiltak for å øke innrulleringen i skolen. I dag har alle barn i landet rett til skolegang, men fortsatt står 2,4 millioner barn utenfor skolesystemet på grunn av lang skolevei og dårlig råd. Skal man gå på skolen, må man betale for uniform og utstyr selv.
Francisco var heldig. En vinterdag da han sto og gråt på gata, kald og lei, stoppet en hvit kvinne opp og forbarmet seg over ham.
– Jeg sa jeg var foreldreløs, fordi jeg ikke ville hjem igjen. Hun tok meg med til et misjonssenter, der jeg etter hvert begynte på skole. Jeg hadde gått litt på skole tidligere, men nå fikk jeg ordentlig undervisning.
Han fikk seg også en jobb i gartneriet på senteret. Der lærte han litt svensk, og det stoppet ikke der.
Fast jobb Ved hjelp av nordmannen Arve Gunnestad skulle Francisco få mulighet til å utdanne seg til barnehagelærer og selv bli den som sørget for at andre barn fikk både mat og skolegang.
Arve Gunnestad er dosent ved Dronning Mauds Minne Høgskole for barnehagelærerutdanning (DMMH). Han har viet mye av sin yrkeskarriere til å starte barnehagelærerutdanninger i utviklingsland.
For 15 år siden var han invitert til Mosambik for å bistå menigheter som prøvde å hjelpe de foreldreløse barna. På den tiden fantes det ikke barnehagelærerutdanning i landet. Med Gunnestads hjelp fikk de autorisasjon til å starte et slikt utdanningstilbud.
Francisco ble en av studentene hans.
I dag er Francisco 43 år gammel. Han er gift og har to barn. Til daglig jobber han som barnehagelærer ved den skandinaviske skolen i Maputo.
Nå står han ute i bakgården til den skandinaviske skolen. Rundt ham leker barna. Noen av guttene har kledd seg ut i kjoler. Det hadde ikke gått an utenfor den stengte porten.
– Fedrene hadde blitt sinte hvis lokale barn hadde gjort det, men her inne er det ok. Jeg har jo vært i Sverige for å lære meg språket og kulturen bedre. For å kunne jobbe her må en skjønne litt av det skandinaviske, sier Francisco.
Rektor ved den skandinaviske skolen og barnehagen, Clara Björkhem, er også nøye med hvilken utdannelse de ansatte har.
– De fleste av de ansatte i barnehagen har utdannelse fra anerkjente universitet. Jeg ser at de har lettere for å ta til seg ulike kulturer og forstår hvorfor ting skjer, så jeg ansetter helst nye medarbeidere fra de utdanningene jeg kjenner til og som jeg vet har en kvalitet vi vil ha, sier hun.
I dag teller de totalt 21 ansatte, som inkluderer lærere i skolen, barnehagen, kokker, vaktmestere og den uniformerte vakten utenfor porten. Til sammen har de 70 barn, 25 i skolen, resten i barnehagen. Barnehagen har en svenskspråklig og en engelskspråklig avdeling. Francisco snakker begge språkene, i tillegg til et lokalt språk og portugisisk, som er det offisielle språket i Mosambik.
Når han ikke er her, underviser han ved skolen han var med på å starte på landsbygda utenfor hovedstaden.
Noen kilometer med humpete jordveier utenfor Maputo ligger skolen Nova Esperanca, Associação Francisco e Amigos. Elevene her er i alderen 4 til 14 år.
– Når de har fylt 14 år, må de gi plassen videre til noen andre. Vi tar inn fattige barn, slik at de slipper å tigge på gata, sånn som jeg gjorde, forteller Francisco.
Han ønsker å gi elevene mulighet til å komme seg ut av fattigdom slik han gjorde: Ved å utdanne seg. På skolen jobber venner av ham og tidligere studiekamerater. Han underviser selv også når han har fri fra barnehagen.
– Da jeg først startet, holdt vi til under det store treet her. Sten på sten har vi bokstavelig talt bygget opp dette, sier han og viser rundt.
– Vi utvider stadig, med flere klasserom og tilbud til så mange vi har råd til. Alt krever også vedlikehold. Her er det en lekkasje i taket som er provisorisk lappet. Vi har ikke penger til ytterligere utbedringer.
Bygget fungerer som mer enn en skole for mange av barna. Her kan de få seg en dusj og et varmt måltid. Det er symaskiner for å lappe klær, en vaskemaskin og en stabel med madrasser.
– Det hender at veien er ufremkommelige, og da kan barna overnatte. Da er alltid en av lærerne her sammen med dem.
Alt av verdi blir låst inn hver kveld. Selv utelampene står bak små gitterbokser med lås.
– Folk her er ikke slemme, men de er fattige. Har man ikke mat til barna sine, tar man det man kan finne av verdi for å selge det videre, forklarer Francisco.
Selve skolen og senteret blir finansiert ved hjelp av donasjoner og innsamlede midler. I tillegg bruker Francisco penger av egen lomme.
– Jeg må også forsørge min søster. Hun er syk, og foreldrene mine er døde, forteller han.
– Men da jeg bodde på gata, lovet jeg meg selv at hvis jeg fikk anledning, skulle jeg hjelpe barn som trenger det. Det å kunne tilby fattige barn opplæring er min måte å gi tilbake på.
