Hjemmemiljøet er viktig, men ikke som heiagjeng

I Norge handler mye av foreldreengasjementet om kakesalg, sosiale kvelder og FAU-møter. Denne typen aktiviteter og engasjement ser ut til å ha liten effekt på barnas læring. Data tyder på at en helt annen innsats ga større utbytte. Foreldre som leste, pugget gangetabellen og presset barna til å prøve hardere, var et helt annet engasjement enn å selge muffins. Dette gjorde barna motstandsdyktige, og effekten var stor. Disse foreldrene engasjerte seg ikke mer, men på en annen måte.

I land med denne foreldrestilen som leste for barna ukentlig eller daglig når de var små, fikk elevene 25 poeng høyere resultater på PISA ved 15-årsalderen, uavhengig av inntekt. Samtidig leste de på en god måte. De lærte barna om verden og stilte spørsmål om boken, noe som oppfordret de til å tenke. Dette ga et signal om viktigheten av å lese og lære nye ting. Alfabetleker oppnådde ikke dette utbyttet. Når barna ble eldre, snakket foreldrene med barna om dagen deres, om nyheter og samfunnsliv. Dette hjalp dem til å bli reflekterte voksne. Barna observerte hva foreldrene satte pris på, og det betydde mer enn hva de sa. Det var ektefølt.

Denne foreldrestilen var autoritativ. Verken streng, kald eller likegyldig, men ekte, og inneholdt både strenghet og varme med klare og tydelige grenser. Foreldrene forhandlet ikke med barna. De krevde at barna måtte jobbe hardt og at skolen var viktig. De ville at barna skulle mislykkes mens de ennå er barn. Lærepengen var å jobbe hardt, være standhaftig og forstå konsekvenser. 

De hadde forstått at friheten til å ta beslutninger og gjøre feil mens de fortsatt var barn var viktig. Bedre med lærepenge nå enn senere i livet. Var det ikke Winston Churchill som sa noe om at: «suksess er evnen til å gå fra nederlag til nederlag uten å miste gløden.» Alle disse ressursene er viktig for å lykkes i livet. Dette er også en frihet til å bli mer autonom og motstandsdyktig i voksen alder. Ett robust og motstandsdyktig barn trenger du heller ikke bekymre deg like mye over som forelder, når barnet trer inn i voksenlivet.

I Norge roses barna for alt mulig og er deres største fans og heiagjeng. Vag, overdreven og tom ros har ødeleggende konsekvenser og fører til at barna tar mindre risiko og gir opp lettere. Jobben er ikke å behandle barna som skjøre blomster, legge lokk på virkeligheten og beskytte dem for alt slit. Frihet er ikke å la barna bestemme og gjør som de vil, men det er å gi de autonomi, sånn at de ikke selv må oppdage farene og spenningen ved uavhengighet når de er voksne, og på egen hånd.

Det er lite bevis for at kakesalg og lotteri og FAU-møter hjelper barna med å bli reflekterte mennesker. I stedet for å leve i dette selvbedraget, kan dere holde fokus på det som betyr noe og se forbi ting som skinner. Hva er kvalitet i skolen? Er det digitale tavler på skolen og rektorer som skryter av resultater? I de fleste høytpresterende land i verden er det den pedagogisk praksisen som er avgjørende, ikke digitale dingser. 

At elevene spiller fotball på et jordstykke og ikke har en eneste interaktiv tavle, sier ingenting om kvaliteten på en skole. Folk betyr mer enn utstyr. Datamaskiner er mest nyttig når de sparer oss tid og penger. Still dere spørsmålet om hva som er mest viktig for skolen og barna deres. Det er ikke manipulerende teknologi, som er dyrt, distraherende og en ensidig vane, men det er heller ikke å være heiagjeng for sine egne barn.