– Nedlegging av skoler er den viktigste og riktigste beslutningen fylkestinget skal ta

Jeg bor ikke så langt fra Hunderfossen, så mest sannsynlig er jeg et forbanna troll. Vil du lese videre, får du vite hvorfor jeg mener nedlegging er den viktigste og riktigste beslutningen fylkestinget skal ta – kanskje noen gang.

Ikke bare for skoleelevene i Innlandet, men også for grendene og alle regionene i vårt fylke, som er på størrelse med Danmark. Siden situasjonen ikke er unik for Innlandet, kan dette være interessant for alle.

Vårt fylke er kanskje det første, men vi blir ikke det siste til å måtte ta grep.

Dette blir dørgende kjedelig, men når du har lest det, vil du få innsikt i hvorfor jeg synes det er riktig å legge ned skolene som folk går i fakkeltog for, som folk står på NRK i beste sendetid og roper for, og som folk fyller min innboks, feed og kommentarfelt for å bevare.

Du får vite hvordan jeg kan være så kald og kynisk mot disse menneskene som er oppriktig opprørte og lei seg. Hvorfor jeg er stolt av å få være med på denne historiske «raseringa» av distriktene. Hvorfor jeg kan gjøre noe så kynisk og samtidig påstå at det er til det beste for bygda.

Det blir færre og færre elever. Flere og flere ansatte går av med pensjon. Det gjelder lærere, spesialpedagoger, bibliotekarer, veiledere, renholdere, rådgivere, skolehelsearbeidere, vaktmestere, for å nevne noen. Dette er stillinger det er kamp om å besette i hele landet.

Vi ser ikke bare på trendene, men har ganske god oversikt over hvor mange barn og unge som bor i Innlandet, og hvor mange som skal fødes og starte på videregående om 16 år. Siden 2018 har det blitt født rundt 3000 barn i året, og det er større sannsynlighet for at en del flytter ut av fylket eller til byene, enn at flere flytter til utkanten.

Til sammenligning har vi rundt 1000 elever på hybel på videregående med dagens struktur, der 1 av 3 innbyggere i fylket bor i de fem største bykommunene, hovedsakelig nær Mjøsa. Pilene peker nedover, og trenden har vært den samme siden 1960-tallet.

Alternativene

Enten kan vi utsette saken og se skoletilbudet forvitre med linjer som aldri settes i gang, slik situasjonen er i dag og har vært i altfor mange år både i Hedmark og Oppland, som nå er Innlandet.

Dagens modell gjør at alle utkantskolene over tid får litt færre fag på grunn av færre søkere, litt færre linjer å velge mellom, og litt flere ungdommer som søker til det vi påstår er storbyer rundt Mjøsa med 25-30 tusen innbyggere hver.

Da må 16-åringene kjempe om hybler som studentene på universitetene i Innlandet allerede sliter med å få tak i.

Dette er den ene realiteten. Altså dagens situasjon, som vil forverre seg fordi det er få fødsler og lite tilflytting. Det er dette alternativet Senterpartiet kjemper for og fremstiller som fremtidsrettet.

Det er dette som blir resultatet hvis alle med fakler, slagord og banner får vilja si.

Et annet alternativ er å gjøre mindre strukturendringer og bevare noen flere skoler og skolesteder. Det vil i praksis bety at vi må ta nye opprivende strukturgrep i hver periode framover, og alle vil ha nedleggelsesspøkelset hengende over seg.

Det vil kreve tid, ressurser og mange følelser. Ønsker vi å utsette elever, ansatte og lokalsamfunn for det?

Siden de fleste politikerne innså at dette ikke er en farbar vei i lengden, bestilte vi en skolestruktursak fra fylkeskommunedirektøren allerede i 2022.

Resultatet ble lagt fram tidligere denne måneden etter en utvidet høringsprosess og stor involvering på veien. Det vi har fått i fanget, er et stort og grundig sakskompleks. Et alternativ hadde vært å stemme for innstillingen, men politikk handler om å ville!

Hva vi oppnår

Derfor har vi, sammen med Høyre og Ap, selvfølgelig etter å ha invitert alle partier som ønsker å komme med konstruktive innspill, gått sammen og tatt styring i saken. Med utgangspunkt i innstillingen har vi kommet fram til 16 punkter som vi mener gir forutsigbarhet, og er den beste løsningen.

Dessverre innebærer dette å legge ned noen skoler og linjer. Det innebærer også at noen elever som i dag slipper, må busse lenger eller flytte. Vi mener det kan forsvares ut fra situasjonen jeg har beskrevet.

Det er lite overraskende at de fleste ønsker å bevare skolen sin i høringssvarene, men det er også noen interessante fellestrekk. Folk ønsker både stabilitet og nytenking, og det viktigste som går igjen i alle innspillsrunder er gode og motiverte lærere.

Når det gjelder gode og motiverte lærere, tror vi det er vanskelig å beholde dem om de hver vår må lure på om linjen skal legges ned til høsten på grunn av for få søkere.

Dette er situasjonen for mange av de flinke ansatte vi har i dag, og det mener vi er uholdbart. Likevel er det sannheten i dag, og jeg må gi all ære til dem som har holdt ut.

Stabilitet

Stabilitet er et nøkkelord. Grepene vi tar vil føre til langsiktighet, ikke bare for en skole som kan klare seg fint, men for hele regionen. Elever kan bli trygge på at linja de søker seg til faktisk starter opp.

En del elever har spesielle behov, og disse trenger ofte et større team rundt seg. Ved å samle tjenestene kan vi gjøre mer for at alle elever får lovpålagt, men også ekstra oppfølging utenom.

Når det gjelder innovasjon og nytenking, skal vi prøve ut flere ting, og disse mener vi kan bidra til å styrke distriktene, særlig områder som mister skolen. Gjennom nye utdanningsmodeller skal vi samarbeide med næringslivet for å få flere inn i arbeidslivet og tilby en mer praktisk opplæring etter ungdomsskolen.

Undervisningen er lagt opp til å foregå digitalt, både med nærskole, men også gjennom samarbeid med skoler utenfor fylket. I dag er det 7200 elever som står utenfor studieløpet, og vi tror en praksistilnærming kan gi flere muligheter til å ta fag- og svennebrev. I tillegg legges det opp til tettere samarbeid med NAV, BUP og andre instanser.

Med våre forslag får vi bedre oversikt over elevene som flytter på hybel, og vi bygger trygge hjem der dette trengs. Med forutsigbarheten våre forslag gir, skal vi sørge for tettere oppfølging av disse elevene gjennom dedikerte og ansvarlige voksenkontakter.

Det kan også være aktuelt å se på muligheter for felles måltider, aktivitetstilbud og praktisk hjelp i hverdagen. Når skolene har et større faglig miljø, sikrer vi at alle tilbud er til stede, som helsesykepleiere og rådgivere.

Selv i Oslo, som vi fra vår del av landet ser på som en liten potet i en stor åker, er det ikke helt uvanlig for elever å ha opp til to timers reisevei hver dag. Ingen synes det er heldig at elever skal bruke dagene i buss, men det skal mye til for å unngå at noen får lengre skolevei i et fylke med vår størrelse.

Bedre kollektivtransport = fordel for alle

Her må vi sikre at busstilbudet blir bedre og mest mulig effektivt for elevene, og vi mener bedre kollektivtransport også vil være til fordel for alle, uavhengig av om de er i videregående selv eller har ansvaret for en elev. For de med aller lengst reisevei vil en hybelløsning være det beste.

I vårt forslag øker vi borteboerstipendet og allerede sørger vi for gratis buss for borteboerne. Vi vil alltid se på hvordan situasjonen for alle som må flytte hjemmefra blir best mulig.

Jeg synes ikke dette er morsomt, og det er ikke en ønskelig situasjon vi står i. Helst skulle jeg sett at problemet var det motsatte. At vi hadde det travelt med å utvide skolene i utkantene, og at lærere og andre ansatte stod i kø for å få seg jobb i landets minste kommuner. Slik er det ikke, og lite tyder på at det vil skje med det første.

Flere, blant annet «Helsesista», har løftet debatten rundt hva som skjer med den psykiske helsen til elevene med denne strukturendringen. Noen beskylder oss også for brudd på FNs barnekonvensjon og Grunnloven om vi vedtar saken.

Barns psykiske og fysiske helse (og uhelse) mener vi å ta på alvor i fylket. Det jobbes mye med temaet, og særlig i videregående. Både innenfor dette feltet, men også på de andre punktene er det reelle ulemper med forslaget vi kommer med.

Vi må erkjenne at både situasjonen og utfallet er langt fra perfekt. Samtidig mener vi fordelene med grepene vi tar vil veie opp for ulempene, også når det gjelder å ivareta den enkeltes elev behov. Blant annet vil et større fagmiljø sikre at elevene kan få tilstrekkelig oppfølging på flere områder som gjelder ut over det rent faglige.

Når vi har landet skolestruktursaken 23. oktober, starter det virkelige arbeidet. For når vi først får på plass disse rammene, kan vi bruke tiden på å fylle dem med innhold.

Da starter debatter om pengene skal følge eleven eller skolestedet, om det skal være fritt skolevalg, om hvordan vi kan få til en skolehverdag som passer bedre inn i et arbeidsliv for 2050 enn 1960, og mye annet spennende og hva som skal stå i den fireårige tilbudsvifta.

Jeg ser fram til å få denne saken unnagjort, så fylket kan fokusere enda mer på innhold og kvalitet, framfor at hvert år og hver periode skal handle om hvor det skal kuttes og skjæres ned.

*) Dette innlegget ble først publisert i Østlendingen 20. oktober.