Som ung lærer ble Joron truet på livet 

For drøyt 40 år siden var Joron Pihl nybakt lærer på Sagene skole i Oslo. I klassen hennes hadde hun barn fra hele verden, forteller hun i podkasten «Bombebrusselen mot Sagene skole».

 – I skolegården gikk mange jenter med pakistansk bakgrunn i tradisjonelle klær med fine farger og med broderier og perler på. De hadde på seg joggesko og spilte kanonball, og det var en herlig blanding av norsk og pakistansk tradisjon som var helt selvfølgelig på vår skole, forteller Joron Pihl. 

I dag er hun professor emerita ved Oslomet.

 Hver fjerde elev hadde innvandrerbakgrunn, og gjorde derfor at skolen skilte seg ut i Norge.

  – Det var også veldig spennende for elevene, tror jeg.

 Trusler

Mangfoldet ved skolen skulle imidlertid kjenne sin pris. Våren 1983 fikk Pihl og elevene hennes en rekke trusler som skulle forandre dem for alltid, og som gjorde at den unge læreren måtte stå opp mot rasisme.

For første gang fikk hun også oppleve at man ikke alltid kan lene seg på myndigheter og arbeidsgiver når man virkelig trenger dem.

– Vi var veldig klare over at dette var ikke bare en kamp for andre; for barn med innvandrerbakgrunn og deres foreldre. Det var også vår kamp, forteller hun i podkasten. 

Viktig med modige forbilder i skolen

Professor Pihl håper at historien fra Sagene kan inspirere lærere når de underviser om rasisme i skolen i dag.

– Antirasistisk kamp som faktisk har lykkes, er viktig å bygge på når vi skal bekjempe rasisme og nynazisme i samtiden og fremtiden, sier hun.

Om noe tilsvarende hadde skjedd i dag, tror Pihl at hun hadde reagert på samme måte som i 1983.

– Lærerne står i førstelinje, med ansvaret for sine elever. Det ansvaret må vi ta når det kreves. Vi må alliere oss med foreldre, elever og en bred antirasistisk opinion, og kreve at myndighetene håndhever forbudet mot rasisme i Norge. Det ansvaret kan ingen andre ta på vegne av oss, sier hun.

Nå håper hun kampen hun og de andre lærerne tok kan inspirere kollegaer i vår egen tid.

Kortvokste Herman Falang (19) tror all oppmerksomheten han får for høyden sin kan brukes som en fordel i læreryrket. Selv takker han skolen sin for at han nå studerer for å bli lærer.