VERDENS LÆRERDAG 30 ÅR
LIER: – Jeg har vært i de fleste klasserommene her før. Da fikk jeg alltid sitte foran. Så sa jeg ifra om at jeg ikke trenger å gjøre det hver gang, for det kan jo være litt sånn kleint. Jeg ser jo helt fint selv om jeg sitter på andre eller tredje rad.
Men bakerste rad, det funket aldri for Herman. Da ble det for mange rygger som kom i veien. Han er glad for at lærerne på Høvik skole i Lier utenfor Drammen la til rette for ham på noen måter.
– Jeg fikk velge skap først, så jeg fikk et i den høyden som passa meg. Og så hadde jeg dobbelt sett med bøker, så jeg slapp å ha en tung ryggsekk på veien hjem.
I tillegg ble han kjørt oftere enn de andre elevene på turer, eller til og fra skolen. Men bortsett fra det, føler ikke Falang at han er spesielt annerledes.
– Det er noen ting jeg har valgt å ikke være med på, sånn som fotball, men jeg har alltid blitt invitert med da. Jeg er veldig takknemlig for at det har gått så fint som det har gjort.
Herman gikk på Høvik skole fra første klasse og ut tiende. Så flyttet han over gårdsplassen til St. Hallvard videregående. Det han husker best fra alle de årene, er lærerne.
– Jeg husker spesielt godt en mattelærer jeg hadde i videregående. Hun ble en slags bestemor for klassen. Hun viste ekstra omsorg, strøyk oss på ryggen eller hadde med godsaker. Jeg glemmer aldri henne.
Gode lærere gjorde at skolegangen føltes trygg for Herman. I dag er han 19 år og tilbake på skoleområdet for å mimre. Men selv om de fleste minnene er gode, husker han også kjipe stunder fra det å være kortvokst i skolegården.
– Da jeg gikk på barneskolen, fikk jeg noen kommentarer. Barn har ikke noe filter, ikke sant. Det husker jeg var veldig kjipt ganske lenge, men så bare lærte jeg meg å leve med det, på en måte.
Motet fant han gjennom støttende foreldre og gode kompiser.
– Jeg skjønte etter hvert at det ikke er noe å bry seg om. Det var bare å fortsette å være seg selv og ikke la det stoppe meg, sier han.
Han husker også miljøet i sin egen klasse som varmt og trygt.
– Det gjorde nok at læringen ble bedre og. Det har jeg lyst til å få til selv også, som lærer. At man klarer å skape et miljø hvor elevene synes det er behagelig å være i klasserommet. Og at det er OK å si noe feil.
Herman Falang var glad i lærerne sine, og han er opptatt av å snakke opp læreryrket. Aller mest fordi han nå skal bli lærer selv.
– Når fant du ut at du hadde lyst til å bli lærer?
– Jeg vet ikke akkurat når, men jeg ble nok veldig påvirket av de lærerne jeg hadde rundt meg. Jeg synes det ser veldig morsomt ut å undervise. Jeg har alltid likt å stå på scenen, og dette blir jo litt av det samme.
Han har imidlertid merket seg at stadig færre synes det frister med en karriere i skolen. Antallet søkere til lærerstudiene stuper. Mange vegrer seg for å velge det yrket fordi det virker tøft. Men Herman lar seg ikke skremme av overskriftene om tøffe kår og krevende hverdag. Han legger heller ikke skjul på at det hadde vært fint å få jobb på gamleskolen.
– Denne skolen er veldig fin. Og noen skoler har jo verre rykte enn andre. Men jeg har oppriktig troen på at det kommer til å gå veldig bra uansett. Så får vi se, da.
På lærerstudiet har han blant annet valgt spansk og engelsk. Etter hvert skal han undervise elever fra ungdomsskolen og oppover. Han forventer at det kommer til å bli mye prøving og feiling i starten, og at man må være forberedt på å kaste opplegget man egentlig hadde laget.
– Det ser jo kanskje lett ut når man ser en lærer undervise, men det er mye planlegging før en time.
Denne høsten skal han få prøve seg selv når han skal ut i praksis for første gang. Da kan han få alle slags elever, helt ned i grunnskolen. Da er han også forberedt på at det kan komme noen reaksjoner på høyden hans.
– Jeg er flink til å ikke ta meg nær av ting. Mange mener det ikke vondt. Jeg vil heller gi de som lurer et ordentlig svar. Og jeg vil vise at man kan være litt annerledes og jobbe som lærer, liksom.
Herman er likevel spent på om han klarer å håndtere kaos i klasserommet.
– Det kan jo være noen tenker: hva skal han gjøre hvis vi ikke sitter stille? Da prøver jeg å tenke at det er ikke sikkert man hadde klart det om man var 1,90 heller, smiler han.
Inne på St. Hallvard videregående har Herman sneket seg inn i ett av sine gamle klasserom.
– Det møbelet der er ikke akkurat lagd for meg, ler han og ser mot en høy talerstol.
– Når jeg skal undervise på tavla må jeg nok klatre opp på en av stolene. Og passe på at jeg ikke har ryggen helt til elevene, så de ikke føler at jeg ignorerer dem. Men å stå på noe høyt og bli sett er viktig.
– Kjenner du noen andre kortvokste lærere?
– Jeg kjenner mange kortvokste, men ingen lærere. Men kanskje noe av dem vil bli det. Og det er på tide, så slenger flere seg på kanskje, både kortvokste og andre som kanskje har noen annerledesheter.
– Det hadde jo vært fint å være et forbilde, sånn sett.
Med årene er han blitt vant til at mange stirrer på ham. Det har de alltid gjort. I klasserommet, håper han at oppmerksomheten kan brukes til hans fordel.
– Hvis man gjør noe bra med den, så er det jo en superfordel. Jeg kan bruke den til å få kontakt, bli godt kjent og skape en god lærer-elev-relasjon. Det er jo mennesker man har med å gjøre i skolen, det må man aldri glemme.
