Det er dagen før skolestart og hun er igjen på vei til Sørburøy, sammen med lærer og fagleder på Sørburøy skole, Janne Navdal Marøy. De har vært på planleggingsdag på nærliggende øya Mausund. I dag er sjøen roligere. På dekk lukter det krabbe og breiflabb, fra frakten fra fiskemottaket. Inne selges det solo og potetgull.

Det er også til Mausund elevene drar for å få svømmeundervisning. Snart blir det kurs i keramikk der også. Men en tidvis heftig båtreise, og krøkkete båtruter, gjør at elevene ikke kan dagpendle. Dermed må lærerne komme til Sørburøy, og bli boende. Kommunen lover at så lenge det er barn i skolealder på øya, skal det være skole.

Det har i overskuelig fortid ikke vært flere enn ti elever på Sørburøy skole. Men de siste årene har antallet falt til et dramatisk lavt nivå. Folk på øya teller på fingrene hvor mange barn som er igjen, hvor mange som bli født og om de er heldige: om noen flytter ut dit.

– At elevene har få å spille på, er både på godt og vondt. Men det er et trygt sted, sier Janne.

Selv flyttet forlot hun fast jobb på en stor skole i Bergen til fordel på Sørburøy for to år siden. Nå prøver hun å påvirke kommunen, fylkeskommunen og kollektivtransporten. De må gjøre øya til et attraktivt bosted, slik at flere følger etter.

– Vi gjør det vi kan for å få barnefamilier til å flytte hit. Jeg har forelsket meg i dette stedet, og jeg engasjerer meg mye, sier Janne.

Ronja er enig, og har planene klare:

– Vi ønsker å komme i dialog med kommunen, slik at de kan rekruttere en barnefamilie til å flytte ut hit. Det har de nemlig gjort før, sier hun.

Hurtigbåten passer hundrevis av øyer og skjær, legger til kai ved Gjæsingen, deretter Bogøyvær. Noen få turister og sommerboende går av og på. Om vinteren står husene tomme.

– Det er veldig trist hvis Sørburøy skal bli avfolket, slik som øyene rundt. Kystkulturen er en veldig viktig del av norsk kultur. Politikerne må bruke mer penger på små samfunn, oppfordrer Ronja.

Idet siste stopp, Sørburøy, nærmer seg, reiser en bobilturist fra Østlandet seg opp og ser ut mellom strimler av salt som har lagt seg på vinduene. Han har vært på så å si alle øyene her, men skal ikke av på Sørburøy. Den er bilfri, har ikke overnattingstilbud og båtene går for sjeldent.

– Det der er ikke verdens navle akkurat. Fy søren, utbryter han og setter seg i skinnstolen igjen.

Klokken har passert åtte denne torsdagsmorgenen, og første skoledag etter sommeren er i gang. Josephine (6) er sprekkeferdig av historier og betraktninger etter en lang sommerferie. De spretter ut av munnen som små lamunger, vanskelige å fange.

– Du må huske å rette opp hånden, minner lærer Janne henne på.

Hun summer seg, rekker opp hånda og får et nikk som svar. Det blir stille noen sekunder.

– Nei, nå har jeg glemt hva jeg skulle si.

På rekka bak sitter Anna og Petter, begge 14 år, og er tålmodige. De går i henholdsvis niende og tiende klasse. Det er Annas tur til å fortelle:

– Det går bra med Anton og Gucci, de ble ikke sendt av gårde. De er på sin egen øy.

Familien hennes har mange villsau på både denne og andre øyer. Noen blir sendt til slakteriet. Men Anton og Gucci har snublet i føttene til Anna siden de var dielam, og er like fredet som naturreservatet de vandrer rundt i.

Første skoledag blir det både vafler, peppermynte-te, småsnakk og en liten tur til skolens gapahuk. De kommer også i gang med en skoleavis.

For det meste er de tre elevene sammen. Når timene er delt, har Josephine egen lærer i eget klasserom.

– Det er klart at den yngste ikke kan følge med på teorien til de eldste elevene. I noen av fagene er det felles tema. Da snakker vi sammen om det, før de deler seg. Da går vi rundt og følger opp den enkelte, forklarer Janne.

I tillegg til de to lærerne som bor på øya, kommer det en lærer reisende for å ha matteundervisning. Med andre ord, lærertettheten er høy.

I 20 år var det et lærerpar som drev skolen på øya, med tilhørende skolekorps. Etter at de takket for seg, ble korpset lagt ned og en rekke lærere har prøvd lykken. Noen har blitt bare noen måneder.

Med seg til første skoledag, har Ronja med et bli kjent-spill hun har laget selv. Terningen kastes og brikkene flyttes til et nytt spørsmål.

– Hva er ditt mål i livet? leser hun opp før hun svarer ut:

– Det er å gjøre nye ting og leve eventyr.

Josephine får spørsmålet «Hva er viktig for at du skal ha det bra på skolen?»

– Jeg synes ikke det er så gøy, for jeg har ikke så mange å leke med. Jeg får ikke lov til å komme inn i ballbingen av Petter og Anna, sier hun.

Men forbedringer er på vei. Hun har en yngre søster som skal begynne neste år, og er blitt lovet trampoline på skolen.

– De liker å leke sammen iblant. Anna og Petter tar seg av henne. Men jeg skjønner at hun vil ha flere på sin alder, kommenterer Janne.

Om to år har både Anna og Petter gått ut av skolen. Som så mange andre før dem, tenker de å flytte til Frøya for å bo på hybel når de begynner på videregående.

– Det var ti elever på skolen da jeg begynte. Når Anna og jeg drar, bli det ikke mange igjen. Jeg tror ikke det kommer til å være skole her lenge, sier Petter.

De to har vært venner siden barnehagen, som er lagt ned. Storebroren til Petter bor på øya sammen med samboeren. De har eget hus og fiskebåt. Også faren er fisker.

– Det er liten sjans for at jeg gjør det samme. Det er ganske koselig her, og jeg kjeder meg aldri. Men det er ikke så mye som skjer her, sier han.

Skoledagen er over, og elevene går ned til kaia. Et av dagens høydepunkter er når hurtigbåten legger til. På den lokale butikken, som også har post og et slags bibliotek, finner vi Susann Johansen, mor til Petter.

– Jeg har hatt barn på den skolen sammenhengende i 25 år, og siste går ut nå snart, sier hun og nikker mot yngstemann.

Hun minnes da hun selv var skoleelev og bodde på internat på Frøya.

– Det er utrolig at de er så snille at skolen får være her, sier hun med tanke på Frøya kommune.

Det er bare noen uker siden flyttelasset til Ronja Ellingsen ble lastet over rekka på hurtigbåten i en tilhenger. Den ble festet i en firehjuling og kjørt opp den smale grusveien.

På veggene i stua henger bilder av Bob Dylan og egenproduserte kunstverk fra den praktiske masteren i kunst og håndverk: et fotografi av en rusten industribygning med broderier på.

– Jeg er veldig opptatt av at elevene kan få estetiske læringsopplevelser, og at de skal få brukt kroppen sin i undervisningen, sier Ronja.

Masteroppgaven hennes handlet om urban exploration, altså å utforske forlatte steder og hus. Det skorter på urbanitet på Sørburøy. Men det er desto mer skjærgård. Øya ligger i Froan naturreservat, som med over 400 kvadratkilometer er det største i havområder i Norge.

Når arbeidsdagen er over, blir stillheten altomfattende. Unntakene er når høststormene står på som verst, når fuglene hekker om våren, eller sauene breker ved husveggen. Eller når Bob Dylan synger gjennom åpne verandadører om den foranderlige vinden.

– Jeg elsker å sitte her ute og høre på musikk. Men jeg har vært litt redd på kveldstid, for jeg er egentlig mørkredd, og har hørt historier om spøkelser i dette huset. Så det blir spennende å se når det blir vinter og enda mørkere ute, humrer Ronja.

Hun har satt seg mål om å bo og jobbe på Sørburøy i to år før hun tar en ny vurdering. Kanskje hun også kjøper et hus og blir værende, undrer hun.

– Man kan være mer ensom i en stor by, enn på en liten øy. Jeg koser meg masse og synes dette er kjempeartig. Jeg tror det kommende året blir veldig fint, sier hun og legger til:

– Til helga skal jeg ha innflyttingsfest. Jeg har invitert alle som bor på øya.