Det er samarbeid som er nøkkelen

Verden er i endring, og teknologien vi bruker i dag utvikler seg raskere enn vår evne til å forstå og regulere den. Kunstig intelligens er kanskje det fremste eksempelet på dette, og samarbeid på tvers av skoler, kommuner og landegrenser kan være avgjørende for å holde tritt.

KI har regelrett teppebombet oss de siste to årene. Ifølge NRK bruker syv av ti unge KI i skole, studier eller jobb. SSB melder på sin side at 65 prosent av dem mellom 16 og 24 år har brukt KI de siste tre månedene, og at jentene leder an i bruken. Dessuten har bruken av KI blant unge doblet seg fra i fjor til i år. Disse tallene viser ikke bare hvor raskt teknologien tas i bruk, men også hvordan den påvirker samfunnet.

På den andre siden av teknologien, virker det som, står lærerne, med busserull og fotformsko. Nei da, det var før, men vi skal fortsatt forstå og veilede en generasjon som er født inn i en digital hverdag, der KI er på vei til å bli en livsstil. Dette er ikke en liten utfordring, spesielt ikke siden halvparten av lærerne er over førti og vokst opp uten særlig mange digitale dingser. Da er det kanskje ikke så rart at bare tre av seksten lærere klarte å gjenkjenne KI-genererte tekster i en studie nylig.

KI for deg eller med deg?

Som lærere har vi et ansvar for å ligge foran elevene i kunnskap. Det sier seg vel nesten selv. Problemet er at vi er for treige til å følge utviklingen av det digitale godstoget. Elevene derimot, de henger på, men det er en forskjell på å bruke KI for deg og med deg. KI uten opplæring blir som å gi seksåringen en hammer istedenfor en skrutrekker når han skal skru inn en skrue. Det kan gå bra, men det kan også bli et stort hull i veggen.

Elever som bruker KI for seg er ikke dårlige folk. Kanskje de er på et sted i livet uten motivasjon eller dårlig tid. Da kan det tenkes de ber KI skrive hele fagartikkelen om Henrik Ibsens Et dukkehjem for dem. Kanskje de får karakteren 3 og blir fornøyd med resultatet, men den er både kortvarig og lite bærekraftig. De utvikler nemlig ikke de ferdigheter og den kunnskap de trenger videre i livet. På den andre siden kan elever med riktig opplæring bruke KI med seg. Da blir det et verktøy for utforskning, problemløsning og dypere forståelse.

For å bruke KI effektivt kreves både ferdigheter og kunnskap. Man må kunne noe om teknologien og ferdighetene til å benytte den, det vi kaller digital kompetanse. Man må også ha eksisterende kunnskap om emnet som skal undersøkes. Hvis elevene ikke har lest Et dukkehjem, vil de heller ikke kunne stille de riktige spørsmålene, tolke svarene de får og vurdere fakta på en objektiv måte. Det betyr at elever som bruker KI med seg blir bedre mens de andre sakker akterut. Det er polariserende og udemokratisk.

Samarbeid som nøkkel

Hvordan skal vi møte denne utfordringen? Noe av svaret mener jeg ligger i å dele kunnskap og erfaringer. Samarbeid på tvers av skoler, kommuner og landegrenser er ikke bare en fiks idé, det er en nødvendighet. KI påvirker oss alle, og derfor må vi lære av hverandre. Slik vi vektlegger erfaringsdeling mellom elever, må vi også gjøre det på samfunnsnivå mellom de som har ansvaret for bruken i klasserommet. Altså oss.

 Det handler om å dra nytte av ulik kompetanse. Noen skoler har gode empiriske resultater å vise til, andre er bedre på implementering eller etisk regulering. Slike samarbeid gir oss tilgang til ressurser og kunnskap vi ikke har alene på hver vår tue. I det siste har jeg delt erfaringer, kunnskap og ressurser med Tankespirerne i Danmark. Det har vært nyttig og lærerikt. De befinner seg nemlig i samme båt som oss, og da snakker jeg ikke om Holger Danske.

Når vi som lærere og samfunnsaktører tør å dele våre erfaringer, lærer vi også mer om hvordan vi kan møte utfordringene KI bringer med seg. Vi må være tøffe nok til å si at dette vet jeg veldig lite om, men jeg ønsker å lære. Teknologien er her for å bli, og det er opp til oss å sørge for at den brukes til å fremme læring, demokrati og fellesskap.

Fremover forbi ørerne!

Samfunnet er allerede i gang med en massiv omstilling, og det haster med å bygge bro mellom teknologien og menneskene som bruker den. I offentlig sektor har Regjeringen satt mål om at 80 prosent skal bruke KI innen 2025, og at hele sektoren skal være KI-drevet innen 2030. Ikke småtterier, altså.

For det er i sannhet et hårete mål, men det koker ned til samarbeid, deling av erfaringer og kompetanseheving av lærere og andre fagfolk. Og akkurat som i klasserommet, gjelder det å møte utviklingen sammen – med et åpent sinn, et kritisk blikk og en god dose nysgjerrighet.

Jeg sier som skipper Worse, vi må se fremover forbi ørerne!